Kommentar

Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes har skrevet ei bok om kunnskapsforfallet i det norske samfunnet som bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på den politiske venstresiden. For det Vassnes gjør, er å tildele venstresiden ansvaret for det han kaller kunnskapskrisen i det norske samfunnet.

Det er vel også forklaringen på at Vassnes’ bok, ”Sokrates og sjøpungen” ikke er noen gjenganger på avisenes anmeldersider. Det norske anmelderkorpset er, som resten av avisenes journaliststaber, godt plassert på den politiske venstresiden. Den dommen Vassnes feller over den norske akademiker- og journalisteliten er så nådeløs at det tryggeste er å tie om den. Men Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen har ikke oversett det han kaller det skremmende scenariet som avisen faste vitenskapsspaltist, Bjørn Vassnes, trekker opp i boka si. Og Braanen underslår i sin anmeldelse av boka heller ikke hovedkritikken til Vassnes, en kritikk som også rammer Braanen selv, nemlig den venstreradikale kulturelitens sentrale rolle i det Vassnes kaller kunnskapsforfallet.

Braanen refererer friskt konklusjonen til Vassnes om at de mest kunnskapsløse kommentarene ikke lenger er å lese i de utskjelte leserspaltene i avisene og i debattbloggene, men i avisenes faste kommentarspalter og i kulturelitens synsing. Og Braanen tolker Vassnes dit hen at det er oljepengene som har ført landet inn i kunnskapsforfallets hengemyr, men han ser bort fra den betydningen hans egen ideologi og virkelighetsforståelse har hatt for å framavle det han kaller et skremmende scenarie. Slik jeg leser Vassnes, er det oljepengene og den statlige og private rikdommen hos flertallet av befolkningen, som gjør at kunnskapsforfallet videreføres og forsterkes. Oljepengene har altså ikke ført oss inn i redselscenariet, men de gjør at det økonomisk begunstigede flertallet i samfunnet kan bevare dette scenariet bekymringsløst ei tid framover før det ”smeller”.

Monokratiet
Røttene til kunnskapskrisen er politiske, og kan, slik Vassnes utvetydig slår fast, føres tilbake til 60-og 70-tallet da den postmoderne forståelsen og kulturen vant innpass i skole og akademia, og i politikken. Det er særlig partier som SV, Ap, Venstre og Rødt som forvalter denne postmoderne arven som manifesteres på alle områder i samfunnet. Hele det politiske ”establishment” er gjennomsyret av denne forståelsen, noe som gjør at politisk kritikk blir betraktet som avvik, som noe perverst og sykt. Og når kritikken beveger seg inn på områder som asyl-, bistands- og innvandringspolitikk, faller det mange på venstresiden lett å ty til ord som rasisme og fascisme. På mange samfunnsområder kan man, med utgangspunkt i boka til Vassnes, gjerne kalle Norge et monokrati i stedet for et demokrati. Dette ”monokratiet” er et resultat av en indoktrinering som gjennomsyrer samfunnet og som begynner så snart barna kommer til verden i ”verdens rikeste land”. Men for samfunns- og meningseliten her i landet er det ubegripelig å bli stilt til ansvar for denne indoktrineringen som har satt landet i den situasjonen Vassnes beskriver. Indoktrinering er jo noe som, ifølge kulturelitens liberalistiske selvforståelse, bare skjer i autokratiske despotier og i diktatoriske ettpartistater og ikke i et sosialdemokrati som Norge.

Det er kultur- og journalisteliten, det intellektuelle meningslauget som, ifølge Vassnes, har ansvaret for at alternative synsmåter og betraktninger ikke vinner fram i det norske ordskiftet. ”For det er smak og trend det gjelder, ikke sak, ikke argumentenes kraft, ikke kunnskap” skriver Vassnes. Siden han selv er forankret på den politiske venstresiden, vil han ikke ta i bruk begrepet ’politisk korrekthet’, det er nok for blamerende å si rett ut at den politisk korrekte eliten står for det kunnskapsforfallet han bruker 200 boksider på å beskrive. Det er på avisenes kultursider, de såkalte ”allmennkulturelle” tidsskriftene, på litteraturfestivalene og andre kulturarrangementer at det er rom for mulige alternative vinklinger, forståelsesmåter og gode innspill, mener Vassnes. ”Men her er utsilingen gjort på forhånd: Det er allerede lagt rammer for hvilke spørsmål det går an å stille og hvordan disse skal besvares. Det er allerede bestemt hva slags ”kunnskap” og ”eksperter” man skal henvise til, og hvem man skal overse. Dermed produseres det en ”dannet støy” som gjør det umulig for de virkelig interessante spørsmålene å komme til orde.”, skriver Vassnes. Og konklusjonen hans er: ”Vi har ingen fungerende offentlig samtale her i Norge, kanskje bortsett fra når vi har folkeavstemninger en sjelden gang. Det betyr at vi egentlig ikke har et reelt demokrati, fordi befolkningen sjelden får anledning til å få nok kunnskap om aktuelle spørsmål og aldri får høre en opplysende debatt. På hvilket grunnlag skal vi da stemme inn politikere som skal avgjøre de viktige spørsmålene?”, spør han.

Et sted å være

Den norske kunnskapsløsheten manifesterer seg ikke bare i den politisk korrekte kultur- og akademikerelitens produksjon av postmoderne ideologi for voksne, men også i skolen. Undersøkelser i 2010 viste at 40 prosent av niendeklassingene nærmest er funksjonelle alfabeter og at en stor del av elevene i videregående skole ikke behersker elementær prosentregning. Det er innføringen av reform- og prosjektpedagogikken og venstresidens devaluering av matematikk og vitenskapsfag i skolen som har gjort at norske skoleelever er blant de dårligste i verden i kunnskapsfag, mener Vassnes. I Norden er det bare det kulturliberalistiske og i mange år sosialdemokratisk styrte Sverige som gjør det dårligere i kunnskaps-tester i skolen enn Norge.

Skolen i Norge er blitt ett sted å være i stedet for et sted å lære. Mens kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakker varmt om det norske kunnskapssamfunnet, snakker Vassnes om en økende kunnskapskrise. De representerer to vidt forskjellige forståelser av den samme norske virkeligheten. Halvorsen mener at kunnskap ikke er noe problem, og hun uttrykker lite bekymring over sitt eget og skoleelevenes kunnskapsnivå. Kunnskap er jo noe som vi kan hente fra nettet, mener hun med en slik overbevisning at man nesten fornemmer at hun i neste øyeblikk vil kunne legge ned hele skoleverket. For Halvorsen og hennes meningsfeller forveksler kunnskap med informasjon. Informasjon er bruddstykker av fakta, mens kunnskap er informasjon som er satt i en helhetlig forklaringssammenheng, mener Vassnes.

Med Halvorsens og reformpedagogikkens kunnskapssyn kan skolen gi mer eller mindre blaffen i kunnskaper. Hvorfor skal elevene pugge formler og gangetabeller når de heller kan utfolde sine skapende evner som bloggere, kunstnere og webdesignere? Når skolen ikke lenger trenger å være opptatt av faktakunnskaper, kan elevene bruke mer tid på å lære korrekte holdninger og øve seg på sosiale ferdigheter, påpeker Vassnes. Det som gjelder, er å bli gode mennesker og demokrater i SV- og Ap-statens bilde slik at Norge kan styrke sin rolle som storeksportør av gode intensjoner og norske skattepenger, kan man legge til. Og dette kommer trolig til å fortsette inntil landets eliter oppdager at verden ikke er særlig interessert disse norske ”eksportproduktene”.

På ville veier

”Fra 60-talet har mange vestlige land – spesielt i det sosialdemokratiske Skandinavia – latt ideologi gå foran kunnskap. Den gode hensikten ble viktigere enn hva som faktisk virket. Luftige teorier og ønsketenkning preget bistand, likestilling, kriminalomsorg, miljøvern, kulturpolitikk, forskning og utdanning”, skriver Vassnes.
Norge ble med i den internasjonale skoleundersøkelsen PISA i år 2000, og det ga daværende kunnskapsminister Kristin Clemet et sjokk. Norske elever var ikke bare middelmådige i verdensmålestokk, men de lå til dels under elever fra fattige land, særlig i naturfag og matematikk, de fagene som ifølge Vassnes kanskje er de viktigste med tanke på framtida. Og da PISA 2006 kom fram til at 22 prosent av norske 15-åringer er funksjonelle analfabeter, var det på ingen måte noe sjokk for norske lærere, påpekte Jarle Sandanger i bladet ”Utdanning” i 2010.

Politikerne og journalister har spilt sentrale roller i kunnskapskrisen i Norge, men når det gjelder skolen, må pedagogene ta sin store del av ansvaret, mener Vassnes. ”Nok et felt der ekspertene har ledet nasjonen på ville veier, er pedagogikken, som har gjort verdens rikeste land, det som bruker mest penger på skole, til et av verdens mest kunnskapsløse”, skriver Vassnes. I det sosialdemokratiske Norge har man ikke bare devaluert kunnskapen, man har også innført en pedagogikk og et kunnskapsinnhold i undervisningen som favoriserer elever fra ”møblerte hjem”. Den norske meningspedagogikken er midt i blinken for elitene i dagens elitære argumentasjonssamfunn med sin velutviklede avsky for vitenskapelig kunnskap, der det viktigste er å lære seg korrekte meninger og argumentere for dem. Prosjektorienteringen, teoretiseringen og relativiseringen av kunnskap er til fordel for elever fra akademikerhjem. Skoleundervisningens mål om at læring skal være den enkelte elevs ansvar, forsterker ulikhetene og klasseskillene i et samfunn som påberoper seg å være verdens mest egalitære. SV-pedagogikkens konsekvenser er altså stikk i strid med partiets og det norske politiske establishments erklærte målsetting om mindre sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk.

Unnskyldte seg

I Danmark vakte Sten Clod Poulsen oppsikt da han i 2010 offentlig ba om forlatelse for å ha innført den problemorienterte og tverrfaglige prosjektpedagogikken i dansk folkeskole på 1970-tallet. Clod Poulsen kom fra den gamle skolen der enkeltfaglige kunnskaper sto i høysetet og der elevenes læring ble sikret ved hjelp av strukturert oppgaveløsning, krevende lekser, grundig høring og eksamener uten hjelpemidler. Det var denne gamle skolen Clod Poulsen & co ville avskaffe, men i beste mening, og i dag, 30-40 år senere, ser han de katastrofale resultatene av den tverrfaglige prosjektpedagogikken.

”Lærerne ved ikke hvordan elever og kursister kan tilegne sig fundamentale, faglige basiskundskaber på en måde slik at de er presente og brugbare! Det er en katastrofe. Når det kunne komme så vidt, så skyldes det at vi, der innførte projektpædagogikken, selv havde gået i en skole hvor vi havde fået kundskaber. Dem tog vi for givet, fordi vi selv havde gået i den —-, skrev Clod Poulsen i Politiken 28. august i 2010. Det er høyst tvilsomt om vi her hjemme noen gang får en lignende unnskyldning fra norske SV-pedagoger og de andre politiske kreftene bak reformpedagogikken.

For å forstå dagens eliters hegemoniske forståelse, må vi, ifølge Vassnes, se på den kunnskapsforståelsen som vokste fram med ”68-generasjonen” på 60-70-tallet, og som var resultat av flere elementer og utviklingslinjer. Noen av disse elementene var i utgangspunktet positive, som til dømes likhetsidealet og troen på menneskenes og særlig barnas iboende kvaliteter (reformpedagogikken og SV-ideologien). Også den innflytelsesrike filosofen Hans Skjervheims skepsis til ”positivisme” og instrumentell kunnskap i samfunnsvitenskapene var berettiget. Men som så ofte skjer i historien, så kan positive bevegelser bikke over i noe destruktivt, mener Vassnes.

En ny fysikk

Mekanismen i en slik utvikling, der det som i utgangspunktet er positivt, slår over til noe negativt, har forøvrig fått sin filosofiske utforming hos en av Skjervheims ”mentorer”, den tyske filosofen G. W. Hegel. Hegel førte ”krig” mot det han kalte den tabellariske fornuft (analytikk og matematikk). Og han la fram den grunnleggende innsikten som den tabellariske og analytiske fornuft ikke er i stand til å produsere, nemlig hvordan ”noe” som man tror er et ”noe”, senere viser seg å være noe ”annet” enn et ”noe”. Dette er en innsikt som er grunnleggende for den hegelianske dialektikken, en logikk og et tankemønster som også manifesterer seg i menneskenes drømmer og i en kunstretning som surrealismen.

”Om de på overflaten kunne virke forskjellige, hadde marxistene og postmodernistene et felles kunnskapssyn: Kunnskap var noe relativt og et instrument for makten. Å hevde at det fantes en ”sannhet”, om enn som et ideal, ble betraktet som reaksjonært, noe som bare tjente kapitalismens og patriarkatets interesser. Skepsisen mot naturvitenskapen ble begrunnet både i anvendelser av naturvitenskapelig kunnskap, som kunnskap om atomvåpen og i historiske villfarelser som sosialdarwinisme og raseteorier”, skriver Vassnes.

I motsetning til Vassnes nøler jeg med å sette likhetstegn mellom et hegeliansk-marxistisk og et postmodernistiske kunnskapssyn, men det er klart at mye av det postmoderne kunnskapsvrøvlet har sine røtter i en spesiell forståelse av Hegel og Marx. Jeg hadde den selsomme erfaringen av å befinne meg på de sterkt marxistisk dominerte instituttene for filosofi og sosiologi på Universitetet i Oslo på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Der ble jeg tidlig oppmerksom på spesielle utlegninger av Marx og Hegel, blant annet Marx-forståelser som var påvirket av norske filosofer som den Sartre-påvirkede Dag Østerberg. En av Østerbergs disipler påsto i private diskusjoner med undertegnede at man i et kommunistisk samfunn ville få en annen fysikk enn den rådende og med andre lover enn de Gallilei, Newton, Planc, Einstein og Bohr hadde påvist. Denne diskusjonen foregikk i 1972, og personen som hevdet disse synspunktene, er i dag selvsagt professor i samfunnsvitenskap ved et norsk universitet.

Og Bjørn Vassnes har analoge erfaringer: ”De som styrer kunnskapspolitikken og kunnskapsformidlingen her i landet, er produkter av samme systemet. De er flasket opp på misforståelser og fordommer om vitenskap. Jeg vet det av egen erfaring fordi jeg har gått gjennom samme kverna selv og har måttet bruke mange år å på å ta igjen det forsømte”, skriver han.

Tankefascismen

En av de klareste og mest kritiske stemmene i dagens postmoderne, norske kakafoni, er Walid al-Kubaisi, som sammenligner den venstreradikale kultur- og meningseliten med eldre tiders presteskap. I likhet med prestene i den kristne kirken framfører dagens venstreradikale ”presteskap” kravet om at tanken skal være ren for ”skitt” og ”grums”, men ikke bare ”skitne” tanker, også de ”skitne” ordene skal bort fra det offentlige ordskiftet. Det ”nøytrale” byråkrati- og elitespråket med sin avkjønnede, karakterløse og ”pietistiske” form blir den språklige malen. Målet er et språk fritt for emosjoner, poesi og viktige avleiringer av innsikt fra livets skitne strøm, en virkelighet de venstreradikale elitene vil stenge ute ved å fornekte den, ja helst vil de utrydde den skitne virkeligheten. Det er dette al-Kubaisi kaller venstresidens tankefascisme der siktepunktet er å ”frigjøre” tanken for ”synd” på samme måte som de kristne prestene ”vasket” bort de urene tankene hos sine sognebarn med Bibelen i hånden. Den venstreradikale meningseliten vil altså fordrive de ”ulovlige” og urene tankene, ikke bare fra offentligheten, men også fra hodet til motstanderne som står på den negative siden av deres politiske origo. Dagens venstreradikale ”presteskap” forfekter med andre ord en form for tankefascisme som kirken sto for i gamle dager og som ble bekjempet av opplysningstidens menn, som Voltaire, for 300 år siden. Og venstresidens tankefascistiske kamp for sinnets renhet har sitt sidestykke i fascismens kamp for etnisk renhet. Begge tankeganger har hatt grusomme følger.

I kunnskapssosiologien er det vanlig å spore selvforståelse og ideologi tilbake til økonomiske og sosiale grupper. Jeg tror en slik tilnærming kan være nyttig om man skal kunne danne seg et bilde av hva som har ført det norske samfunnet inn i den kunnskapskrisen som Vassnes skisserer i boka si. Etterkrigstidas såkalte utdanningseksplosjon førte på 1960-, -70 og 80-tallet til en enorm produksjon av akademikere og halvakademikere fra den mer kvasivitenskapelige delen av det norske utdanningssamfunnet. En stor del av disse ferdigproduserte kandidatene havnet i skolen, i mediene og i en stadig voksende offentlig administrasjon. Denne utviklingen har gitt oss en skattefinansiert ”byråkrati-adel” med en ideologi som er sterkt påvirket av 1960-, 1970- og 1980-tallets postmoderne Marx- og Hegel-fortolkere. Den tidens akademiske ”sannsigere” og ideologer var preget av forenklede og forskrudde fortolkninger av Marx og Hegel og av antropologi og psykoanalyse. Og Bjørn Vassnes trekker fram en rekke eksempler på det i boka si. Ett av dem er påstanden om at naturvitenskap bare er uttrykk for interessene og forståelsen til det kvinnesakskvinner på den ekstreme venstresiden kaller det hvite, mannlige patriarkatet og ikke et utrykk for basal innsikt i naturlover. Hjernevask-debatten, som Vassnes forøvrig foregrep for knapt ti år siden, ga jo også mange andre eksempler på postmoderne vrøvl, noe som ble demonstrert i NRK-serien om kjønnsforskningen i Norge.

Den nye adelen

Ett av kjennetegnene til den skattefinansierte, byråkratiske ”adelen”, som i stor grad er sysselsatt med å produsere dette samfunnets hegemoniske ideologi, er at den er avskåret fra samband med den materielt nødvendige produksjonen i samfunnet. Hva innbyggerne i dette samfunnet skal leve av, hva de skal produsere og eksportere for å skaffe valuta til nødvendig og unødvendig innførsel av varer, er noe vår nye ”adel” er frigjort fra, og følgelig noe som de naturlig nok ikke trenger å bekymre seg om. Denne mangelen på binding til den materielt nødvendige produksjonen, skaper avstand og mangel på ansvar for denne grunnleggende virksomheten i samfunnet. Den skattefinansierte ”byråkratiadelens” engasjement i samfunnets materielle produksjon begrenser seg til interessen av å få utført det materielle arbeidet billigst mulig (jfr. den store arbeidsinnvandringen og strømmen av asylsøkere til landet de siste 20-årene). Den økonomiske stillingen og statusen til denne ”adelen” gjør altså at de har utviklet en form for (ansvars-)frihet i forhold til samfunnets grunnleggende krav til materiell produksjon og statlig husholdering. Og denne ansvarsfriheten fremmer tanken om at velferd først og fremst er et bevilgnings- og fordelingsspørsmål, ikke et spørsmål om produksjon. Og ikke minst, den skaper en tro på at det meste er mulig og friheten nærmest uendelig, bare viljen og bevilgningene er store nok.

Friheten fra materielt samfunnsansvar gjør at det moderne samfunnets eliter utvikler et liberalt syn på alle sosiale og økonomiske fenomener og forhold som ikke direkte berører deres egne interesser. I den ”ansvarsfrie” forestillingsverdenen til våre politiske, sosiale og kulturelle eliter er folks rettigheter universelle og uten noen nasjonal forankring. Menneskerettighetene, for eksempel, blir forstått som frigjort fra den materielle produksjonen og fra nasjonen. Og det skyldes at disse rettighetene, ifølge denne forståelsen, ikke er et resultat av generasjoners slit, arbeid og politisk-historiske kamp, men et resultat av naturgitte lover. For samfunnselitene er mennesker og samfunn substituerbare, mennesker er mennesker, kun bundet sammen av en felles menneskelig identitet. Men identitet som henger sammen med tradisjoner og etnisitet, er sosiale konstruksjoner, det er noe som kan sammenlignes med lett byttbare klesplagg. Klesplagg kan kastes, og man kan kjøpe nye, i hvert fall i vår del av verden, der den postmoderne ideologien forteller oss at personlig identitet er noe som kan skapes og kjøpes. Identitet har altså ingen grenser i en grenseløs verden der det heller ikke finnes noen grunnleggende kunnskap, bare kunnskap knyttet til flytende og historisk konstruerte identiteter.

Bjørn Vassnes beskriver i boka si ikke bare en utvikling der kunnskap er blitt til kunnskapsløyse. Han påpeker en utviklingsvei som går fra toleranse til intoleranse og en vei der demokratiet går i oppløsning med retning mot diktaturet. Venstresidens pedagogiske og kulturelle eksperiment har spilt fallitt, men de har trøstig satt i gang sitt nye samfunnseksperiment, det multikulturelle samfunnet. Og man skal ikke se bort fra at også dette eksperimentet ender med en samfunnsmessig fallitt, og samfunnsløyse, på samme måte som kunnskap i dag er blitt til kunnskapsløyse. Det skyldes at venstresiden har tredd en forståelse ned over hodene på folk som ikke holder mål i virkelighetens verden.