Kommentar

Jeg hørte for en tid siden på radio en samtale om hva som bevares av følelsesmessige støttemanifestasjoner fra tiden etter 22. juli 2011. Enorme mengder brev, bamser, kort og lignende fra haugen utenfor Domkirken og sikkert også andre steder er tatt vare på og skal spares for all fremtid som fysiske vitnesbyrd om nordmenns reaksjoner på det som skjedde. Det man i programmet problematiserte, var at man ikke også maktet å samle inn og bevare for ettertiden alle elektroniske responser på ugjerningene, altså e-poster, tvitring og lignende, som meddelte sin støtte til ofrene og avsky for det Behring Breivik gjorde.

Vinklingen av programinnslaget var kanskje ikke til fulle gjennomtenkt, men emosjonelt meget forståelig. Særlig for mange unge var dette første gang de opplevde at noe uhyrlig og uventet skar livet til nære og kjære tvers over, avsluttet det førtidig og på en meningsløs måte. Ett av deres svar var å kjempe mot den brått påtvungne forgjengeligheten, å søke å bevare uten endring i alle fall noe av livet. Slik vil man sikre uforandret videreføring av i det minste en smal sektor av tiden og dens innhold til minne om en skjellsettende begivenhet.

Jeg kjenner igjen og har umåtelig sympati med ønsket. Trolig kan det også generaliseres til å si noe allment om balansen mellom det flyktige og det bestandige i vår tid, noe som vi kanskje med utbytte kan snakke rolig sammen om uansett hvor store meningsforskjeller det ellers måtte være mellom oss.

Selv om vi lever lenger og lenger og under mer stabile forhold, så forekommer det meg åpenbart at dagens mennesker opplever tilværelsen som mer flyktig og rotløs enn tidligere generasjoner gjorde. Flere faktorer bidrar til dette.

At færre og færre kjenner et reelt religiøst nærvær i livet, spiller en utvilsom rolle på minst to måter. Sammenlignet med dem som tidligere maktet å gjennomleve sin tid i vissheten om eksistensen av en egen, udødelig sjel, er det ikke til å unngå at dagens gjennomsnittssituasjon representerer større utfordringer. Mot evighetsperspektivet blir selv det lengste individuelle menneskeliv tidsmessig puslete, og de fleste nålevende regner ikke med en videre eksistens hinsides egen død. Sjelen finnes ikke lenger, den er iallfall ikke evig, og menneskets opplevelse av bestandighet blir tilsvarende mindre.

Følelsen av å tilhøre et religiøst fellesskap, en menighet, er samtidig mindre uttalt, noe som så absolutt ikke kan neglisjeres som bidragende til økt opplevelse av fremmedgjorthet, manglende tilhørighet og å være forlatt og alene. Selv de som ikke er ensomme, er enslige i eksistensiell betydning, det er en del av ”den moderne tilstand” vi lever under der det flyktige er uavvendelig og naturlig. Det er slik det er og kan ikke være annerledes innen våre nåværende erkjennelses- og opplevelsesrammer.

Forbundet med ovenstående poeng, men uten en nødvendig religiøs undertone, ligger den allmenne individualiseringen av menneskelivet – fragmenteringen kunne man godt kalle det – der individet snarere enn gruppedannelser er ”the measure of all things”; dette er selve hovedtendensen i moderniteten slik den har vokset seg sterkere og sterkere i vestlig sivilisasjon. Mitt anliggende her er ikke å si om dette er bra eller dårlig (jeg tror det er begge deler), men mer å påpeke at tendensen har noen følger som knapt kan unngås. Prisen vi må betale for hele tiden å betraktes som selvstendige individer – juridisk, sosiologisk, psykologisk og ontologisk – er at ensomheten, følelsen av manglende tilhørighet, setter inn, og da har man lite å stille imot når man samtidig har avskaffet den evige sjelen som tidsuavhengig kjøl under eksistensen. Jeg vil gjerne si noe om denne fragmenteringen (individualiseringen) på to områder, hva gjelder mennesket i familien og mennesket i nasjonen.

Familien er en kombinert sosial og biologisk struktur som gjennom langt den største delen av menneskenes historie har vært vårt viktigste arbeidsfellesskap og emosjonelle og funksjonelle enhet. Vi ser nå at den erroderes massivt. Helt siden tidlig 1900-tall (egentlig også før det) er den sosiale oppløsningen av familien tydelig, med økende mobilitet inn og ut (skilsmisser, fysisk flytting til fjerne steder) og mindre tydelige kraftlinjer også innad i for øvrig intakte familer (økt individuell autonomi, vansker med å få familien til å fungere som en enhet i alt fra å spise middag sammen til å erkjenne og gå sammen om felles arbeidsoppgaver). Man kan som sagt strides om dette er et netto gode eller ikke, men forandringene har skjedd, og konsekvensen er at individene står mer alene, uten andre å støtte seg til. I de siste tiårene har dessuten familien som biologisk og arvemessig enhet blitt betydelig svekket (mine barn, dine barn, våre barn) helt til den grad da man nå anerkjenner familier med to mødre til ett barn (og følgelig angivelig ingen far) eller ditto to fedre (og følgelig angivelig ingen mor). Biologien taper mens rettighets- og rettferdighetstenkningen for de voksne og vellykkede vinner. Konsekvensen blir at det er færre sikre, uforanderlige strukturer som hjelper en å stå oppreist i livet, som holder den eksistensielle flyktigheten og ”sjelens obotliga ensamhet” på minst armlengdes avstand.

I spørsmål om nasjoners og etniske gruppers evne til å leve og dra lasset sammen advares ofte mot å drive gruppetenkning. Jeg har før påpekt at dette er tøvete som generell regel: Naturlige og viktige grupper finnes, og eksistensen opphører ikke ved å tabuisere erkjennelsen eller omtalen av dem. Tradisjonelt har mange funnet en bestandighet utover det egne livet i det at de er medlemmer av en nasjon, et fellesskap av frender der noen gikk foran og noen kommer etter, men der vi alle har del i noe som er større enn oss, som ikke er tidsbegrenset. Angrepene mot nasjonen som enhet – og det er intet mindre globalismen driver med, den er et anti-nasjonalt prosjekt – er også et angrep mot denne måten å sikre eget fotfeste på. Er man ikke lenger med hjerte og sjel del av en nasjon, så kan heller ikke slik tilhørighet brukes til å sikre transcendens, en bestandighet utover egen livshorisont. Individualismen har sin pris også i så måte.

Man lurer seg selv om man tror at mennesket lett kan leve med tomhet, med aksepten av sin egen absolutte tidsbegrensethet, flyktighet. Også dette er en ”unbearable lightness of being”, for å bruke Milan Kunderas ord. Frihet har fordeler og ulemper, som rotløshet har det, men for meg er det klart at flertallet lever bare dårlig med den balansen som treffes i dag. Her som ellers er den historiske utviklingen som en full manns sjangling fra grøft til grøft, og nå er vi skjenet inn i nesten solipsistisk ensomhet og flyktighet. Da glir flyktigheten lett over i meningsløshet, noe menneskene har vondt for å leve med.

Hvordan kan vi hjelpe hverandre (for annet sted kommer hjelpen ikke fra, hverken fra guder eller mennesker, i alle fall ikke om man har mitt grunnsyn) til å stå litt tryggere når den eksistensielle vinden uler rundt oss og truer med å blåse oss om kull? Den evige sjelen tror jeg personlig vi kan skyte en hvit pinn etter, jeg kan ikke se annet enn at den er borte for godt. Men samtidig trenger vi noe som transcenderer det egne, noe som går utover selvet og egen kropp.

Noen finner slikt i politiske fellesskap, som blant andre kommunister kunne det under krigen: Eksemplene er legio på politisk sterkt motiverte mennesker som har akseptert sitt individuelle endelikt og funnet mening utover egen død i meningsfellers videreføring av det de ser på som en verdig og rettferdig kamp. De har skapt sin egen transcendens, og jeg respekterer dem for det.

For de fleste er det likevel langt lettere om man ovenpå en politisk fellesfølelse kan legge familiebånd og et genuint folkefellesskap slik det manifesterer seg i nasjoner som den norske. Disse båndene fantes inntil for kort tid siden, og de var meget sterke. At de er så langt svakere i dag, skyldes at noen bevisst har bygget dem ned fordi de ville ha noe annet i stedet, nemlig multikultur der det engang var nasjonal kultur, samholdsfølelse med alle der det engang var samhold med de egne.

Men samhold med alle blir omtrent som å prioritere alle, det blir tomt prat. Nasjonen, derimot, er en beprøvet enhet som vi vet virker, den gir samholdskraft som rekker utover det enkelte samfunnsmedlems liv og evner. Det er galt av styresmaktene å bygge ned nasjonen, de burde heller bygge den opp igjen. Når den ødelegges, erstattes ikke det nasjonale av noen kosmisk samholdsfølelse, men med ensomhet og tomhet. Slikt er ikke stas å gi videre til sine barn, spesielt ikke når vi inntil helt nylig hadde et kraftfullt og langt bedre alternativ.

Det finnes ingen historisk grunn til å omforme eller rive ned den norske nasjonen. Det skjer ikke i henhold til noen politisk eller logisk nødvendighet og vi bør helt enkelt ikke finne oss i det. Spesielt bør vi ikke la det skje i vårt navn og, angivelig, i vår egen beste interesse.

Les også

-
-
-
-

Les også