Sakset/Fra hofta

Det internasjonale pengefondet IMF utgir hver vår og høst sin såkalte stabilitetsrapport om verdens finanser. Det er et dokument som i gode tider forståelig nok ikke avstedkommer noen særlig offentlig interesse, men gitt de siste årenes turbulens i finansmarkedene verden over, inneholder det nå muligens mer relevant informasjon for folk flest.

Særlig gøy er det ikke å lese disse rapportene, 250 sider lange som de er, og skrevet på et tungt språk inneholdende mange faguttrykk. For å pløye seg gjennom det hele, skal man helst ha fryktelig god tid eller betalt for å gjøre det. Men selv i mangel av disse privilegier er det mulig å få med seg en del hvis man leser det innledende sammendraget og ellers skummer gjennom resten.

Den siste rapporten, som kom nå i april måned, tar naturlig nok for seg den pågående finanskrisen. Hovedbudskapet synes å være todelt, og består av en diagnose og et forslag til behandlingsform.

Diagnosen er at økonomien og finansene er på bedringens vei, kredittrisikoen er dempet, og risikoappetitten på vei oppover igjen, hvilket er sunt når den var falt ned til null. Kreditten sitter dog ikke like løst som før, hvilket hemmer veksten i økonomien, som blir svært liten, kanskje nesten flat. Men det ser ikke ut til at IMF forventer noen dramatisk forverring av krisen.

Verdensøkonomien har imidlertid et gigantisk strukturelt problem: Den rike delen av verden produserer mindre enn den bruker, og de fremvoksende økonomiene gjør det motsatte. De rike landene utsetter problemene dette fører med seg ved å ta opp lån.

Særlig overraskende er det ikke at pengefondet konstaterer at dette ikke kan fortsette til evig tid, og derfor anbefaler følgende behandling, jo før jo heller: Husholdninger og suverene stater i den rike del av verden må redusere sin gjeld.

I praksis sier IMF at de rike landene har hatt en lang fest, og at denne festen må ta slutt: Folk må pensjonere seg senere, jobbe mer til lavere lønn, og dermed forbruke mindre. Videre må de betale mer i skatt, og samtidig finne seg i at staten vil yte mindre tilbake enn før.

Omskrevet til forståelig norsk er altså betydningen av pengefondets kryptiske formuleringer simpelthen blod, svette og tårer. Det uvanlige i dagens situasjon er at IMF ikke sier dette til en eller annen korrupt bananrepublikk, men til praktisk talt hele den rike verden.

De rike landenes befolkninger har nok forstått dette en god stund, og man skulle tro at det på en eller annen måte måtte havne på den politiske dagsorden også, skjønt det er kanskje ingen som har lyst til å stille til valg på Churchills gamle løfte. Det er likevel grenser for hvor lenge man kan fortsette å selge illusjoner, med den epidemiske arbeidsledigheten blant ungdom over store deler av Europa. Mon tro om ikke folk, til tross for ubehaget ved det hele, ville verdsette en leder som fortalte oppriktig om tingenes tilstand?

IMFs rapport sier ellers mye fornuftig om andre ting, som f.eks. at derivater som omsettes utenfor det noterte markedet bør sikres av såkalte clearing houses, hvilket reduserer risikoen for skadelige dominoeffekter.

Endelig tar rapporten opp spørsmålet om hva som kan gjøres med institusjoner som er too big to fail, og lar det skinne igjennom at dette er et politisk problem. For når en bank blir så stor at hensynet til finansiell stabilitet krever at myndighetene heller redder den enn å la den gå konkurs, gjelder ikke markedets normale lover lenger. På den måten premierer regjeringen udugelighet, og det bør ikke fortsette. Umiddelbart virker det fornuftig å tvangsdele slike selskaper, slik det i sin tid skjedde med store amerikanske selskaper som følge av antitrustlovgivningen. Hvilket igjen er noe som trolig ville kreve politikere av annet format enn de vi i øyeblikket holder oss med.