Kommentar

Det er de dramatiske historien som gir grunnlag for historieskrivning. Men nye læreplaner ser bort fra disse konkrete hendelsene og vil stå fritt til å fylle historien med de eksempler man ønsker for å illustrere et tema. Bildet viser kong Olav som faller på Stiklestad i 1030.

Utkastene til nye læreplanene for grunnskolen og videregående skole, som er ute på høring fra Utdanningsdirektoratet, har ført til 7.000 høringsvar, en svarmengde som tyder på et sterkt engasjement i saken, men reaksjonene i offentligheten og mediene har vært ganske så slappe eller fraværende. Unntaket er et par historielærere som stiller skarpe spørsmålstegn ved nye læreplanene for historie, samfunnskunnskap og geografi, og som kan danne grunnlag for en videre utredning av saken.

En av dem er historielærer Øivind Andresen i videregående skole, som i kronikker i avisa Fædrelandsvennen og i Dag og Tid har skrevet at de nye læreplanene er en radbrekking av historiefaget. Det er en radbrekking som vil forhindre undervisning i faget på en slik måte at kunnskap om historiske epoker, hendelser, utviklingslinjer og historisk kronologi, blir sentrale emner i undervisningen. I stedet for kjennskap til og viten om ”harde” historiske fakta, skal elevene drøfte problemstillinger og lære å argumentere i forhold til viktige politiske spørsmålsstillinger i tiden, som demokrati, kulturelt mangfold og menneskerettigheter. Slik vil man ved hjelp av de nye læreplanene gjøre undervisningen mer knyttet til samtiden og framtiden og til den moderne, norske statens ideologiske fundament.

Utkastet til de nye læreplanene for historie i skolen er en videreføring av læreplanene i Kunnskapsløftet i 2006, der man også la vekt på elementer som globalisering, individualisering og pluralisme. Men læreplanene fra den gang tillot, ifølge Andresen, likevel historieundervisning der epoker, viktige hendelser og utviklingslinjer og historisk kronologi var sentrale. Den nye læreplanen derimot, fullbyrder en utvikling der man går fra innsikt i realhistoriske forhold til generaliseringer der det historiske innholdet tynnes ut og blir erstattet av tidsaktuelle begreper som skal fylles og ”problematiseres” med historie.

For som det heter i forslaget til ny læreplan for videregående skole: ”I historiefaget belyses framvekst og utvikling av identitet, kulturelt mangfold, demokrati ——. Innsikt i historie skal gi forståelse for ——–  og sammenhengen mellom demokrati og menneskerettigheter. Historisk empati, historiebevissthet og perspektivmangfold vil bidra til å styrke verdier som likeverd og likestilling samt anerkjennelse av ulikhet.”

Av andre sentrale begreper i undervisningen skal elevene sette seg inn i årsaks-virkning-forhold, kontinuitet og endring, historiske sammenhenger og historisk bevissthet. I de vel 30 kompetansemålene (læringsmålene) for historieundervisningen heter det videre at elevene skal lære hvordan historie er blitt brukt for å skape identitet og til å forme menneskene. Elevene skal også utforske historien ved å finne, vurdere og bruke historisk materiale som kilder til egne framstillinger. Og de skal utforske prinsipper for periodisering av fortiden for å forstå at perioder er konstruksjoner som er avhengig av hvilke prinsipper for periodisering man benytter.

I denne læreplanjungelen av politisk korrekt svada, generaliseringer og floskler skal altså lærere og elever i den norske videregående skolen finne fram. Kompetansemålene ser, ifølge Andresen, ut til å innebære at elevene skal bli historikere og forskere uten at historiefaget sørger for at de har grunnleggende kunnskaper om historien. Og man kan jo saktens lure på hvilke lærerer som skal hjelpe dem på en vei der det kreves historiefaglig kunnskaper og en en metodeforståelse som man helst finner hos profesjonelle faghistorikere. For ikke å snakke om hvilke elever som har forutsetninger til å arbeide med såpass avanserte problemstillinger som kompetansemålene trekker opp. Andresen får støtte av tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og historisk lærebokforfatter, Erik Lund, som også har kommet med et høringssvar til Utdanningsdirektoratet.

Til Dag og Tid sier Lund (23.november): ”Skissa som ligg føre, går svært radikalt til verks i å gjere historiefaget til et metode- og omgrepsfag. Dette har vore ei line i norsk læreplanutvikling over fleire år. Problemet no er at det substansielle innhaldet (det historiske innholdet, red.anm.), som omgrep og metode skal brukast på, er fjerna”.

Både Andresen og Lund peker på et svært sentralt punkt i utviklingen av pedagogikken og undervisningen i norske skoler, en utvikling som begynte allerede for 40-50 år siden, og der de nye læreplanene fra Utdanningsdirektoratet kan sies å være sluttsteinen i dette pedagogiske byggverket. Denne utviklingen har medført at skolen og pedagogikken har fjernet seg fra ”harde” kunnskaper på alle undervisningsområder og i stedet konsentrert seg om relativisering av kunnskap og det vi kan kalle det argumentative i forbindelse med kunnskap. Det som gjelder og som er hovedsaken, er at elevene skal lære å praktisere og argumentere for likestilling og demokrati og ikke utsettes for fornedrelse og undertrykkelse i forbindelse med undervisningen.

Skolen skal ikke være et sted å lære, men et sted å være, slik vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes formulerte det i sin glitrende bok om det pedagogiske og intellektuelle forfallet i den norske skolen; ”Sokrates og Sjøpungen”, utgitt for noen år siden og selvsagt i stor grad fortiet i den norske offentligheten. Vassnes tilskriver i stor grad venstresiden ansvaret for denne utviklingen. Den rådende politiske korrektheten i Norge har både i teori og praksis fulgt opp føringene i reformpedagogikken med viten og vilje ved for eksempel å holde unna visse sosiale, kulturelle og økonomiske fakta fra den politiske debatten.

Det nye pedagogikken la altså vekt på at ingen skulle føle seg fornedret i skolen, og man skulle ikke sette elevene i situasjoner hvor de får følelse av å være utsatt for overgrep og undertrykkelse. Gammeldags pugging, for eksempel, blir innenfor en slik pedagogisk ramme oppfattet som overgrep, og derfor er f.eks. pugging av gangetabellen nærmest bannlyst i den norske skolen. Reformpedagogikken skulle, ifølge dens oppfinnere, skape mer kunnskap, mer demokrati, mindre ”overgrep” og mer likhet i skolen, men den har i stort monn ført til det motsatte. Da de første PISA-undersøkelsene kom, viste det seg at norske skole-elevers kunnskapsnivå lå under nivået i mange utviklingsland, særlig i matematikk og naturfag. PISA viste også at store deler av elevene i ungdomskolen var funksjonelle analfabeter, og at mange ikke behersket elementær prosentregning. Men disse opplysningene kom ikke overraskende på lærere i skolen. Da PISA 2006 kom fram til at 22 prosent av norske 15-åringer var funksjonelle analfabeter, var det på ingen måte noe sjokk for norske lærere, skrev Jarle Sandanger i bladet ”Utdanning” i 2010.

Selv om politikerne og mediene er sterkt involvert i det Vassnes kaller kunnskapskrisen i Norge, er det pedagogene som han mener har brorparten av ansvaret for krisen i skolen. ”Nok et felt der ekspertene har ledet nasjonen på ville veier, er pedagogikken, som har gjort verdens rikeste land, det landet som bruker mest penger på skole, til et av verdens mest kunnskapsløse, skriver Vassnes i ”Sokrates og Sjøpungen”.

I det sosialdemokratiske Norge har man ikke bare devaluert kunnskapen, men også innført en pedagogikk og et kunnskapsinnhold i undervisningen som favoriserer elever fra ”møblerte hjem”. Det vi kan kalle den norske meningspedagogikken, er altså midt i blinken for elitene i dagens argumentasjonssamfunn med sin velutviklede avsky for og relativisering av vitenskapelig kunnskap. I argumentasjonssamfunnet er det viktigste å tilegne seg politisk korrekte meninger og argumentere for dem, blant annet ved å nekte å forholde seg til viktige aspekter ved den sosiale, kulturelle og økonomiske virkeligheten, og betegne dem som trekker fram disse aspektene som nazister, fascister, fremmedfiendtlige og rasister.

Reformpedagogikken er også til stor hjelp for politikerne ved å fortelle dem at den enkelte elev selv er ansvarlig for sin læring, en liberalistisk tese om pedagogikk som den politiske venstresiden har slukt med hud og hår og som de legger til grunn for sin politikk.

De postmoderne pedagogikken og kunnskapsforståelse ser ikke bare på kunnskap som noe relativt (som kunnskap selvsagt er i historisk forstand), men også som et instrument for makten. Å hevde at det finnes EN ”sannhet”, om enn som et ideal, blir betraktet som reaksjonært, noe som bare tjener kapitalismens og patriarkatets interesser. Denne tesen om kunnskapens politiske funksjon blir for øvrig glimrende illustrert når dagens eliter bruker den politisk korrekte forståelse til å fremme egen politikk og sine egne interesser gjennom den rådende, politisk korrekte meningstvangen og styringen av opinionen gjennom MSM og offentligheten forøvrig.

I postmodernismen relativiseres all kunnskap og gjøres til instrument for definerte, politiske interesser. Og små og såkalt identitære grupper bruker dagens relativistiske ”kunnskapsklima” til å føre kunnskapsrelativismen mot sin politiske fullendelse.

Venstre-ekstreme kvinnesakskvinner, gjerne knyttet til LHBT-bevegelsen, hevder f. eks. at naturvitenskap bare er uttrykk for interessene og forståelsen til det de kaller det hvite, mannlige patriarkatet og ikke uttrykk for innsikt i naturlover. Og det er i lys av denne siden av postmodernismen at man må se på initiativet fra kvinner i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) som nylig gikk ut og krevde at vestlig vitenskap og vestlige universiteter må avkoloniseres. SAIH krever at vestlig vitenskap, dens forståelse og metoder, må gi rom for andre forståelsesmåter, som er knyttet til såkalte urfolk, og som må få sin rettmessige plass ved siden av vestlige legevitenskap, for eksempel. Dette førte til reaksjoner i enkelte medier fra noen professorer ved Universitetet i Oslo, som stilte seg kritisk til en slik likestilling, men ikke til noe særlig mer, naturlig nok med det rådende intellektuelle og politiske klimaet i den norske ”steinrøysa”.

Det er også i lys av de foran påpekte omstendighetene at man må forstå skissen til nye læreplaner i den norske skolen fra Utdanningsdirektoratet. De nye læreplanene gjelder alle fag, også matematikk og naturvitenskapelige fag, selv om det i denne sammenhenger bare er de planene som gjelder historie (og indirekte samfunnsfag og geografi i grunnskolen som får et tverrfaglig opplegg helt i tråd med reformpedagogikkens krav) som blir ”saumfart”.

Reformpedagogikken viderefører individualiseringen av undervisning i norsk skole, noe både Øivind Andresen og Erik Lund advarer mot i historieundervisningen. Læreplanen der legger opp til at de enkelte skolene og lærerne skal få stor frihet til å velge litteratur som kan brukes når man ved hjelp av historien skal illustrere og belyse de begrepene, spørsmålene og problemstillingene som er fastsatt i kompetansemålene. En del av målet med den nye læreplanen i historie er at elevene skal fordype seg i noen emner. Dette vil, ifølge Lund, gjøre at noen emner må ut av pensum, og at elevene blir sittende igjen med et fragmentarisk bilde av fortiden.

Og det er et slikt fragmentarisk bilde og løs tilknytning til fortiden som blir og skal være resultatet av læreplanen. Noen kronologisk undervisning i Norges-historie er det ikke lagt opp til. Den nasjonale historien har liten betydning hos dagens kosmopolitiske politikerlaug som ser nasjonal identitet og nasjonal historie som en hemsko for utviklingen av det politisk korrekte, globalistiske og grenseløse samfunnet der (menneske-)rettighetene er knyttet til individet og ikke til nasjonale kollektiver. Og det er nettopp politiske holdninger som danner forutsetninger for det globale samfunnet, de nye læreplanene i den norske skolen skal fremme. Ikke kunnskap, men riktige holdninger og det gode, demokratiske og politisk korrekte mennesket er læringens mål, ubundet av nasjonale tradisjoner og lojalitet. Ja, målet er det nye flerkulturelle mennesket, eller Jonas Gahr Støres ”Nye Vi”, som er fullpakket av politisk korrekthet og universelle, globale verdier og rettigheter. Dette er altså byggverket der regjeringen til Erna Solberg nå er i ferd med å legge den siste byggeklossen på plass uten å møte annet enn kosmetisk motstand fra folk som enten ikke forstår hva som skjer, eller som ønsker seg den nye tid og det ”nye mennesket”, fra sitt hjertes dypeste dyp.