Kommentar

Hvor gode sjanser har Italias nylig påtroppede statsminister Matteo Renzi til å sette ny fart på den italienske økonomien? Spørsmålet er av stor viktighet for euroens og EUs fremtid, for en voksende økonomi kan håndtere stor gjeld, og den store gjelden vil uunngåelig bli en faktor når euroen en dag måtte komme under fornyet press.

Nå som resesjonen i eurosonen ser ut til å være over, er det fortsatt små tegn til ny vekst i dens tredje største økonomi, og arbeidsledigheten øker ennå. I det lange løp trenger ikke det være negativt hvis det er tale om noe i retning av ”kreativ destruksjon”, hvor akterutseilte virksomheter etterhvert erstattes av levedyktige sådanne. Men det er inntil videre bare en hypotese.

Renzi kom til makten på et nokså machiavellisk vis, hvilket ikke avføder den helt store tilliten. På den annen side har italienerne sett slikt før i noen tusen år, og det skitne spillet blir raskt tilgitt og glemt dersom han leverer varene.

Det store spørsmålet er om han kan det. En mann som ennå ikke har fylt førti år, og hvis sterkeste punkt på CV-en er borgermesterjobben i Firenze, har jo ikke all verdens resultater å vise til. «En hvilken som helst tosk kan være borgermester i Firenze,» ytret nylig en bekjent som er selvstendig næringsdrivende ingeniør. «En rik og tradisjonelt veladministrert by, i hjertet av den like rike og veladministrerte regionen Toscana, hvor millioner av turister legger igjen masse penger hvert år, og hvor man nærmest får gratis utdannelse av å spasere gatelangs? Jeg kunne gjort den jobben på fritiden,» konkluderte han.

I de siste ukene har Renzi begeistret mange både til høyre og venstre med sine taler. Det skyldes delvis en kombinasjon av store løfter, men fremfor alt en uvanlig direkte erklæring om at han er å anse som en klovn hvis han ikke oppnår resultater innen ett år, og at han vil gå ut av politikken hvis han mislykkes.

Dette skiller ham skarpt fra forgjengerne Enrico Letta og Mario Monti, som begge både i ord og handling viste at deres ambisjoner var å gjøre mer beskjedne skritt i riktig retning, i håp om at det ikke er full restrukturering som kreves for å sette det italienske huset i stand. Kanskje er ikke dette så dumt tenkt, gitt at Italias underskudd på driftsbalansen er lite, og at det ville ha vært et lite overskudd uten de høye gjeldsrentene. (Om man solgte offentlig eiendom i en jafs for å få ned gjelden, kunne det kanskje være nok, om enn slike forslag også møter kritikk fordi løsningen i verste fall er en sovepute som lar en usunn økonomi bygge opp ny gjeld på kort tid.)

Nå har store ord vært alt annet enn uvanlig fra italienske politikere tidligere også, men det spesielle er at Renzi setter seg selv på spill med rene ord, han presenterer ikke urealistiske drømmer i en flom av velregissert veltalenhet idet han limer seg fast til taburetten. Det er en friskhet ved ham som avstedkommer reell begeistring, og sammenligningen med Tony Blairs karisma er ikke ueffen. Skjønt han flyter ikke lenge på den hos skeptiske, kyniske og politisk troløse italienere.

Hva er det så han har lovet?

Blant annet reform av arbeidsmarkedet, hvilket i praksis betyr at det blir lettere å si opp ansatte – noe som i øyeblikket er uhyre vanskelig, og dermed er et hinder for nyansettelser. Dette vil være vanskelig å gjennomføre for hele arbeidsstyrken, som i alle fall for de eldstes vedkommende vil forsvare erhvervede privileger med nebb og politiske klør, men kanskje det kan la seg gjøre for nye ansettelser, gitt den høye ungdomsledigheten.

Det kan hende at det er tiden som er moden for en slik reform nå, slik at Renzi vil få en lettere jobb med å gjennomføre den enn sine forgjengere.

Men det kanskje viktigste løftet er skattelettelser for personer med lav inntekt, samt lavere bedriftsbeskatning. Begge deler er viktige tiltak med hensyn til å styrke landets konkurranseevne og øke den interne etterspørselen.

Samtidig sier han at maksgrensen EU setter på statens underskudd ikke skal overskrides, men at EU må vise større ”fleksibilitet” – hvilket kanskje betyr at han vil underskuddet skal beregnes på en slik måte at noen investeringer holdes utenfor regnskapet.

Det forhindrer uansett ikke at løftene må dekkes inn gjennom kutt. Så hvordan skal moroa finansieres? Det har den nye statsministeren hittil ikke sagt for mye konkret om.

En måte å gjøre det på, er å redusere utgiftene til offentlig ansatte – ved å redusere deres antall, sette ned lønningene, eller en kombinasjon av begge deler. I den grad det er politisk mulig med den massive motstanden et slikt forslag uunngåelig ville møte, ville man i begynnelsen kanskje se en slags Hellas-effekt, at folk strammer inn livremmen så mye at økonomien nærmest blir paralysert, og dét i et øyeblikk hvor bitte litt optimisme er på vei tilbake.

Flere andre måter kan tenkes, men uansett hvilket finansieringsalternativ han går for, vil det uunngåelig bli et sammenstøt med mektige lobbygruppers interesser. Da først vil det bli mulig å vurdere Matteo Renzis egenskaper som politisk leder.

Spørsmålet mange stiller seg i øyeblikket er altså: Skaper han reell forandring, eller blir han den ørtende skuffelsen i rekken?