matteo-renzi-beppe-grillo
Matteo Renzi og Beppe Grillo
 

Søndag den 4. desember går italienerne til valgurnene for å ta stilling til grunnlovsendringer som et flertall i nasjonalforsamlingen gav sitt samtykke til i april. Endringene er sterkt ønsket av statsminister Matteo Renzi (PD), som leder en bred koalisjonsregjering med en svekket høyreside, hvor det ikke har utpekt seg noen egentlig arvtager etter Silvio Berlusconi. Reformene innebærer blant annet klart redusert makt til Senatet og et nytt valgsystem for Deputertkammeret, hvor valgvinneren får en viss bonus i form av ekstra mandater til det som er tenkt å bli parlamentets førende kammer. Hensikten er å effektivisere den politiske prosessen, og gjøre regjeringen mer handlekraftig.

I utgangspunktet er dette noe som knapt er egnet til å interessere noen utenfor Italias grenser. Kanskje ikke all verden innenfor heller, når sant skal sies. De færreste tror at Italias problemer har så mye å gjøre med maktbalansen mellom parlamentets to kamre, ei heller at effektiviteten avhenger av den. Noe mer interessant er spørsmålet om økt handlekraft, som er et tveegget sverd: Et klarere mandat kan gjøre både skade og gavn.

Kanskje er det på grunn av italienernes inngrodde mistro til egne politikere at meningsmålingene i forkant av folkeavstemningen tyder på et klart, om enn ikke altfor stort, flertall mot de foreslåtte endringene. Utsiktene til nei-seier har sendt rentene på italienske statspapirer en smule opp, hvilket kan bære bud om en kredittkrise etterpå. Men markedene må forventes å ha tatt høyde for resultatet allerede, og utslagene er foreløpig ikke større enn at brannen som måtte oppstå, forholdsvis greit kan slukkes. Folk ser i alle fall ikke ut til å ha latt seg skremme av det. Når finanseliten håper på ja-seier, mistenker mange sågar at de er i ferd med å bli lurt.

ANNONSE

Dette er dårlig nytt for Renzi, som har gått hardt ut i favør av endringene, og tidlig truet med å gå av som statsminister hvis de ikke går igjennom. For omverdenen har dette ført til at folkeavstemningen, som Aftenpostens redaktør Per Anders Madsen var inne på allerede i august, har blitt å oppfatte som om Renzi ber om et tillitsvotum på vegne av det EU-vennlige establishment. En nei-seier, lyder resonnementet, vil legge til rette for politisk suksess for de EU-skeptiske kreftene, i særdeleshet den populistiske Femstjerners­bevegelsen til Beppe Grillo, som ønsker seg en folkeavstemning om euroen, kanskje etter først å ha erobret regjeringsmakten ved et nyvalg etter Renzis formodede fall.

Denne analysen føyer seg inn i en atmosfære eller stemningsbølge, hvor det har oppstått en slags politisk dominoteori, et bilde også Nigel Farage har brukt, som begynner med Brexit og fortsetter med Trump, og hvor det store spørsmålet er om den siste brikken faller med en seier for Marine Le Pen ved det franske presidentvalget i mai 2017. I så fall forventes det en slutt på EU slik vi kjenner det, og vår del av verden går inn i ukjent terreng. Folkeavstemningen i Italia og presidentvalget i Østerrike, som også finner sted søndag, anses som noe mindre celebre dominobrikker i denne tegningen.

En slik dynamikk kan ikke utelukkes, men hvor sannsynlig er den egentlig?

De politiske jordskjelvene i år har satt litt ny fart i de politiske analysene. Mens de som håpet på Brexit og Trump, ikke våget å tro det, er vi nå kommet dit hen at de som frykter Le Pen, ikke våger å utelukke det. Når Trump er mulig, er alt mulig, lyder omkvedet. Det er muligens litt for enkelt. Hver situasjon må vurderes for seg.

Om vi tar det for gitt at nei-siden vinner på søndag, hvilke konsekvenser kan vi forvente?

Det er for det første ikke gitt at Renzi gjør alvor av trusselen om å gå av. Det er helt opp til ham selv hvorvidt han blir sittende ut perioden, som senest må avsluttes innen februar 2018, da grunnloven forlanger nytt parlamentsvalg etter høyst fem år. Som La Repubblica skriver, håper både den italienske republikkens president Sergio Mattarella og EU-kommisjonen at Renzi blir sittende. Brussel peker alternativt på økonomiminster Pier Carlo Padoan som en egnet etterfølger, idet han i store trekk forventes å videreføre Renzis politikk – som slett ikke er uten meritter, blant annet er skattene satt ned for nystartede bedrifter.

Om hverken Renzi eller Padoan styrer skuta videre, og det skrives ut nyvalg, er det for det andre langt fra sikkert at det sender Femstjerners­bevegelsen, som ligger hakk i hæl på andreplass etter Partito Democratico på meningsmålingene, til regjeringskontorene. For selv om en nei-seier blir å anse som mistillit til Renzi, er det ikke ensbetydende med noen økt tillit til Grillo – ei heller til noen av skikkelsene langs hele det politiske spekteret som av opportunistiske grunner gjerne ser Renzi detronisert, for siden å prøve å raske til seg noen posisjoner i det kaoset man regner med ville følge. En storkoalisjon mellom de tradisjonelt dominerende partiene til høyre og venstre kan godt bli resultatet av det neste valget også, og det ville i så fall være et slags fortsatt tillitsvotum til de politiske kreftene som ikke vil bryte med EU. (For det tredje er det et åpent spørsmål hva slags EU-politikk Femstjerners­bevegelsen ville føre, selv om den er anti-establishment.)

Blant vanlige italienere fornemmer man at EU er veldig langt fra å nyte ubegrenset tillit, men samtidig virker det som om et flertall av dem ikke er helt rede til å bryte med unionen ennå. Brussel er kanskje mindre korrupt enn Roma, tross alt. Man vil derfor vente og se i håp om at ting bedrer seg, for heller å ty til en skilsmisse idet behovet føles virkelig presserende. Italienere er sånn sett å anse som mer konservative og mindre protestantiske av seg. Man marsjerer ikke ut med mindre man har tenkt seg veldig godt om. De engelsktalende landene er tross alt noe annet, og på godt og ondt mer dynamisk, enn det kontinentale Europa.

Om utviklingen i Italia ikke blir avgjørende for hvor Europa går, kan den samme tankegangen i noen grad vise seg gyldig for Tyskland også. Det virker i øyeblikket lite sannsynlig at AfD kan utfordre storkoalisjonen der til lands. Det avgjørende spørsmålet blir Frankrike. I fravær av store, uforutsette begivenheter vil det trolig ikke skje all verdens spennende saker politisk i Europa før til våren, skjønt en fornyet eksplosjon i mennesketrafikken kan forandre ligningen. Vinner Fillon, så hangler sannsynligvis unionen videre en god stund til – svekket, men neppe fatalt ennå. Vinner Le Pen, kan alt skje.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629