Gjesteskribent

Av ARNT FOLGERØ

Dagbladskommentator John Olav Egeland har manet fram bildet av en antihumanistisk, «brun» norsk framtid dersom sannhetsmonopolet til det norske kulturborgerskapet faller. Også hans kampfelle, løseren av Frp-rebusen, Magnus E. Marsdal, slår ring om det norske kulturborgerskapets sannhetsforvaltning etter at Frp-ideolog Asle Toje har avfyrt noen skudd mot noen av de sentrale mytene og tabuene i det kulturradikale Norge.

Toje har i en Dagblad-kronikk forsøkt å gi belegg for at Norges etablerte politikk på områder som u-hjelp, undervisning, kultur og kriminalitet er bankerott, uten at hans motstandere har tatt utfordringen med å tilbakevise påstandene. I stedet får vi den vanlige leksa fra den venstrevridde kultureliten om at opponentene er fascistiske, rasistiske, antihumanistiske, nasjonalistiske, løgnere – de lider av ulike sykdommer som islamofobi , fremmedfrykt eller den nye diagnosen, virkelighetsmakeri, lansert av dr. Marsdal på kronikkplass i Dagbladet 4. juli.

En av hovedpåstandene til den norske kulturradikale meningseliten, er at det er høyresiden og den økonomiske liberalismen som står igjen som seierherre etter den ideologiske kampen som skal ha startet på 1970-tallet. De viser til gjennomslaget for tankene til monetaristen Milton Friedman og hvordan statsledere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher har satt tankene ut i livet. Norge slapp for så vidt heller ikke unna denne friedmaniseringen gjennom privatisering og kapitaliseringen av offentlig virksomhet, særlig sterkt målbåret og effektuert av «sosialdemokraten» Jens Stoltenberg.

At verden de siste 20-30 årene har gjennomlevd en liberalisering og globalisering av økonomien i et omfang trolig uten sidestykke i historien, er vel udiskutabelt. Det er det politiske høyre (herunder medregnet det norske og det europeiske sosialdemokratiet) som har stått for liberaliseringen av den økonomiske politikken. Men det er det politiske
venstre som har stått for den storstilte liberaliseringen i samme epoke når det gjelder livsstil, kultur, levemåte, i synet på abort, på seksuelle minoriteter og ekteskap, på asylsøkere, innvandring, på juss, på lover og regler, på pedagogikk, antropologi, på psykologi, filosofi osv.,osv. eller det vi kort og omfattende kan kalle de vestlige samfunns menneskesyn og levemåte.

Denne livsstilsliberaliseringen er historisk sett trolig mer omkalfatrende og omfattende enn det som har skjedd på økonomiens område. Den er også initiert av 68-erne, slik Andreas Halse (Ap) påviser i Dagbladet 12.juli, og ganske raskt blitt omfavnet av den politiske høyresida i Norge og i andre vestlige land.

Venstre- og høyresiden i norsk politikk er båret fram av sterke, men ulike liberaliseringsprosjekter. Mens Toje & Frp for eksempel ønsker mer økonomisk
liberalisering og fri bevegelse av arbeidskraft over grensene, ønsker Marsdal & co fri bevegelse av asylsøkere. Med andre ord, når Toje og Frp ønsker seg retten til billig arbeidskraft fra utlandet, ønsker Marsdal og venstresiden seg asylsøkere til Norge for at de skal kunne få innfridd sine menneskerettigheter, blant annet retten til å bli finansiert over den norske stats sosialbudsjett.

Med den kulturkampen som Dagbladet mener er i gang, og der Egeland og Marsdal definerer seg som venstresidens ideologiske stormtropper, er i virkeligheten en kamp innad i middelklassens kulturborgerskap der den ene parten mener at den kulturradikale kritikken er stivnet og blitt til en kulturradikal løgn, og at livsstilsliberaliseringen er ført helt ut i groteskeriet, dvs. så langt at samfunnet er i ferd med å gå i oppløsning.
Den andre parten sier at vi beveger oss mot barbariet ved å ta de «nye tankene» innover oss og transformere dem til politikk.

Ut fra det jeg har lest av Aslak Nore, Asle Toje, Jon Hustad og Hans Rustad er det umulig å putte dem i noen antihumanistisk bås. De er, slik jeg ser det, dypt forankret i den vestlige humanismens røtter og tradisjon der sannhet, redelighet og etterrettelighet er sentrale elementer, elementer som Egeland og nesten hele den norske journalistikken og offentlighet ser ut til å ha forlatt, særlig i spørsmål som har å gjøre med u-hjelp, asylpolitikk og utdanning. Å møte krav om mer sannhet og edruelighet i slike spørsmål med beskyldninger om fascisme og antihumanisme, er en prestasjon som bare Egeland og Dagbladet i dagens Norge kan makte, hvis man ser bort fra enkelte små gjenlevende celler av den marxistiske frimurerorden, AKP-ml, eller enkelte SV-ere med totalt tap av realitetsorientering.

Det som Egeland hevder er den kulturradikale ide om det kritiske mennesket, er for Rustad, Hustad og Toje rent spillfekteri. Den kulturliberale kritikk er blitt kritikkløs, den er blitt det beståendes og de styrende eliters ideologi og viktigste forsvar.

Norges økonomiske bistand og uhjelpsstøtte har en historie som snart strekker seg to mannsaldre bakover. For tiden ligger den på om lag 20 milliarder kroner i året, penger som det er så liten kontroll over at en tilsvarende bruk i andre sammenhenger ville ha ført til rettssaker, mennesker bak lås og slå og til regjeringers fall. Mens korrupsjonsanklager mot norske selskaper for noen skarve hundre millioner kroner fører til sjefsavganger og pressestorm, strømmer titalls milliarder av kroner ut av statskassa hvert eneste år til kleptokratier og bandittregimer uten at stemmer heves. I alle år har norske medier med Dagbladet i spissen diltet etter ulike utenriks- og u-hjelpsministre på statsfinansierte reiser for å høre fortellingen om Norge som en humanistisk stormakt, uten å stille et eneste spørsmål ved den virkeligheten de blir presentert og uten å reflektere over det faktum at en noenlunde effektiv økonomisk bistand fra Vesten krever en økonomisk, sosial og mental infrastruktur i u-landene som ligner på den i giverlandene.

Til tross for Egelands påstand om at bommene senkes for asylsøkere, vil et rekordstort antall asylsøkere i år få opphold i i Norge. Den internasjonale asylsøkerindustrien er i stadig vekst og er i dag en pengemaskin på linje med narkotikaindustrien. Bransjen er gjennomkriminell og sørger for at stadig større antall økonomiske flyktninger i skikkelse av asylsøkere kommer til Norge. Familier i u-land bruker en formue på å blant annet sende barn ned mot skolepliktig alder halve Jorda rundt for at den norske stat skal besørge opphold og utdanning for dem. Asylsøkerstrømmen drives av helt andre krefter enn politisk forfølgelse i opprinnelseslandene, selv om den offisielle norske forklaringen vil ha folk til å tro noe annet. Og for en norsk middelklasse som er så fjernet fra grunnleggende materielle realiteter og så opptatt med selvrealisering, at de ikke lenger forstår de økonomiske drivkreftene bak sine egne og andres handlinger, er politikerelitens forklaring på fenomenet naturlig.

Tilstanden i den norske skolen er så forterpet at det ikke skulle være nødvendig med noen kommentarer i tillegg til det som er sagt tidligere i denne såkalte kulturkampdebatten. At norske lærerskoleelever ikke kan prosentregning, synes likevel ikke å bekymre det postmoderne norsk kulturborgerskapet. Det som burde vekke deres bekymring er det økende spriket mellom ideologi og virkelighet som samfunnsutviklingen har besørget de siste 20-30 år. Ifølge Asle Toje og Hans Rustad er spriket mellom elitenes forståelse og ideologi og den virkeligheten folk opplever i dagliglivet, blitt så stort at noe kommer til å skje. Deres analyse føyer seg i så måte inn i tradisjonen fra og grunninnsikten hos Hegel og Marx om at et samfunns «sannhet» gjennom samfunnsutviklingen vil innhentes og forbigås og framstå som løgn og oppheves av en annen og mer sann «sannhet».
Vi går spennende tider i møte.

En utvidet versjon av en artikkel som sto på trykk i Dagbladet 20. juli