La meg begynne med å gjengi en scene fra en norsk krigsroman som har betydd mye for meg, Jens Bjørneboes «Under en hårdere himmel» fra 1957. En av hovedpersonene, Jan, har etter hvert gjennomskuet sin ungdoms politisk-ideologiske ledestjerne fra oppveksten i småbyen, den veltalende og skarpe sosialisten og ateisten advokat Wastrup, iblant kalt Lillesatan av gymnasiastene i beundrerskaren av grunner man nok kan gjette seg til. Jan hadde selv vært en av fotfolkene fra motstandskampen mot de nazistiske okkupantene. Nære venner av ham hadde havnet på den andre og tapende siden, og det hadde gått dem ille.

Wastrup hadde tilhørt den politiske ledelsen av motstandskampen. Han var en mann som så de lange linjene, som var mer opptatt av å vinne den påfølgende freden enn den igangværende krigen, en krig som uansett ble utkjempet av andre. I samsvar med dette handlet han som han gjorde og posisjonerte seg selv og de sine med stor smartness for å være sikret innflytelse og makt når det hele endelig var over. Jan gjennomskuet spillet til slutt, som sagt, den langsomme klatringen Lillesatan og hans likemenn foretok gjennom institusjonene for å overta makten, og konfronterte ham: «Det som er feil med deg, Wastrup, er at det er hull i deg.»

Jan hadde rett, men han fikk ikke rett. Wastrup og meningsfellene fikk det som de ville, de vant kampen om freden og ble store menn i staten. Deres meninger og holdninger ble etter hvert standard, normen alt skulle måles etter, og i dag er folk flest uten minne om at en mentalitetsmessig revolusjon har funnet sted i det norske samfunnet både hva gjelder holdningen til oss selv og andre.

Det var hull i ham, anklaget Jan den tidligere mentoren. Wastrup var ikke hel ved som vi ofte sier i dag, ikke et ekte og helstøpt menneske. Det er dette tittelen spiller hen på, forskjellen mellom det ekte og autentiske på den ene siden og det tilgjorte og falske på den andre. Dessuten må vi se på selve begrepene ”det sanne” og ”det ekte,” konsepter som har stått under harde angrep over lang tid. Det er mye å ta tak i både hva vitenskapelig erkjennelse og etikk angår.

La oss ta vitenskapene først, der ambisjonen tidligere alltid var å finne ut hvordan tingene egentlig hang sammen, hva som var sant om naturen inne i og utenfor oss. Dette gjaldt ikke bare naturvitenskapene, men også det eldste medlemmet i humaniora-familien, historien. Herodots og Thukydids ambisjoner for beretningene om hva som skjedde under Perserkrigene og Peloponneserkrigene er forbilledlige hva balanse og etterrettelighet angår, og så får det nå heller være at blodet iblant steg dem til hodet og påvirket fortellingen når vær og vind skulle skiftes mellom partene. At man ikke alltid lykkes fullt ut i sitt forsett – å si det som sant var så balansert som mulig – betyr ikke at forsettet er galt eller meningsløst eller feilkonstruert. Og sammenligner man de to nevnte gamle med deres nåværende historikerkolleger, så er jeg slett ikke sikker på at de førstnevnte kommer så dårlig ut hva angår evnen til å se egen samtid i ørneperspektiv.

Selve hovedpremisset, altså at det finnes noe som er sant, ekte og riktig, dominerte inntil helt nylig. Innimellom har det rett nok vært bestridt, det skal ikke stikkes under stol, ikke minst av sofistene i antikkens Hellas, de profesjonelle visdomslærerne (i bokstavelig forstand, de tok betalt for sine tjenester) som Sokrates stadig sto overfor i diskusjoner om hva det sanne og gode er for menneskene. «Man is the measure of all things» sa Protagoras, en av de ledende. Et annet kjent og typisk utsagn var: «Det som er sant i Athen, trenger ikke være det i Theben.» Sofistene var altså også relativister, uenige med Sokrates og hans elev Platon i at man ved tankens hjelp kunne komme fram til universelle svar på de store spørsmålene.

Det var Sokrates’ og Platons syn som gikk av med seieren i det store og hele og som la grunnlaget for den senere filosofihistorien, men i andre halvdel av 1900-tallet gjorde relativistene et spektakulært comeback, skulle man kunne si. Etter andre verdenskrig vokste nemlig ulike postmodernistiske retninger fram på mange felt innen humaniora med en kritikk av våre muligheter for å oppnå en tankebasert fellesforståelse av aktuelle stridsspørsmål som langt på vei har vært premissgivende for dagens intellektuelle klima. Fellesnevneren for dem alle er at de ikke bare er relativistiske, at de påpeker hvordan ulikt miljø kan bidra til ulike tolkninger, men at de benekter muligheten for felles sannheter, for å nå fram til en omforent oppfatning om at dette er ekte og sant, mens noe annet er det motsatte. Dermed var prosjektet med å dekonstruere tidligere tiders oppfatninger på alle andre områder enn de som hører inn under den aller hardeste realvitenskapen (og de mest aggressive dekonstruksjonistene stoppet ikke der, for dem var også fysikkens sannheter bare alternative fortellinger på et marked), i gang for alvor.

Et bærende element i det postmodernistiske prosjektet har vært en kritikk av det bestående, av andres forsøk på å komme med positive, presise og karakteriserende utsagn om hvordan verden er eller kan beskrives. Disse utsagnene plukkes fra hverandre med nærmest synlig skadefryd og ledsaget av kommentarer om det som før var som minner om det ungdomsopprørske. Siste skudd på stammen i så måte er vel ironigenerasjonens oppgjør med alt fra tidligere tiders humor til den gammeldagse arbeidsmoral. Det er ikke alltid like givende, for å si det meget forsiktig.

La meg på en forenklet måte ta for meg bare to av grunnholdningene i angrepet på moderniteten. Kritikk, endog kronisk sådan, kan være av verdi så lenge det finnes noe solid og påtagelig å kritisere. Når imidlertid det gamle borgerlige samfunn ikke finnes lenger, ikke minst nettopp fordi det er blitt systematisk nedgjort og ødelagt gjennom mange tiår av kritikere som ynder å definere seg selv i kraft av sin opposisjon mot «verden av i går,» da forsvinner grunnlaget for virksomheten. Man ser det ikke minst i pedagogikk og kunst/kultur i samtiden. Utsagn om mål som «å lære skolebarna opp til å tenke kritisk» lyder kanskje fremdeles tidstypisk, men neppe like riktig lenger i og med at barna ikke vokser opp innen rammene av et etablert normsett eller med krav om å tilegne seg en bestemt base av kunnskaper. Endog tanken om at det eksisterer en fast kanon bestående av de mest sentrale verkene innen den nasjonale litteraturen anses som en vederstyggelighet av de yrkesopposisjonelle. Og målet om at «billedkunst skal vekke debatt» fortoner seg etterhvert som komisk, nærmest trettende gammeldags og 1970-tallsaktig. Når det ikke er mer å rive ned for skandalemakerne, noe mer å latterliggjøre, hva skal de gjøre da?

Det andre er den relativistiske grunnoppfatningen om at intet utsagn er uavhengig av situasjon og opphavsmann, intet har generell gyldighet, men er avhengig av kontekst, en påstand som mildt sagt er diskutabel. For utsagnet selv gjør jo krav på universalitet, på å gjelde alt og alle. Dermed er det paradoksalt i sin natur, det slår seg selv på kjeften. Relativismen står i motstrid til sitt eget sentralpremiss når den krever allmenn gyldighet.

Jeg vil bruke resten av diskusjonen om ”hel ved” på å si noe om vår oppfatning av hva som er sant og ekte i samfunnet, i nasjonen. Et minne dukker opp fra en fjern morgenstund med min far; han drev morgengymnastikk mens jeg satt og leste i en bok. Fra radioen lød folkemusikk, og far stoppet opp, så tenksomt ut gjennom vinduet og sa, jeg innbiller meg like mye til seg selv som til meg: «Den som ikke skjønner at slik musikk er rotekte norsk, han er det noe galt med!» Intet svar kom fra poden, men jeg visste alt da at han hadde rett, innsikten satt dypt i midten av tilværelsen, i sjelen.

Det hender at jeg vender tilbake til barndomsminnet når jeg hører de mange «flinke» legge fram sin kulturrelativistiske kunnskap om at det ikke finnes noen egen norsk kultur, om at det vi regner som norsk, så visst er importert et eller annet sted fra og til og med i en ikke helt fjern fortid. Jeg får litt «jada, masa»- følelse når jeg eksponeres for dette, for det er virkelig å slå inn åpne dører å fortelle om og om igjen at det ikke finnes noe «spesifikt» norsk, at det norske (de veksler ofte mellom først å si at det ikke finnes noe norsk, for deretter å omtale, gjerne kritisk, det de nettopp har sagt ikke finnes, men også den språklige inkonsistensen lar vi ligge) hele tiden har stått i utvekslingsforhold med omkringliggende kulturer som vi har lånt frikostig fra.

Ja, men kjære vene, det vet vi da meget vel, vi som er stolte av norsk kultur og historie, og gjerne vil både bevare og videreutvikle den? Å si at noe er «ekte,» som at det norske er ekte, innebærer da ingenlunde å tro at det er uten likhets- og fellespunkter med mye annet, og selvsagt heller ikke at det er statisk uforanderlig! Det får da være grenser for hvordan man skal omgjøres til stråmann for andres yndlingsargumentasjon. Jeg har selv tidligere her på nettstedet påpekt at kultur, som norskhet, i all hovedsak er et emergensfenomen, ikke et produkt av noen unik norsk «essens» fra hvilken norskhet utstråler resulterende i et annerledesland uten likhetspunkter med omverdenen. Slike emergente egenskaper, altså uforutsigbare fenomener som fremkommer på et høyere kompleksitetsnivå enn det som svarer til elementene sett isolert, er akkurat like ekte som essensielle fenomener, har akkurat like stor ontologisk status i hierarkiet av ting og fenomener som omgir oss eller opererer inne i oss. Det finnes intet spesifikt «Norges-gen» som gjør folket her til nordmenn (at det derimot eksisterer i hovedsak kvantitative genetiske forskjeller mellom nordeuropeere som gruppe og andre etniske grupper, er et annet forhold som ikke er nødvendig å veie inn i diskusjonen her), men det er da heller ikke noe slikt jeg taler om når det norske fremheves som ekte og vårt.

Vi er et sted i overgangen mellom vitenskap og kultur her, i et bredt grenseområde der svært mange av de viktigste tingene befinner seg. At fenomener ikke kan behandles vitenskapelig, i alle fall ikke naturvitenskapelig og ikke i alle deler, rokker ikke ved deres betydning og heller ikke ved deres virkelighet. «Ekthet,» «sannhet» og «tilhørighet» er realiteter i menneskenes liv, til og med blant de aller viktigste sådanne selv om de ikke kan måles og veies. Man fristes til å poengtere parallellen med «frihet,» «likhet» og «brorskap,» en annen språklig triade som har vist seg betydningsfull, og som også har vært under ulike angrep.

Selv små gutter (og jenter!) kan føle at noe er «ekte norsk,» og erkjennelsen er en viktig arv å ta med seg videre i livet. Tilhørighet (eller samhold, for ikke å si samholdskraft) og brorskap er minst like viktige som de to første ordene i de to triadene nevnt ovenfor, men begreper som av ulike grunner er sklidd i bakgrunnen i samtiden. De fortjener å løftes fram og gis en renessanse.

De fleste mennesker som har vokst opp i et nasjonalt fellesskap som det norske, vet inne i seg at ord som ”norsk,” ”ekte” og ”sant” reflekterer livsrealiteter. Vi kan kanskje ikke måle betydningen av begrepene, dissekere dem og si presist hva delene innebærer og betyr, men slik er det gjerne med de tingene som er viktigst for oss. Der språket bryter sammen, tar den emosjonelle virkeligheten, sjelekunnskapen, over. At vi i samtiden akter denne typen kunnskap eller innsikt for lite, tjener oss ikke til ære og er oss heller ikke til gagn.

På gresk har man to separate ord for kunnskap eller innsikt som markerer skillet mellom det vitenskapelige og det erfaringsmessig-emosjonelle: ”episteme” og ”gnosis.” Jeg er meg forskjellen meget bevisst, for jeg har levd et helt yrkesliv innenfor episteme-delen av virkeligheten, samtidig som jeg vet at for de dypeste, de eksistensielle spørsmålene, der er det gnosis som teller mest.

Da tenker vi med hjertet og sjelen, og den erkjennelse som kommer derfra, er ikke mindre verdifull enn den som frembringes av hjernen. Vi vet at noe er sant og noe er ekte, mens annet er det motsatte. Noe er autentisk mens annet er spillfekteri, for å si det med andre ord. Vi vet det fra begynnelsen, fra så lenge vi kan huske, og på både individ- og samfunnsnivå. Vi prøver å gi evnen til å skjelne mellom det sanne og det usanne, det ekte og det falske, videre til våre barn, for det er den viktigste lærdommen og ferdigheten vi har. Det skal nok lykkes selv om det av og til ser mørkt ut.