Kommentar

Et stadig tilbakevendende trekk ved nyhetsformidlingen og den offentlige debatt, er sameksistensen av radikalt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Altså ikke avvik mellom politiske eller ideologiske oppfatninger, men selve persepsjonen av tingenes tilstand.

Den som måtte bruke litt tid på å informere seg om hvordan det går f.eks. i Sverige, kan finne mer enn nok grunnlagsmateriale til å konkludere at landet er havnet i en hengemyr av kriminalitet, ungdomsledighet og motsetninger mellom folkegrupper som det er uråd å komme seg ut av. Det begås mange flere forbrytelser enn i nabolandene, og selv småsteder rystes av grufulle mord og voldtekter. Folk nærmest rømmer fra innvandringstette byer som Malmø. Og ungdomsledigheten er omtrent på nivå med den søreuropeiske.

Med et litt annet utvalg av kilder fremtrer Sverige som et uhyre robust land. Stockholm figurerer sammen med London, Sydney og Tel Aviv som en av verdens mest kreative byer. Et innovativt svensk næringsliv feirer triumfer verden over, og landets finanser regnes som så bunnsolide at renten på statsobligasjoner til og med er lavere enn Tysklands. På økonomisidene er Sverige på listen over de «fantastiske» tretten landene som fortsatt har kredittratingen AAA.

Avgrunnen mellom disse to beskrivelsene skyldes ikke at det er noe feil med en av observasjonene. Den skyldes at man har observert to forskjellige virkeligheter. Det som dog er uvant for tradisjonelt egalitære samfunn som de nordiske, er at disse svært forskjellige virkelighetene befinner seg på samme territorium, ofte på svært kort avstand. For Stockholms vedkommende bare en liten tur med offentlig transport.

For Sverige er dette historien om folkhemmets død, en død som har inntruffet uten at pasientens tilstand i nevneverdig grad ble problematisert under sykdomsperioden. Selv om vi ligger et stykke etter Sverige i løypa, er Norge også på vei i samme retning. Forskjellen er i all hovedsak at det ligger nok olje og gass på havbunnen til at konsekvensene ikke blir like tydelige.

Men også i Norge har vi gått igjennom eksakt den samme forvandlingen i retning et klassesamfunn som knapt noen finner det verdt å problematisere. Det ble i sin tid gjort noen spede forsøk, men hvor mange er det fortsatt som husker 1990-tallets advarsler mot 2/3-samfunnet?

Vel, like it or not: Det er akkurat dit vi er kommet. Etterkrigstidens nasjonale samhold er svekket, i særdeleshet hos de to tredjedelene som har levd godt på rentene av denne epoken, og i globaliseringens tidsalder fått helt utrolige muligheter til selvrealisering. Blant den resterende tredjedelen er mange trygdet, i lavtlønnsyrker eller i underordnede stillinger pga. fravær av spisse albuer.

Det er liten kontakt mellom disse to gruppene. De omgås ikke på arbeidsplassen, de frekventerer ikke de samme lokalene, ferierer ikke på de samme destinasjonene, bor bare i begrenset grad på de samme stedene og konsumerer bare delvis den samme underholdningen. Barna deres går riktignok ofte på den samme skolen, men slik skolen er blitt er det snarere antall bøker i foreldrenes bokhylle hjemme som avgjør hva slags ballast de får. Skolen er i mindre grad enn før en katalysator for såvel samhold som sosial mobilitet. Selv om det er økonomiske forskjeller mellom disse to klassene, er det likevel de kulturelle som er størst. Og resultatet er gjerne gjensidig forakt.

At den mindre privilegerte tredjedelen ikke er kjempefornøyd, sier seg selv. Men har de bedrestilte to tredjedelene er bedre liv enn foreldrene hadde? Er svømmebassenget og storbyutfluktene tilstrekkelig kompensasjon for at man puster i en luft som er forgiftet av dårligere relasjoner mellom borgerne? Er det for eksempel noe hyggelig å motta høy lønn som en av utallige direktører i helsevesen, politi eller andre etater, når prisen er at man må true underordnede til taushet om kritikkverdige forhold, som attpåtil skyldes at det er for mange direktører og for lite fagfolk?

I et land med en såkalt sosialistisk regjering skulle man tro at det fantes politiske partier og bevegelser som hadde noen av disse tingene på hjertet. Men faktum er at tilhørighet til det politiske liv er ensbetydende med ikke å tilhøre den uheldige tredjedelen. For en venstrepolitiker blir det dermed viktigere å befeste sin egen posisjon i de øvre to tredjedelene enn å være noen talsmann for den nedre tredjedelen. Relasjonene reduseres dermed til en korrupt deal: Du stemmer på meg, og jeg gir deg trygd — i heldigste fall en offentlig stilling. Regningen sendes til Nordsjøen.

Den mest ulykksalige med dette er at man slutter å forholde seg til hverandre som individer, som anerkjenner den andres verdi, evne til å være med å dra lasset sammen og behov for å delta i et anerkjennende fellesskap. Man slutter å forholde seg til andre borgere som medlemmer av den samme samfunnsfamilien. Konsekvensen er mellommenneskelig og offentlig fremmedgjøring, med det uunngåelige resultat at man søker fellesskap der det er å finne — av og til også i skadelige sådanne.

Den retorisk litt uheldige Jonas Gahr Støre gjorde helt rett i å etterlyse «samholdskraft». Men innen man deler ut medisin er det fornuftig å stille diagnose: Samholdskraften er langt på vei borte. Men diagnosen er bare avsluttende punktum på en lang historie. Det var kanskje noe pasienten gjorde galt? Innen man kommer med tiltak bør man derfor først stille seg spørsmålet: Hva var det vi gjorde galt som fikk samholdskraften til å forsvinne? Og da må man våge å skrive en sannferdig historie om de siste førti årene.

Les også

-
-
-
-