Kommentar

Etter to måneder med regjeringskaos i Italia etter valget i februar, ble det i europeiske medier forholdsvis stille om den politiske situasjonen dertillands etter utnevnelsen av Enrico Letta som statsminister for en storkoalisjon – inntil den nylige dommen mot Silvio Berlusconi satte fart i spekulasjonene om hvorvidt denne kunne utgjøre en eksistensiell trussel mot regjeringen.

Spørsmål om regjeringers være eller ikke være er naturligvis ikke uten interesse, skjønt det ser ut til at en klar majoritet av italienerne, herunder også høyresidens velgere, ikke ønsker at Berlusconi skal henge som et Damokles-sverd over regjeringen til han går heden, et hint som hans parti PdL ikke kan ignorere fullstendig: Folk er mer opptatt av at regjeringen får arbeidsro til å hanskes med en rekke viktige saker.

Vel så interessant er det derfor å spørre seg hva Lettas kabinett kan få gjort. For problemene er langt fra over selv om statens finanser kan sies å være under en viss, om enn nokså skjør, kontroll: Prisen for innstramningene har vært resesjon og kraftig økning i arbeidsledigheten, fenomener som har resultert f.eks. i en statistisk påvisbar økning i vinningskriminaliteten, men som ennå ikke har skapt alvorlig sosial uro – mest takket være sterkt familiesamhold, det som tross alt finnes av trygderettigheter for folk som mister en jobb de har hatt en stund, samt en rekke gode veldedige organisasjoner.

Men denne bufferen varer ikke evig. Før eller senere må det bli fart på økonomien igjen, i motsatt fall risikerer man enten tap av den sosiale freden eller en ytterligere oppblåsning av den svarte økonomien så snart det ikke er mere sparepenger igjen å brenne av.

Dessverre ser det ikke ut til at Letta har tatt mål av seg til annet enn nokså famlende å justere noen tekniske detaljer i håp om at de positive endringene skal skje av seg selv. Det er tale om å øke momsen fra 21 til 22 prosent, og hva som skjer med eiendomsskatten er helt i det blå. Italia vet altså ikke hva det skal betale i skatt i 2013.

Spørsmålet er om det overhodet ville være mulig for ham å gi seg i kast med de store strukturelle problemene som er til hinder for vekst. Fremst blant disse er de enorme pengesummene som hvert år går fra statsbudsjettet og ned i lommene på lobbygrupper med makt til å forhindre gjenvalg av politikere som måtte ta ubehagelige valg på landets vegne. Det offentlige byråkratiet er riktignok blitt endel forenklet de siste tjue årene, men det forhindrer ikke at et stort antall offentlig ansatte som selv ikke produserer noenting, fungerer som en klamp om foten på den produktive sektoren. Et annet stort problem er konkurransehemmende lovgivning som beskytter interessene til forskjellige yrkesgrupper, et tredje den enorme kostnaden landet bærer ved overhodet å ha et politisk system som ikke tjener det særlig vel.

La oss gjøre det (sanne for alt jeg vet) tankeeksperiment at Letta virkelig ønsket å ta fatt i disse tingene, at han gav blaffen i om han ble gjenvalgt bare han fikk utrettet noe, la oss si et kraftig kutt i statens permanente utgifter. Han kunne da risikere å oppleve at en kritisk masse av parlamentarikere fra partiene som utgjør regjeringens parlamentariske grunnlag, satte seg på bakbena. For den politiske klassen består for en stor del av personer som er blitt valgt ved å sette seg i politisk gjeld til personer de ikke kan vende ryggen uten å miste taburetten.

Så lenge man befinner seg mer enn bare noen centimeter fra avgrunnens rand, er det derfor enklere nok en gang å smøre regningen tynt utover hele befolkningen. Og hvor langt man befinner seg fra en av de akutte krisesituasjone som italienerne har for vane å løse med drastiske tiltak i siste liten, er ikke godt å si. Følelsen av å befinne seg i et slags interregnum er utbredt. Holder euroen? Blir det politisk union, oppstykking eller fortsatt vakling? Hvor mye har det for seg å legge langsiktige planer så lenge det ikke er avklart? Så lenge det er uavklart, utsettes de viktige valgene på ubestemt tid. Fremtiden bestemmes et annet sted.

I mellomtiden klarer folk seg som best de kan uavhengig av hva som skjer på det politiske plan, en evne italienerne har perfeksjonert i lang tid. Niall Ferguson sa her forleden at det ligger et uoppgjort generasjonsregnskap og gjærer i Europa. Han sa også at et land trenger gode institusjoner. I Italia er de større eller mindre nettverkene av familie- og vennskapsbånd den suverent mest velfungerende økonomiske og sosiale institusjonen, og i disse nettverkene er generasjonsregnskap blitt avbalansert med stor dyktighet på kammerset i århundrer.