Sakset/Fra hofta

En av verdenslitteraturens mest berømte bøker er Fjodor Dostojevskys ”Forbrytelse og straff”. De første oversettelsene til norsk ble imidlertid ikke publisert under denne tittelen, men som ”Raskolnikov” etter bokens hovedperson. Det var en slik utgave jeg i ungdommen fant i foreldrebiblioteket og leste med store øyne. For meg som for andre nordmenn var Raskolnikov da bare et russisk navn uten egenbetydning – det kunne for den saks skyld vært en hvilken som helst partisekretær eller skøyteløper – men så enkelt var det selvsagt ikke har jeg siden fått lære. Navnene på russiske romanfigurer er nemlig svært ofte meningsbærende og spiller hen på tematikken i bøkene.

Raskolnikov kommer av verbet ras-kolit’ (t-en på slutten er muljert eller tykk, nesten som i itj på trøndersk) som betyr å splitte eller dele opp. Navnets bærer er altså det ikke lenger hele, men sønderslåtte eller fragmenterte, delte mennesket, splittet både innad i egen sjel og utad som ikke lenger organisk medlem av samfunnet.

Dette gir eminent mening inn mot bokens innhold. Studenten Raskolnikov er pengelens og har problemer som han mener kan løses ved å ta livet av og pengene fra en ondsinnet pantelånerske. Egentlig er det to fluer i ett smekk han setter seg fore å slå, han vil sette en stopper for kvinnens onde virke samtidig som han skaffer midler til å fremme det gode i verden, resonnerer Raskolnikov, som mener seg ha rasjonell rett til å sette seg ut over allmenne og religiøse moralregler, til å bestemme over liv og død, napoleonsk overmenneske i det godes tjeneste som han vil bli.

Raskolnikovs plan blir bare delvis vellykket gjennomført. Han kommer til å drepe også pantelånerskens søster, viser det seg i praksis, og etter hvert begynner samvittigheten å gnage ettersom han innser dimensjonene over det han har gjort. Forholdet til den fattige og fromme Sonja (siden vi er inne på navn: Sonja er russisk kjælenavn for Sofia – visdommen) står sentralt. Hun er en ung kvinne som farens drikkfeldighet og sosial elendighet har tvunget ut i prostitusjon, men hun har forblitt tro mot sin Gud og den absolutte moral. Kjærligheten til Sonja, hennes saktmodige formaninger og hans egen selvransakelse driver til sist Raskolnikov til å tilstå sin synd, til å erkjenne at han hadde tiltatt seg en rett som ikke var hans og begått en handling som, uansett det høyverdige motiv, var uakseptabel. Møysommelig begynner han med Sonjas hjelp veien tilbake til et liv i samfunn med andre mennesker og i deres tilgivelse.

Jeg ønsker å dvele litt ved nettopp spenningen mellom den tidlige Raskolnikov, da han som menneske var splittet vekk fra samfunnet med andre og de guddommelige budordene, og følgelig anså seg ha rett til å la sine egne moraloppfatninger veie tyngre enn de ti bud, og den senere, angrende Raskolnikov som, hjulpet av Sonjas kjærlighet, finner tilbake til fellesskapet. Konflikten griper tidløst (hvilket ikke er å undres over, for her snakker vi om litteratur av fineste karat, om tanker og ord som ikke er bundet til noen historisk periode) inn i den evige tensjonen mellom individet og gruppen eller samfunnet. Det er en del av menneskets Janus-karakter, dette, at vi dels er individer med et selvstendig og absolutt ansvar for egne handlinger, mens vi samtidig er del av noe som er større enn oss, enten vi nå kaller det gruppen, nasjonen, menneskeheten eller noe enda større. Etter Dostojevskys mening hadde Raskolnikov, den frasplittede, mannen som var blitt isolert fra samfunnet og ortodoksien, truffet balansen feil og vektlagt individets rett til å velge fritt for sterkt sammenlignet med kirkens bud og det tradisjonelle samfunnets legitime krav og regler. Sånn sett er romanen et angrep på frihetstenkningen som brøt fram på 1800-tallet, ikke minst på den gudsfornektende nihilismen som Dostojevsky både fryktet og foraktet.

En annen vinkling av tematikken som griper rett inn i dagens meningsmotsetninger, er hvorvidt man skal se mennesker som medlemmer av en gruppe eller innrømme dem eksklusiv status som helt frigjorte individer uten gruppetrekk eller –ansvar. Det er nesten litt komisk at atomiseringen av samfunnet halvannet hundre år etter at Dostojevsky skrev sin bok, er kommet så langt at spørsmålet overhodet kan reises. For fragmenteringen har siden Dostojevskys tid vært en dominerende utviklingstendens – klart mer i Vesten enn i Russland og andre steder, men også der – og den har hatt noen åpenbart gode sider ved seg (individuell frihet, valgmulighet). Men hvis sammenhengskraften, enten den nå bæres opp av nyttehensyn, av religiøse, nasjonale eller andre fellesfølelser, kommer under et visst minstenivå som også godt kan kalles en smertegrense, så begynner samfunnets sentrifugale tendenser å overstige de kohesive kreftene. Alt splittes da opp, selv familiene opphører å fungere som emosjonelle og sosiale fellesarenaer. De emergente egenskapene som store grupper av likttroende og liktfølende mennesker, gjerne nasjoner, har frembrakt, blir mindre tydelige for til sist å sykne hen. Fellesskapet svekkes til vi står igjen med kun individer, kun Raskolnikover uten lojalitetsbånd seg imellom knyttet av annet enn kortsiktig egennytte.

Dostojevsky advarte mot dette. I vår egen samtid ser vi enda tydeligere konturene av en slik utvikling. Balansen mellom den individuelle frihet og det samfunnsmessige ansvar, med dens parallell i balansen mellom rett og plikt, er avgjørende for både samfunnets og enkeltmenneskets utvikling. For vi er jo begge deler, både et fritt hele og en ansvarlig del av noe større.

Teorier om hvordan sykdommer oppstår reflekterer tidsånden opp gjennom historien på ofte svært interessante måter. Hvis vi tar kreftsykdommene som eksempel, så skjedde det et paradigmeskifte omtrent på den tiden da Dostojevsky skrev ”Forbrytelse og straff””: Cellulærpatologien vokste fram og plasserte ”ansvaret” for kreftutvikling hos de syke kroppscellene, ikke i noen forstyrret overordnet balanse på organismenivå mellom ulike kroppsvæsker, som inntil da hadde vært den dominerende oppfatningen (humoralpatologien). Om vi går til kriminologien som metafor – ikke helt urimelig når utgangspunktet er historiens beste krimbok! – så er forbryterne skyldige i forbrytelsen (som kreftcellene er ”skyldig” i kreften), det er ikke samfunnet som bærer hovedansvaret.

Men i språket henger den gamle tids tenkning igjen og kan gjenoppdages dersom man gjør seg umaken med å se og tenke etter. Vi snakker jo om ”helbredelse” fra sykdom, som refererer seg til at den syke ”blir hel” igjen. I Raskolnikovs tilfelle, der vi har med en ”etisk sykdom” å gjøre, kanskje med et element av psykiatri tilblandet om man velger å se det slik, var dette tydelig: Gjerningsmannen slo inn på helbredelsens vei da han begynte å kjempe mot sin egen indre fragmentering. Bare da kunne Raskolnikov, den delte, igjen bli helbredet, et helt menneske som også igjen var en del av samfunnet og dets religiøst-etiske fellesskap.

La meg til sist si noen ord om hvordan man vitenskapelig genererer ny forståelse, men selvsagt også dette med henblikk på balansen mellom det delte og det hele. For både fysiske ting og erkjennelsesmessige entiteter har Janus-kvalitet, de er samtidig både er et aggregat av mindre deler og en del av noe større.

Det aller fineste man i dag kan si om en tenker eller vitenskapsmann, er at vedkommende er ”analytisk”. Ordet er selvsagt gresk. Det betyr at man bryter et emne eller tema opp i mindre biter for slik å forstå det, eller enda mer språklig direkte at man ”løser opp” oppgaven eller problemet i dets ulike bestanddeler, elementer. Likheten med det russiske raskolit’ og Raskolnikov er altså åpenbar. Og nødvendigheten av analytisk tilnærming er virkelig slående i moderne vitenskap; man tar for seg mindre og mindre forskningsobjekter og studerer disse med mer og mer avansert teknikk til man kommer ned mot det molekylære organisasjonsnivå. Intet særkjenner moderne naturvitenskap mer enn denne reduksjonistiske strategien, og i fagfellevurderinger er dette tilnærmingsmåten som nyter størst prestisje.

Det man imidlertid gjerne glemmer, er analysens alter ego, syntesen (enda et gresk ord), altså det å sette bitene med informasjon og kunnskap sammen igjen slik at helheten fremtrer som meningsfull for oss, slik at genuin forståelse skapes. Både i fysikkens, kjemiens, biologiens og enda mer i høyere-ordens verdener er dette nødvendig om naturens emergente egenskaper (egenskaper som fremtrer på et høyere kompleksitetsnivå og som man ikke direkte kan slutte seg til ut fra en studie av bestanddelene) skal avsløres. Særlig åpenbart er det at dette er nødvendig om man studerer menneskelig adferd og tenkning, enten det nå gjelder på det individualpsykologiske eller på det sosiologiske og politiske plan.

Da slutter vi sirkelen ved å komme tilbake til Dostojevsky og Raskolnikov igjen, mannen som ikke lenger var hel og som bokstavelig talt led sjelekval på grunn av egen fragmentering. Både erkjennelsesmessig og etisk lever vi i en kronisk spenning mellom delene og helheten, mellom å være individer og å være gruppemedlemmer. Begge deler er riktig, og begge deler er utilstrekkelig.

Det blir ikke vanskeligere enn dette. Strever man med slike problemstillinger, så har iallfall min erfaring vært at man kan hente mer hjelp i stor diktning enn de fleste andre steder. Dostjevsky er et godt sted å begynne, og også et godt sted å slutte. Enhver får lete etter og finne sin vei.

Les også

-
-
-
-
-