Sakset/Fra hofta

Etter at Silvio Berlusconis regjering med knapp margin unngikk mistillit i deputertkammeret sist tirsdag, er det mange som spør seg om veien videre i italiensk rikspolitikk.

Innen ca. to og et halvt år må det avholdes nytt valg til nasjonalforsamling, og det er ingenting som tyder på at man i mellomtiden vil lykkes i å stable på bena et alternativ til den sittende regjeringen, slik parlamentet nå er sammensatt.

Liga Nord har en tid snakket om at det bør holdes nyvalg på nyåret, et standpunkt de trolig inntar av taktiske grunner, da de mener de har vinden i ryggen og kan få større vekt i regjeringskoalisjonen på den måten. Partiet er troende til å vende Berlusconi ryggen hvis de ønsker nyvalg sterkt nok og ikke vinner gehør hos statsministeren.

Et slikt scenario er kanskje ønskelig for kristelig-demokratene og utbryterne fra det største regjeringspartiet, som i så fall kunne rekke å bygge en sentrumsplattform med tanke på å erobre en posisjon som tungen på vektskålen i parlamentet, noe de i øyeblikket ikke er, hvilket for sentrumspolitikere normalt er ensbetydende med å befinne seg i skyggenes og mistrivselens dal.

Så nedsettende som Berlusconi taler om dette sentrumsalternativet, kan det virke som om han frykter det. For med dalende popularitet er det sannsynlig at partiet hans ville miste endel mandater ved et snarlig nyvalg. Trolig vil han derfor etter beste evne prøve å unngå dette før det nåværende parlamentet etter loven må oppløses. Hvilket stiller ham overfor to problemer:

For det første er han nødt til å blidgjøre Liga Nord og premiere deres lojalitet ved å gi dem større politisk gjennomslag for noen av sine saker. Med en streng innvandringspolitikk på plass er det viktigste for Liga Nord at skattesystemet i Italia omlegges til en slags føderal modell, for slik å redusere noe den massive overføringen av penger fra de nordlige regionene til de sørlige.

For det andre må han skaffe seg et noe bredere parlamentarisk grunnlag for ikke å måtte sitte med hjertet i halsen foran nær sagt hver eneste avstemning. Den mest nærliggende løsningen er å søke støtte hos kristelig-demokratene og enda flere angrende utbrytere fra eget parti enn de to som reddet ham fra mistillitsvotumet. Men hvordan få det til?

Det mest ambisiøse forsøket ville være å invitere kristelig-demokratene inn i en regjeringskoalisjon, noe som har vært antydet. Det ville by på store utfordringer å oppnå enighet mellom Berlusconi, Liga Nord og kristelig-demokratene i strategiske saker, men kanskje kan dette hinderet overvinnes, særlig med tanke på hva kristelig-demokratene ellers risikerer. For de kan oppleve at deres eget parti svekkes av at enkelte medlemmer går over til regjeringskoalisjonen, som derved befestes mens de selv marginaliseres. Dette alternativet har statsministeren luftet så offentlig at det i forslaget nærmest ligger en implisitt premie i form av taburetter til de som lar seg lokke.

Man er altså vitne til et kynisk og ganske dyktig maktspill fra Berlusconi, som på denne måten holder opp både en gulrot og en pisk for kristelig-demokratene: Kom inn i regjeringen min, eller mist både noen av deres egne samt enhver makt. Mulighet nummer to er kanskje så lite fristende at de heller går i regjering med Liga Nord og svelger enkelte politiske kameler for i det minste å få noen taburetter, en finger på rattet og etterlenget medieoppmerksomhet som sentrale aktører.

Om denne muligheten i øyeblikket avvises offisielt av kristelig-demokratene, skal ikke det nødvendigvis ses på som noe annet enn politisk teater. Den politiske hukommelsen er kort, og italienerne er vant til at politikerne er troløse, så man straffes ikke så hardt for inkonsekvent adferd som man ville blitt i Nord-Europa. Og Italias politiske sentrum ville med en flom av begavet retorikk om nasjonalt ansvar e.l. være i stand til å rettferdiggjøre dette valget.

Men sikkert er det naturligvis ingenting som er.