Kommentar

Den 14. desember skal begge kamrene i det italienske parlamentet – senatet og deputertkammeret – ta stilling til et mistillitsforslag mot regjeringen Berlusconi reist av Det demokratiske partiet – det største på venstresiden – og Verdienes Italia, som ledes av den tidligere dommeren Antonio di Pietro. Hva utfallet av den avstemningen vil bli, er det ingen som vet sikkert i skrivende stund.

Berlusconis regjeringskoalisjon, som i sin tid hovedsakelig bestod av hans eget parti Forza Italia, Nasjonalalliansen og Liga Nord, vant riktignok parlamentsvalget i 2008 med solid flertall, men denne alliansen har vist seg å være lite kompakt. For til tross for at de to førstnevnte partiene fusjonerte under navnet Frihetens folk i 2009, begynte denne konstruksjonen snart å slå sprekker.

Situasjonen ble mange hakk mer alvorlig i juli i år. Fløyen fra den gamle Nasjonalalliansen, da som nå ledet av Gianfranco Fini, gjorde nemlig opprør mot regjeringens linje på flere punkter, blant annet Europa-politikken og velvilligheten overfor store krav stilt av Liga Nord. Den 30. juli brøt Fini derfor ut og stiftet et nytt parti kalt Frihet og fremtid, og statsrådene som ble med i det nye partiet forlot for kort tid siden sine regjeringstaburetter. Enkelte mener at Finis egentlige beveggrunner er at han vil detronisere Berlusconi for selv å ta ledelsen over en ny koalisjon som lener seg mer mot sentrum.

Fini og hans allierte vil uansett bli tungen på vektskålen i parlamentet den 14. desember. Hva vil de gjøre? Vil de stemme kompakt for eller mot Berlusconi, eller vil de splittes, for slik å kunne lokkes og hestehandles frem og tilbake mellom de to alternativene?

Hva konsekvensene av de forskjellige avstemningsresultatene ville bli, er heller ikke klart. Om Berlusconi går av, vil det kunne bli nyvalg. Om han blir sittende vil han ha et sterkt behov for å konsolidere sin stilling.

Hva et nyvalg skulle tjene til slik situasjonen er akkurat nå, er ikke godt å si. For det er de samme aktørene som dominerer den politiske scenen, og det er ingen av dem som har noe nytt program for veien videre. Kanskje ville Berlusconi vinne på ny, ikke fordi han gjør en spesielt god jobb, men mest fordi velgerne stemmer på ham i ren desperasjon over alternativene. For venstresiden har fortsatt intet annet program enn antiberlusconisme, og et gjenopplivet sentrum bestående av Fini og resirkulerte kristeligdemokrater, vil også gi en følelsen av å ha varmet opp igjen mat fra i forrige uke. Fini oppfattes dessuten som illojal og troløs av mange, som synes det er vanskelig å gi sin tillit til en politisk kameleon som har beveget seg fra nyfascisme til EU- og innvandringsvennlig sentrumspolitikk. For hvem er han?

Noen har pekt på muligheten for å la et forretningsministerium regjere frem til det foreligger nye politiske alternativer, et forslag som er blitt kritisert fordi landet har behov for å ta strategiske beslutninger av en type et forretningsministerium ikke kan eller vil gjøre. Og slik regjeringen Berlusconi i øyeblikket fungerer, er den allerede langt på vei et forretningsministerium. For den er sterkt dominert av Berlusconi selv, hvilket forverres av hans tendens til å utnevne nikkedukker og yes-men i sentrale stillinger. Hans eneste oppegående kolleger er finansminister Tremonti, som med sikker hånd har rådd over statens bo så godt det lar seg gjøre, og innenriksminister Maroni, som har en sterk merittliste i innvandringspolitikken, antiterrorarbeidet og bekjempelsen av mafiaen. I påvente av at nye troverdige alternativer melder seg, vil mange derfor foretrekke den stabiliteten Berlusconi tilbyr, selv om det betyr at det går stabilt nokså dårlig.

Men det kan ikke fortsette som nå for all fremtid, med svake regjeringer og politisk sirkus. Landet står i stampe, og med den økonomiske krisen formelig roper situasjonen etter en vei videre.

Alle vet nå at Berlusconi aldri vil bli noen veiviser. En slik person måtte nemlig gå motstrøms og stryke italienerne mothårs, mens Berlusconi søker popularitet og selv personifiserer og langt på vei går god for italienernes største feil. Da han entret den politiske scenen tidlig på 1990-tallet, var det ingen som trodde at han ikke kom til å skjøtte sine egne interesser. Det har italienske politikere gjort siden tidenes morgen. Men mange satte sine forhåpninger til at han, i alle fall av og til, ville bruke energi på landets problemer også, fremfor alt til å iverksette høyst nødvendige reformer.

Men hans manglende evne til å skape en ordentlig klasse av ledere som tør å si ham imot, har gjort ham ensom på toppen. Mange av de intelligente personene som har nærmet seg har enten forsvunnet for egen maskin eller blitt kastet ut. Alene på toppen har ikke Berlusconi hatt tid til å tenke på stort annet enn sine egne problemer, og ensomheten forsterkes nå av at selv enkelte yes-men og gallionsfigurer vurderer å forlate ham.

Det går altså trolig mot slutten for Berlusconi, på den ene eller den andre måten. Kanskje han blir ved roret en stund til, kanskje klarer han å raske til seg det stort sett seremonielle embedet som republikkens president, slik at hans rettslige immunitet varer helt til barmhjertigheten eller fysiologiske omstendigheter vil forhindre at han noen gang straffes (han er i sitt 75. år). Men det vil ikke endre på det faktum at hans politiske innflytelse svinner hen.

Det store spørsmålet er om slutten på Berlusconi også vil bety slutten på det mange kaller den andre republikken, dvs. den politiske realiteten som oppstod i kjølvannet av de store korrupsjonssakene på 1990-tallet kjent som Mani Pulite (rene hender). Med disse sakene havnet forretningsfolk, embedsmenn og sentrale politikere – sågar tidligere statsministre – på tiltalebenken. To av de tre gamle statsbærende partiene, sosialistene og kristeligdemokratene, forsvant i dragsuget. Endelig skulle det ryddes opp i landets edderkoppnett av bestikkelser og lyssky avtaler, håpte mange.

Men den gang ei. Mani Pulite var ingen ordentlig opprydding. Mange fikk riktignok velfortjente straffer, men flere av de største fiskene slapp uskadd fra det hele. Enkelte justismord skjedde dessuten, også med selvmord som resultat. For saken var den at det var umulig å rydde opp i Italia uten at italienerne selv ryddet opp i sin egen samvittighet. Man kunne alltids arrestere en og annen, men det løste ikke det grunnleggende problemet med en korrupt politisk kultur som stadig gjør at mange korrupte kommer seg opp og frem, sågar til topps. Berlusconi er en legemliggjørelse, og klart den mest spektakulære sådanne, av denne strukturelle nasjonale defekten, men råttenskapen finnes mange steder, og på enhver skala.

Den andre republikken var således en fortsettelse av den første, bare med endel nye aktører og litt andre metoder. Men kanskje var den første republikkens aktører bedre enn den andre, til tross for alle sine feil, kompromisser og skitne hemmeligheter. For de gamle kristeligdemokratene hadde i det minste en slags teoretisk moral, samt en visjon for hvordan samfunnet burde være, og deres grad av korrupsjon var på et vis bærekraftig. Dvs. de spiste av lasset, men ikke på en slik måte at samfunnet ramlet helt sammen. De nye aktørene hadde ikke engang de få moralske skruplene de gamle hadde, og de er dermed blitt en politisk kaste som har trukket stigen opp etter seg.

Om man setter Berlusconi på tiltalebenken er det uansett på et vis hele landet som tiltales. Den politiske suksessen han fikk til tross for alle sine defekter, ville nemlig ikke ha vært mulig om ikke hans allierte var laget av det samme stoffet, og om ikke mange av hans landsmenn hadde vært med på notene til sivilsamfunnets mer eller mindre samtykkende taushet. For det er stadig slik flere steder i Italia at mange folk selger stemmen sin for en mobiltelefon eller en full bensintank, eller de får sin nevø ansatt i kommunen hvis de kan garantere femti stemmer. En nærsynt tilbøyelighet som passer mafiaen som hånd i hanske, for med sin kapillære kontroll over endel territorier, hvor lokale bosser nærmest er noen slags rodemestere, har de styring med et formidabelt reservoar av stemmer som kan bli utslagsgivende, og de har sine metoder for å sikre seg at stemmekveget gjør slik det sier. Og denne virksomheten er ikke begrenset til Berlusconi, de aller fleste partier er med på denne leken på en eller annen måte. Ikke nødvendigvis via mafiakontakter, for landets mange og innflytelsesrike lobbygrupper driver ofte med de samme tingene.

I en sosial kontekst hvor man bytter ufortjent gode betingelser for lobbyer eller arbeidsro for kriminelle med politiske motytelser, kan nok den som selger sin stemme oppnå den prisen kjøperen tilbyr. Men, som Roberto Saviano sier: Han mister alt annet. Fremfor alt mister han muligheten til å puste i en luft som ikke er forgiftet av løgn, eller til å se seg i speilet om morgenen med god samvittighet.

Det er altså ikke slik at man har et land som i det store og hele er sunt og velfungerende, for bare å ødelegges av den onde Berlusconi. Man har et land med behov for en sterk selvransakelse på alle nivåer, ikke bare organisatoriske og politiske, men helt ned til det individuelle. For at dette skal skje trengs gode forbilder på toppen, som kutter i egne lønninger, opptrer anstendig, avstår fra å banne på TV, vise fingeren eller rettferdiggjøre skattesnyteri. Like viktig er det at folk flest avstår fra å kjøpes mot privilegier de egentlig ikke har fortjent. Og mens jeg skriver dette leser jeg i avisen at regionen Puglias president – en kommunist! – tjener det dobbelte av Norges statsminister.

Hvor denne evnen til på mer eller mindre skyldig vis å leve med et system som er preget av løgn og korrupsjon kommer fra, er ikke godt å si. Men det er fristende å lansere en hypotese. Det italienske etterkrigssamfunnet ble nemlig bygget på en løgn, løgnen om den brede antifascismen. Dagens venstreside fortsetter å hente moralsk legitimitet ved å påberope seg å være den rettmessige arvtageren til den andre verdenskrigs motstandsbevegelse, en bevegelse som hvis den hadde hatt alle de medlemmer som etter 1945 foregav å være det, med letthet ville ha vunnet krigen mot nazistene umiddelbart. Sannheten er at fascismen var uhyre populær i Italia, i alle fall frem til krigen. Og da Italia skiftet side idet de omsider forstod hvordan det hele kom til å ende, var det mange som gikk til sengs som fascister og stod opp som nyfrelste kommunister, for siden å skryte på seg en falsk antifascisme og et like falskt heroisk motstandsarbeid etter krigen. Dette skjelettet er aldri blitt fjernet fra Italias skap, og en befolkning som venner seg til å leve med denne løgnen, høylydt bifallende eller taust benektende, klarer alltids et par løgner ekstra.

Italienerne forstår uansett at landet ikke kan fortsette som nå i all evighet. Og mange innser at veien videre ikke kan finnes uten at man slutter å spille teater, men heller forteller sannheten om tingenes tilstand. Landet må på et vis løfte seg selv opp etter håret. Det har selvinnsikt nok til å kjenne sine egne feil bedre enn noen andre, og det vet hva som må gjøres. Besluttsomheten til å gjøre det har manglet, men omstendighetene begynner å kreve handling, og i fravær av handling på eget intitiativ blir det omverdenen som vil bestemme det som blir en vanskelig vei videre. Trusselen om et slikt tap av kontroll vil kunne bli det som tvinger frem en mer aktiv innstilling.

Det behøves dog noen som går foran, og vi vil således ikke se slutten på den andre republikken før nye, ærligere krefter melder seg, helst respekterte personer utenfra toppolitikken. Og vedkommende må kunne be om, og fremfor alt få fortjent tillit, uten å måtte love andre motytelser enn blod, svette og tårer. Et navn som lenge har vært nevnt i den forbindelse, er Luca Cordero di Montezemolo – tidligere FIAT-sjef og president i industriforbundet, nå sjef for Ferrari. Han har markert seg som en samfunnsdebattant med klare meninger om veien videre, og dersom han kunne tenke seg å danne et politisk parti ville han trolig stille meget sterkt. Han har i lang tid avvist invitasjoner til å gå inn i politikken, men han grunnla for ikke lenge siden en stiftelse kalt Fremtidens Italia. Gjør han dette bare for å påvirke samfunnet ved deltagelse i organisasjonslivet? (Som om han skulle mange andre kanaler!) Eller venter han i kulissene på det rette øyeblikket for å gå inn i politikken?