Kommentar

Rodin: Penseur

Av og til blir jeg så inderlig trett av alt som smaker av samtidspolitikk, særlig norsk sådan, at jeg velger å holde meg til et i utgangspunktet helt annet tema. Dette er en slik anledning. Vi skal ta for oss noe som er vesentlig forskjellig fra og viktigere enn slikt som aviser og TV-skjermer er fylt av, men som også dét viser seg å ha politiske implikasjoner. Slik blir det gjerne når alt henger sammen med alt.

Når ytre stimuli via våre sanseorganer formidles til sentralnervesystemet, eller når indre tanker og følelser gjøres gjenstand for mental bearbeidelse, opplever vi noe. Opplevelse er utenkelig uten et subjekt, altså uten at noen opplever, i motsetning til hva vi kan kalle registrering av rent fysiske hendelser: Både lyden av én og to hender som klapper, er målbare fenomener (forbehold tas for den halv-paradoksale, zen-buddhistoide situasjonen som enhåndsklappingen refererer til) mens derimot ingen av delene kan kalles en opplevelse med mindre noen faktisk nettopp opplever den.

Forståelse av menneskenære fenomener krever at man evner å gripe en opplevelse i flukten, for i sin opprinnelige tilstand er opplevelsen ikke til å få begrep om. Den oppmerksomme leser vil legge merke til en avslørende likhet mellom de meningstunge gjerningsordene (eller deres deriverte substantiver) i setningen ovenfor: forstå, gripe, begripe. Alle reflekterer de at man «stopper opplevelsen og får den til å stå stille et øyeblikk», som også det beslektede ordet «fatte» gjør det. På flere av våre nabospråk ser man tilsvarende sammenheng lyse mot oss i engelske ord som «understand» og «grasp», mens man på tysk sier «verstehen» og «begreifen». Tilsvarende eksempler finnes også fra fjernere tungemål; vi har her å gjøre med dyp, gammel innsikt. Man må altså under minst et lite stykke tid gripe inn overfor livets uregjerlige dynamikk for å skape ro, klare å avbryte hendelsenes evige runddans, for at for-ståelse skal oppnås. For noen år siden skrev jeg mer om disse språklige og tankemessige sammenhengene i denne artikkelen.

Vitenskapsmenn har som del av sitt arbeid å forklare fenomener, å skape forståelse av viktige sammenhenger i verden utenfor så vel som inne i oss. Hvordan dette best gjøres, er alt annet enn enkelt ikke bare fagspesifikt, men også generelt. Jeg kjenner best til den naturvitenskapelige forskningsverdenen og velger derfor å trekke frem noen overgripende synspunkter derfra til belysning av vår aktuelle tematikk.

Det aller fineste man kan si om en forsker i vår tid, er at vedkommendes tankegang er analytisk. Trolig er det de færreste som vet hva ordet betyr, selv blant dem med vitenskapstilknytning som bruker det, så la oss ta det hele iallfall litt grundig. Analytisk forskning innebærer at man bryter, splitter eller løser opp noe som er sammensatt, slik at de enkelte bestanddelene kan studeres hver for seg. Metoden har vært enestående suksessrik i mange sammenhenger – tenk eksempelvis på hvordan man kan finne frem til grunnstoffene som kombineres til ulike mineraler og materialer – og i minst fem hundre år, altså omtrent fra Descartes og Galileos tid, har analytisk tilnærming dominert vestlig forskningsmetodikk. Skjønt egentlig går forkjærligheten for studium ved hjelp av analyse ytterligere et par milennier tilbake, til førvitenskapelig tid, den gang da tidliggreske naturfilosofer spekulerte over hva eller hvilke grunnelementer alt var bygget opp av. Noen mente det var vann, andre luft og så videre, men der lar vi saken ligge.

Nå er det imidlertid slik ordnet i naturen at kunnskap om grunnstoffer, elementærpartikler eller andre småting ikke alltid er hverken tilstrekkelig eller nødvendig for å forstå hvordan stoffer, ting eller prosjekter fungerer, dette fordi emergensfenomener kan inntre når små ting samles sammen på bestemte måter til noe som er større eller mer komplisert. Et like enkelt som overveldigende eksempel på emergens er at man knapt kan se for seg blekk ut fra kunnskapen om hvilke molekyler stoffet består av, og i alle fall kan man ikke forestille seg at blekket brukes til å forme meningsfulle tegn, bokstaver og siden ord. Enda verre, at disse ordene kan settes sammen til tekst, endog dikterverk, er intet som noen kan skjønne selv ut fra aldri så omfattende kjemikunnskap. Sammenhengen blir ekstra tydelig på et enda høyere kompleksitetsnivå: Skulle jeg treffe på en erkereduksjonist som hevder at det ikke ligger mer av kunnskap og innsikt om livet og verden i Ibsens skuespill enn det som alt finnes i det latinske alfabetet, så ville jeg avbrutt samtalen der og da. Det hele koker ned til følgende: Man må tilnærme seg viktige fenomener ved hjelp av metodikk og forståelse avpasset til akkurat rett kompleksitets- og organisasjonsnivå, ellers forstår man ikke hva som er viktig og hva ikke. Alltid å forsøke å forstå det store bildet, blir feil, men det samme gjelder også ønsket om uten unntak å rette blikket mot de minste tingene. Syntetisk evne, det å kunne sy ting sammen som jeg uttrykte det i overskriften, er avgjørende for å begripe hvilke egenskaper og fenomener som oppstår når elementer kombineres til noe større. Slik evne og vilje er mangelvare i store deler av dagens naturvitenskap som preges av en naivistisk «jo mindre, desto bedre»-filosofi.

Men hva vitenskapsmenn gjør eller ikke gjør bekymrer lite folk flest, hvem nå disse måtte være, noe jeg har betydelig forståelse for. Kan det likevel være at de ovenstående refleksjonene omkring kunnskap, forståelse, analytisk eller syntetisk tilnærming til undersøkelse av fenomener har informasjonsverdi hva gjelder mer allmenninteressante foreteelser? Svaret er etter min mening et klart ja, for det er nå engang slik at samme tidsånd gjennomsyrer alle virksomhetsområder – uten unntak – i et samfunn.

Det overdrevne fokus på de aller minste elementene som preger en eksklusivt analytisk tilnærming innen vitenskapen, har sin klare parallell i individualismens seier innen samfunnstenkningen. Misforstå meg ikke, jeg har den aller største respekt for individualisme i betydningen at enkeltmenneskers ønsker og behov skal veie ytterst tungt i personlige valgsituasjoner, men samtidig må det ikke glemmes at vi også alle er medlemmer av ulike grupper i samfunnet. Vi er deler av en famile, en slekt, kanskje det lokale skytterlaget eller Natur og Ungdom, hva vet vel jeg, men kort sagt flere mer eller mindre særpregede større enheter i tillegg til at vi er selvstendige individer. Alt dette er viktig, for de større enhetene som vi er en delmengde av, har antatt karakteristika og funksjoner som bare kommer til uttrykk på deres overordnete organisasjonsnivå, de viser emergens. Selv er vi janusenheter for å bruke en god betegnelse jeg har fra Arthur Koestler, vi er både deler av noe større og sammensatt av noe mindre (vev, celler og så videre). Skjønner man ikke hvor sentral denne «både større og mindre»-inndelingen er, så er det umulig å forstå kompleksiteten i menneskers interaksjoner med mennesker.

Dersom man ikke innser at individer også er medlemmer av viktige grupper med sine karakteristiske, emergente egenskaper, går man seg alvorlig bort i forsøket på å forstå vesentlige samfunnsmekanismer. Ekstremindividualisme resulterende i oppfatninger av typen «folk er folk» (underforstått: Hansen kan godt byttes ut med Olsen i alle sammenhenger, familien Hansen endres ikke vesentlig i og med dette) er akkurat like dumt og utilstrekkelig som det lyder, hvis og når man tar seg bryet med å trykke passerspissen midt inn i feiltenkningens mest ømme punkt.

For å si det så tydelig som mulig: Generelle advarsler om at man ikke må «drive med gruppetenkning», er basert på en misforståelse grensende til dumhet. Nei, man skal ikke drive med uberettiget gruppetenkning, som man heller ikke skal drive med neglisjering av gruppers realitet. Grupper finnes som individer finnes. Noen ganger er det klokt å fokusere på individers egenskaper, andre ganger gir det mer mening å studere hvordan gruppen agerer i den ene eller andre sammenhengen.

Her er det også på sin plass å påpeke noe viktig vedrørende en spesiell gruppe, nemlig folket og den med folket beslektede enheten nasjonen. Begge finnes og begge er svært viktige også for individene som er deler av samme; menneskene lever tross alt i samfunn med hverandre, vi er ikke isolerte atomer uten gjensidig påvirkningskraft. Det er videre verdt å påpeke at hånlige argumenter av type «det finnes intet spesifikt norsk» eller «det finnes intet Norges-gen» stort sett slår inn åpne stråmannsdører for nå å blande metaforene like grundig som språk og folkegrupper er blandet. Rett nok finnes gruppemessige genetiske forskjeller mellom planetens hovedsakelige raser eller etniske grupper (sistnevnte betegnelse ble innført fordi rasebegrepet falt så grundig i unåde etter andre verdenskrig; kontinentgrupper er et annet ord for det samme), forskjeller hvis betydning kan diskuteres oppad vegge og nedad stolpe til man blir blå i ansiktet, men åpenbart mindre sådanne om sammenligninger trekkes mellom nærtstående folk innad i Europa. For eksempel eksisterer kvantitativt målbare skilnader mellom finner og nordmenn hva gjelder forekomsten av ulike genetiske sykdommer – noen typer har vi oftere, andre er mer vanlig hos finner – men mindre mellom dansker og nordmenn. Det viktigste i sammenhengen er følgende: Fraværet av et spesifikt gen for norskhet betyr selvfølgelig ikke at det norske folk ikke eksisterer, for nettopp norskhet er primært en emergent egenskap oppstått gjennom våre forfedres interaksjon med hverandre, naturen og omkringliggende folkegrupper gjennom hundrevis av år. Og tro endelig ikke at emergente egenskaper er sekunda vare sammenlignet med essensielle forskjeller, jamfør overgangen mellom blekk, bokstaver, ord og litteratur anført ovenfor. Ønsker man å nedgjøre betydningen av nasjonstilhørighet, hvilket ser ut til å være tilfellet for mange samtidspolitikere, så må man bruke andre argumenter enn de som baserer seg på et slikt feilresonnement.

Selvfølgelig kan man leve lykkelige liv uten noen gang å ha reflektert over hva forståelse er og hvordan den oppnås. Man kan også ha det godt med seg selv uten å bry seg om forskjellen mellom essensielle og emergente egenskaper ved kompliserte organisasjonsenheter, for ikke å snakke om hvordan disse best studeres. Men det er nå engang slik at vi mennesker har i oss en viss higen etter å forstå, og dessuten har det vist seg at innsikt om de underligste ting ofte kan brukes til å påvirke også den nære verden som betyr noe for alle.

Er noe verdt å tenke gjennom, så kan man like godt prøve å gjøre det ordentlig. I det minste kan innsikten man da får del i, brukes til å gjenkjenne noen av de feilslutninger som det er så mange av rundt oss. Skjønner vi mer om hvordan virkeligheten fungerer, logisk så vel som i praksis, er sjansen større for at vi kan gjennomskue manipulerende argumenter som legges til grunn for politiske beslutninger. Selv om man ikke gjennom oppnåelse av slik kunnskap skulle makte å endre samfunnet, så gir uansett innsikten om politikkens vaklende grunnlag en viss tilfredsstillelse.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-