Sakset/Fra hofta

En strukturell defekt ved Italia er at den politiske eliten bare unntaksvis består av fremragende personer, som landet forøvrig slett ikke har noen mangel på. Dette skyldes i all hovedsak en korrupt politisk kultur hvor man kommer til topps ved å sette seg i politisk gjeld til lobbygrupper som forlanger motytelser for denne tjenesten så snart man har satt seg på taburetten man etterstreber.

Dette er naturligvis svært langt fra det demokratiske ideal, og i det hele tatt en uheldig tingenes tilstand, men like fullt noe man oftest har kunnet leve med fordi landets bedrifter og familier har tatt rimelig greit vare på seg selv.

Helt uten ansvar er heller ikke vanlige mennesker, selvsagt, for deres bidrag til elendigheten er gjerne at de selv tilhører en av lobbyene som yter politiske tjenester i bytte mot ufortjent fordelaktige betingelser, samtidig som de ikke føler noen stor lojalitet mot en stat som fungerer på denne måten, hvilket resulterer i lav skattemoral.

I dette landet, hvor staten — uten noen pengemaskin på havets bunn — oppfattes enten som en melkeku eller som en tyv, har man således endt opp med store private formuer og en stor offentlig gjeld. Om man summerer statens, næringslivets og familienes gjeld for de viktigste europeiske landene, vil man se at Italia ikke er blant de mest forgjeldede totalt sett. Privatpersonenes formue er faktisk fem ganger større enn statsgjelden.

Dersom markedene hadde hatt tillit til at den italienske staten var i stand til å ta tilbake endel av pengene dens egne borgere har loppet den for, eller redusere gjelden på annen måte, ville de neppe ha sendt renten på ny gjeld over seks prosent. (Regjeringen har som nødløsning konfiskert mindre andeler av folks bankkonti før, men det er ikke noe som monner.)

Italias krise er altså en politisk sådan. Det er velkjent hvilke virkemidler som behøves for å redusere gjelden, blant annet privatisering av statsbedrifter og -eiendom samt høyere pensjonsalder. Om regjeringen hadde handlekraft, kunne den bare kopiere artiklene fra næringslivsavisen Il Sole 24 Ore hvor dette forklares i detalj, og iverksette tiltak straks.

En av grunnene til at dette ikke skjer, er at det ville eliminere en rekke korrupte privilegier og ufortjente verv som er blitt utdelt av politiske årsaker. Iverksettelse av en hestekur ville resultere i manglende gjenvalg, og mange av dem som har satset på en politisk karriere ville ikke vite sin arme råd hvis den ble avbrutt.

Den politiske klassen kan altså ikke brukes til å treffe de nødvendige politiske beslutninger i en krisetid.

Siden dette er noe alle vet, og ingen ønsker seg statskupp eller et autoritært regime, er det mange som helst ser at en regjering av teknokrater uten langsiktige politiske ambisjoner tar over tømmene en stund, slik at den uten reservasjon, nølen eller teater kan iverksette reelle tiltak som beroliger markedene.

Spørsmålet er hvordan man skulle oppnå noe slikt, eller på annen måte gjenopprette troverdigheten. Kanskje vil den nærmeste tiden gi oss svaret.

Italia handler uansett neppe før i aller siste øyeblikk, og da med en kompromissløsning improvisert faderlig fort, hvor regningen fordeles jevnt mellom landets pressgrupper, slik at ingen vil se seg tjent med å true den sosiale freden.

Det man kan lure på, er når dette aller siste øyeblikket inntreffer. I den nervøse atmosfæren som hersker nå, kan man få inntrykk at det ikke dreier seg om mer enn dager eller uker. Men det er langt fra sikkert. Trolig kan man gå og hangle enda en stund.