Gjesteskribent

(Hyllest til minne om Thorstein Bunde Veblen 1857 – 1929)

Av Arnt Folgerø

Beskyldningene til Jon Elster mot Julie Kristeva og hennes medsammensvorne for sjarlataneri er et høydepunkt for noen og et lavmål for andre i ordskiftet om Kristeva og den postmoderne filosofien. Jeg vil i denne artikkelen prøve meg på en kunnskapssosiologisk sammenfatning av debatten og se hvordan den postmoderne tankegangen kommer til uttrykk på ulike områder og diskurser i samfunnet.

Debatten om Kristeva og postmodernismen har gått på flere plan og ikke alltid med Kristeva som midtpunkt. I Klassekampen har flere deltakere vært innom Kristevas mildt sagt problematiske påstander om sammenheng mellom matematikk og poesi, påstander der kimen blant annet finnes i skriftet hennes mentor, Roland Barthes, utga i 1953, «Le degré zero de l’ écriture».

I Morgenbladet har debatten ført til en «revival» av positivismedebatten fra 1970-tallet uten at jeg se det har tilført noe nytt i forhold til debatten den gang.

Filosofen Jørgen Sandemose har i sitt forsvar av egen biografiske metode gått hardt til verks mot Kristevas tese om intertekstualitet der tekstens forhold til andre tekster blir analysens hovedanliggende og kjerne. Som professor Asbjørn Aarnes har påpekt (1) er denne metoden i litteraturvitenskapen ikke noe nytt, det nye måtte være at intertekstualiteten og de postmoderne ideene har fått den sterke posisjon de har i dag, i dagens samfunnsdebatt og humaniora.

I en kommentar i Klassekampen i forbindelse med Sandemoses biografi over sin far, skrev redaktør Bjørgulv Braanen (2) at postmodernismens popularitet, ifølge den samme Sandemose, skyldes at teoretikere i dag ikke tør (sic) godta at verden kan gjennomskues ved hjelp av metoder som ble utviklet av Kant, Hegel og Marx. Sandemose mener videre, ifølge Braanen, at intertekstualiteten kan sammenlignes med Marx’ begrep om varefetisjisme. At varen formidler og setter sin merke på forholdene (tingliggjør) mellom menneskene, er også svært sentralt hos det teoretikerkobbelet etter Marx som har vært opptatt av menneskelig fremmedgjøring.

Et av hovedpoenget hos Sandemose, slik jeg oppfatter det, er at sannhetsbegrepene hos Kant, Hegel og Marx ikke lenger utgjør noen sterk teoretisk kraft og har liten status i dagens humaniora og samfunnsvitenskap. Det samme gjelder deres ideer om personlig identitet og forholdet mellom individ og samfunn. Ifølge postmodernismen finnes det ikke noen sannhet i tradisjonell forstand lenger, ikke noen sannhet om individet, ikke om samfunnet, ethvert individ er sin egen sannhet som det bærer i kraft av sin eneståendehet, som et partikularium blant andre partikularier. Heller ikke samfunnet finnes, ifølge Margaret Thatcher, et postmoderne utsagn og et viktig vitnesbyrd om vår tid.

MATERIELL OG SANNHET

I det vi kan kalle kapitalismens klassiske tid i Vesten var de vestlige akademias sannhetsbegrep intimt knyttet til den materielle produksjon og framveksten av naturvitenskapen. Kapitalismen var først og fremst en produksjon av ting ved å bearbeide naturen industrielt, og sammen med produksjon av mat var den materielle produksjon hovedbeskjeftigelsen i samfunnet, noe som holdt seg helt fram til den såkalte utdanningsrevolusjonen etter andre verdenskrig.

Det som særpreger produksjonen i de vestlige borgerlige demokratiene i dag, er at den i stor grad er en produksjon av meninger, av tekst, av formidling og salg av varer og tjenester. Den materielle produksjonen er effektivisert i den grad at den nesten er blitt usynlig. De tingene vi omgis av til daglig, er oftest framstilt i andre samfunn enn våre egne, tingene kommer «ingensteds fra», og materialiserer seg så å si først i butikkene. Framstillingen av de materielle produktene er så skjult at det kan se ut som om «tingene lager seg selv». Og det moderne samfunnets mennesker forholder seg i arbeidslivet i stor grad til tekster, til ord og til hverandre. Ikke bare arbeidslivet er dominert av forholdet til ord og til personer, fritiden er preget av en strøm av ord av tekster og bilder, av meninger i den såkalte informasjonsstrømmen som kompletterer den tidligere kapitalismens varestrøm.

I samfunn der hoveddelen av produksjonen er lagt om fra materiell gjenstandsproduksjon til produksjon av ideologi i vid forstand, er det ikke rom for et sannhetsbegrep knyttet til naturvitenskap og et sannhetsbegrep forankret i produksjonen av materielle gjenstander. Det er altså naturlig at vi i et samfunn der produksjon av tekster, meninger (ideologi) er blitt «storindustri», får en forståelse som er mer knyttet til meninger, tekster og tolkninger enn til objektiverbar virkelighet utenom tekstene, og der de såkalte diskurser er mer eller mindre likegyldig overfor materielle fakta og får en mer argumentativ karakter. Det vil si at det er ikke et utsagns sannhetsverdi i tradisjonelle forstand som teller, men dets evne til å vinne gehør og gjenklang i de referansegruppene argumentasjonsframsetteren identifiserer seg med.

I et samfunn der store grupper er frakoblet fra den materielle produksjonen og der disse gruppene har det ideologiske hegemoniet, vil det oppstå nye former for makt. Ved at store grupper er løftet ut og bort fra den materielle produksjonens virkelighetskorrektiv, er erkjennelsens landskap blitt mer åpent, og når man så å si blir løftet over materialitetens grenser og produksjonen av det nødvendige, blir mye, om ikke alt mulig. Det nødvendige er ikke lenger nødvendig, og det som står igjen som seierherre i den offentlige debatt, er argumentene for det unødvendige.

Den postmoderne dekonstruksjon av det nødvendige er kulturborgerskapets selvlegitimering og selvforståelse i den etterindustrielle verden, og denne dekonstruksjonen er deres viktigste ideologiske verktøy i kampen om det filosofiske hegemoni. Denne forståelsen passer også som hånd i hanske til den rådende liberalistiske økonomiforståelsen og det såkalte verdiliberale samfunn som denne filosofien springer ut av, og for det kulturelle borgerskapet er individene og individets selvrealisering det sentrale mål.

I det argumentative samfunn er det med andre ord ingen grenser lenger for hva man kan mene og påstå og samtidig ha krav på å bli tatt på alvor. Alt er like gyldig om ikke likegyldig. Men i dette erkjennelsesmangfoldet eller erkjennelseskakafonien finnes det egentlig ikke rom for kritikk, det som bryter med den postmoderne forståelse blir avfeid som reaksjonært, intolerant og populistisk og i strid med menneskehetens framgang og lykke.

Og intellektuelle i opposisjon til dagens postmoderne forståelse, som for eksempel Jørgen Sandemose, er gjort til enslige, utdaterte, åndelige dinosaurer, mens den folkelige opposisjon er likvidert gjennom kapitalens ekspropriering av de gruppene som står for samfunnets materielle produksjon, håndverkere, arbeidere, fiskere og bønder. Og kapitalens viktigste agenter i denne eksproprieringen er middelklassen. Reell opposisjonen framstår i dag som en trussel mot middelklassens frihetsprosjekt. Og i motsetning til tidligere tider, mangler den marxistiske kritikk den sosiale gjenklang som den en gang fikk i samfunnets brede lag av folk i primær- og sekundærnæringene, som utfører det materielt nødvendige arbeidet i samfunnet.

Postmodernisme og kroppsarbeid

Et godt bilde på hvordan kulturborgerskapet oppfatter materielt nødvendig arbeid har den fallerte borgersønnen og AKP-ml ‘ eren Egil Fossum gitt i et intervju i Klassekampen (3). Som ledd i partiets selvproletarisering av sine medlemmer, ble Fossum utplassert i en kjøttskjærerbedrift i Bergen der han snart oppdaget den materielle produksjonens ustoppelige karakter og sin egen fiasko som industriarbeider.

Fossum greide ikke å henge med når storfeslakt skulle parteres og skjæres, og han oppdaget at såkalt vanlig arbeid krevde en kyndighet og en styrke som han aldri greide å tilegne seg og som var fjernt fra oppveksten på Frogner og u-landstudier på universitetet. I likhet med den borgerlige middelklassen, som mange av Fossums kumpaner i AKP-ml kom fra, trodde han at vanlig arbeid er noe som alle kan settes til og beherske fra første stund av. Et slik oppfatning er direkte resultat av den forståelsen og den nedvurderingen av vanlig kroppsarbeid som er så vanlig i mellomlagene i samfunnet.

Men denne forståelsen kan også gi et innblikk i postmoderne ideer om substituerbarhet, om at alle kan erstatte alle og alt kan erstatte alt, siden mennesket er en slags tabula rasa sosialt, kulturelt, historisk og etnisk i sitt møte med virkeligheten. Dekonstruksjonen i postmodernismen går helt ned til det sosialt atomære nivået, ned til individet som ribbes for sin klassetilhørighet, sin plass i sosiale strukturer og sine etniske og sosiale røtter, og som kjent utstyres individene i postmodernismen med føtter.

I et leserinnlegg i Klassekampen for en tid siden fortalte tidligere rektor Kjell Horn ei historie som også på en effektiv måte viser hvordan middelklassen og kulturborgerskapet ser på «vanlig arbeid».

En avgangsklasse i ungdomsskolen var på bedriftsbesøk som ledd i yrkesorienteringen. Bedriften var mønstergyldig drevet, ren og ryddig, lokalene lyse og hyggelige med arbeidere og funksjonærer som lot til å trives på arbeidsplassen. Som avslutning ble elever og deres kvinnelige skolerådgiver innbudt på lunsj i bedriftskantina, og alle var gjensidig fornøyd med besøket. Men på vei ut bedriftsporten kom bedriftens omviser til å høre noe fra rådgiveren som nok ikke skulle høres av andre enn elevene: «Ja, elever. Et sånt sted kan dere havne dersom dere ikke tar dere sammen og får bedre karakterer til våren».

I en økonomi der produksjon av ideologi og selvrealisering er det viktigste, er ikke de faglige kriterier for å gjøre en god jobb like entydige som i den materielle produksjonen. Det er så mange meninger om hva som er bra, det finnes alltid et argument til forsvar av en enhver ytelse. En rapport kan alltids møtes med en motrapport, et argument kan alltids imøtegås av et annet argument. Man diskuterer som kjent ikke med en hammer, man bruker den, dens funksjon er materielt definert av konstruksjonen som peker i retning av å slå inn og trekke ut spiker. Man kan selvsagt bruke den til å slå i hjel folk, men til det finnes det mer effektive våpen. En hammers bruksområde er med andre ord ikke gjenstand for diskusjon, dens funksjon er fastlagt av den materielle utforming, mens en mening ofte er så formidlet og ideologisert at dens forhold til dens eventuelle materielle substrat er skjult eller ikke eksisterende. I det postmoderne samfunnet er meninger blitt «viktigere» enn materielle byggesteiner. Meningens funksjon er ikke like fastlåst som hammerens, og meningens sannhet eller funksjon bestemmes ut fra dens ideologiske betydning og klasse- og gruppetilhørighet i samfunnet. Selv om meningene eller ideologiene kan skape stramme og nesten ugjennomtrengelige autoritetsstrukturer, vil deres funksjon i større grad kunne

ARBEID OG PERSONLIGHET

I dag holder det ikke lenger å være flink i ditt fag når du skal får deg jobb. Arbeidsgiverne legger mer vekt på personlige egenskaper, sto det i et oppslag i Dagsavisen i vår der man gjenga resultatene fra en fersk arbeidsgiverundersøkelse på oppdrag fra Akademikerne, det allestedsnærværende SV og Universitetet i Oslo. Og det er neppe tilfeldig at det verken var bonde-, fiskeri-, håndverk og arbeiderorganisasjonene som her var oppdragsgivere. Undersøkelsen viste at 62 prosent av arbeidskjøperne mener at personlige egenskaper er det viktigste ansettelseskriteriet.

Filosofen Arne Johan Vetlesen har også merket seg dette utviklingstrekket og mener at denne tendensen tar mange former. I artikkelen «Makt uten kunnskap» (4) skriver Vetlesen:

-Når du går på kurs i regi av Aetat eller NAV, lærer du at «personlige egenskaper» skal oppføres før utdanning, yrkeserfaring og formell kompetanse. Du skal selge deg selv, det vil si din personlighet – din humankapital – mer enn dine ferdigheter i faglig forstand. Richard Sennet beskriver i «The Culture of the New Capitalism» hvordan ferdigheter og evner, det å tilegne seg kunnskapen om hva som skal til for å gjøre noe riktig på en kyndig måte, systematisk utraderes i et fleksibilitetsfiksert arbeidsliv uten tålmodighet med folk som tenker kvalitet og prioriterer faglige krav. Kunnskapsbasert stolthet gjør det motsatte av attraktiv, konkurransefortrinnene er hvem du er snarere enn hva du kan.

I postmodernismens selvrealiseringssamfunn blir psykologien en viktig forståelsesform når kravene til faglig dyktighet og kunnskap desimeres. Man må tenke strategi og selvrealisering, og det gjelder på alle nivåer i arbeidslivet og fortsetter ved karrierebrudd og tap av arbeid. Når bedrifter går over ende eller nå man skal effektivisere driften i staten og i det private næringslivet, finnes det utallige konsulentfirmaer der arbeidsledige kan gå på kurs for å finne seg selv, der de kan finne sin personlighetstype, finne den indre kjernen i seg selv og få tak i de indre ressursene sine slik at man kan få ut sitt potensial og igjen karre seg inn på selvrealiseringens veier.

Der man sier personlighet, sier man psykologi, og der man sier psykologi, sier man følelser. Gode vibrasjoner blir viktigere i et samfunn som ikke styres av den materielle produksjonens primat. Det er viktigere at folk passer inn enn at de er faglig dyktige. Hva man kan bidra med sosialt er viktig, at ledelsen og de ansatte nærer positive følelser overfor hverandre er en forutsetning for «teambuilding». Og man holder kurser og seminarer i regi av kommunikasjonspsykologer, ledet av coacher eller folk som har gått over Nord- eller Sydpolen, for å styrke de emosjonelle båndene mellom de ansatte. Å gjøre noe «farlig» sammen, som rafting eller fjellklatring oppfattes som enda et steg i retning av å styrke det emosjonelle fellesskapet, kanskje for å demme opp for all selvrealiseringen. Og for å kunne manøvrere mest mulig friksjonsfritt oppover karrierestigen og komme i posisjon i nettverkene, må man kunne opptre strategisk, og også på dette området er det en rikholdig litteratur man kan benytte seg av i ledige stunder mens man deltar i «teambuildingen».

Det er den delen av den norske befolkningen som jobber i den materielle produksjonen, som i kraft av sine økonomiske krav er den største trusselen mot den norske middelklassen og dens selvrealiseringsprosjekter. Og middelklassen er kapitalens viktigste agenter i arbeidet med å ekspropriere og utmanøvrere norske bønder, fiskere, håndverkere og arbeidere og skape en eneste stor middelklasse slik at vi alle kan realisere det sosialdemokratiske målet om å gjøre alle til middelklassemennesker, slik filosofen Hans Skjervheim en gang påpekte.

POSTMODERNE PROSJEKTER

Middelklassens sterke vekt på selvrealisering går hånd i hånd med politiske prosjekter man svermer for. I likhet med den grenseoverskridende selvrealiseringen ser man også i disse politiske prosjektene bort fra de historiske, kulturelle, sosiale og økonomiske bånd. Et av de store postmoderne prosjektene til det norske borgerskapet har i en mannsalder vært u-hjelpen, i dag drevet fram av tidligere speider i Markus-menigheten i Oslo og med bakgrunn i Oslo Katedralskoles kristne skolelag, direktørsønnen Erik Solheim og kapitalarvingen Jonas Gahr Støre. U-hjelpens relativistiske og postmodernistiske karakter understrekes av at dens apologeter bruker en førindustriell måte å forstå økonomi på. Kjernen i denne forståelsen er egentlig Bibelens veldedighetstanke. Ut fra en slik forståelse skapes økonomisk vekst av veldedighet, og kapitalismen kan uten særlige problemer transplanteres til samfunn som har en helt annen struktur og tradisjoner og som sterkt avviker fra de samfunnene der kapitalismen ble initiert og andre samfunn der kapitalismen har hatt suksess.

Det flerkulturelle samfunn

Men kulturborgerskapets største norske postmoderne prosjekt er det multikulturelle samfunnet, et prosjekt som middelklassen har greid å få igjennom uten å gå veien om dette samfunnets tradisjonelle politiske kanaler. I sin naivitet kan dette prosjektet sidestilles med USAs forsøk på å gjøre Irak til et borgerlig demokrati ved å erobre landet gjennom krig og sette unge og «forutsetningsfrie» mennesker til å styre landet og gjennomføre moderniseringen. Resultatet er en galskap uten sidestykke, og ideologien bak galskapen og dens manifestasjoner er godt dokumentert blant annet i artikkelen «USAs ryddegutter» i Dagens Næringsliv (5).

Egentlig er det ingen prinsipiell forskjell på Bush sine ryddegutter i Irak og ryddeguttene og ryddejentene til Solheim og Gahr Støre i u-landene. Men det ligger kanskje mer av idealisme og «godhet» bak de norske ryddefolkene. Det er vel ikke noe land i verden som Norge der ungdommer drømmer så mye om å reise ut i verden og «hjelpe de fattige». Og her i landet bygges det opp svære karrierer på dette området i det norske veldedighetskomplekset som kalles u-hjelp, slik professor Terje Tvedt har vist i sine arbeider. Men hva er det disse norske ungdommene forstår av verden og virkeligheten utenom sitt eget land? Ifølge professor Tvedt og ifølge vanlig antropologisk innsikt, lite, om ikke svært lite. Middelkassens «papirkunnskaper» holder nok og er tilstrekkelig for individuelle selvrealisering i en norsk og kanskje en vestlig kontekst, men som forståelse og politikk i en annen verden, kan den være katastrofal for dem som skal «hjelpes».

-Det norske godhetsregimets begreper «holder verden fast i en så enkel, og på samme tid rigid og uklar dikotomi, at verdens utvikling, de reelle maktforholdene og Norges plass i den blir ubegripelig», sa Tvedt sitt foredrag da han mottok Fritt ord-prisen for 2007.

DET MODERNE NATURBEGREPET

En sommer for noen år siden kom jeg syklende til et av de mange vannene i Nordmarka der jeg stupte uti etter en heller mislykket moltetur. Oppe av vannet så jeg at jeg ikke var alene. Et par i 30-årene hadde slått opp telt i nærheten sammen med barna som ennå ikke var i skolealderen. På spørsmål om hvor jeg hadde vært, svarte jeg som sant var, at jeg kom fra en mislykket moltetur.

-Å så godt at noen bruker marka slik, sa fruen, en sunn og vakker og urban kvinne fra Oslo vest med middelkassens dempede stemme og ro. Hun var som klippet ut av roman av Dag Solstad, det norske kulturborgerskapets viktigste kronikør, og hun visste neppe mer om naturen rundt seg enn hvor sykkelveiene går. Dette sunne og muligens ufordervede middelklassemennesket fra Oslo vest fikk meg til å tenke på beskrivelser i gamle borgerlige romaner der det er herskaper som finner stor glede over at det ble brakt storfangst til gårds, en elg, en storlaks, slik at man kunne holde det lenge planlagte og storstilte selskapet med et stort tjenerskap som tilberedte byttet og som sørget for at herskapet ikke tilsmusset av verken naturen eller bearbeidingen av den. Det har alltid vært trygt for overklassen å vite at det finnes folk som tar seg av livets praktiske utfordringer.

Men folk som er glad i naturen, liksom denne urbane middelklassekvinnen fra Oslo vest, gir seg tross alt mer tid og vet trolig mer om naturen enn markas kroppslige selvrealisatører, syklister og skiløpere i kondomdresser som bloddunkende farer gjennom naturen i jakt etter kroppslig optimalitet. Felles for dem som raser rundt i naturen med mål om fysisk selvrealisering og de som er «glad » i naturen, slik som «vår kvinne» ved nordmarksvannet, er at naturen er kulisser i samme forstand som Sydens reisedestinasjoner er kulisser for turisten. Å være i naturen på en slik måte er like lite sosialt forpliktende som å gå inn i en butikk og se på eller kjøpe en vare, eller å kjøpe seg atmosfære i Budapest, Oman eller New York ved å ta flyet dit. Begge grupper er turister i naturen, og de er samtidig turister i forhold til samfunnets nødvendige produksjon av materielle nødvendigheter, altså turister i sine egne samfunn. Dagens vestlige, urbane middelklasse trenger ikke å forholde seg til hvordan tingene de bruker og maten de forbruker, blir til, og som turister i virkeligheten ønsker de heller ikke og trenger ikke å vite det.

Dialog med dyrene

Men kulissepreget hos den postmoderne middelklassen begrenser seg ikke til landskapet, til vekstene og den materielle produksjonen. Også forholdet til de ville dyrene (og de tamme) er preget av en liksomvirkelighet. Dyrene er ikke lenger dyr, men levende vesener som i prinsippet ligner mennesket, med en smerteoppfatning og et følelsesliv og en fornuft, om ikke er identisk med menneskets, så ikke langt unna. Denne kosedyrskarakteriseringen av ville dyr kommer godt fram i Werner Herzogs film om den mislykkede amerikanske skuespilleren Timothy Treadwell som i 13 somrer lekte med grizzlybjørnene i et naturreservat i Alaska hvor Treadwell og hans kvinnelige ledsager naturligvis før eller siden måtte ende som bjørnemat.

Treadwell trodde på dialog med bjørnene, trodde det var mulig å etablere en forståelse med rovdyr gjennom samtale og sosial omgang. Hans forståelse av forholdet mellom menneske og dyr kan sammenlignes med et sosionomfundert rehabiliteringsprogram for straffanger vedtatt på landsmøtet til Norges mest postmodernistiske parti, SV. Treadwell fornektet forskjellen mellom menneske og bjørn, i sin antropomorfiske galskap greide han ikke å se seg selv som bytte, og bak en slik forståelse ligger en holdning som ikke tar hverken bjørn eller menneske på alvor. Mannen trodde øyensynlig at det var mulig å skape en ny virkelighet ved å ta utgangspunkt i uvirkeligheten, nemlig troen på at naturens dyr egentlig er «middelklassevesener» som han selv.

Den urbane middelklassens kosedyrkarakterisering av naturen synes også å ligge bak to svenske jenters møte med ei isbjørnbinne og hennes to unger på Svalbard for noen år siden. Den enes reaksjon på møtet med bjørnefamilien var å skulle kose med de nusselige små. Men veien til bjørnens matfat var betraktelig kortere for den svenske jenta enn for dyrevennen Treadwell i Alaska.

De ville dyrs kulissekarakter eller liksomkarakter springer ut av en streben etter å sidestille dyrene med menneskene, ikke bare som biologiske vesener, men som vesener som bør omfattes av de samme rettighetene som menneskene. Ifølge BBC gikk spanske sosialister i fjor ut i den spanske nasjonalforsamlingen og krevde at sjimpanser og orangutanger blir likestilt med handikappede, demente og småbarn.

Disney-natur

Sommeren 2006 var varm i Europa, og det ble satt varmerekorder nord for Alpene. Men det var sør for Alpene at varmen virkelig gikk til hodet på folk. I juni sto den italienske filosof og redaktør av bladet «Etica & Animali», Paola A. Cavalieri, fram og ville gi hvaler og aper menneskerettigheter. Deres rettighetsvern må bli like sterkt som menneskenes, fortalte hun til den norske middelklassens tabloide hofforgan, Dagbladet (6). I Oslo holdt hun foredraget «Hvaler som personer» på Eursafe-konferansen på Universitetet i Oslo.

-Det hersker ingen tvil om at hvaler, seler, delfiner og de store apeartene har en høyt utviklet fornuftsbestemt og erfaringsbegrunnet erkjennelse. Hvert enkelt dyr er et selvstendig individ og kan dermed sidestilles med mennesket, sa filosofen og dyrevennen til avisa. Hvalenes evne til tverrkulturell kommunikasjon kan bare sidestilles med menneskelig atferd, påpekte Cavalieri som likevel ikke kunne si om griser, kyr og hester også er personer. Men hun hadde ikke noen problemer med å sammenligne innføringen av menneskerettigheter for dyr med opphevelsen av slaveriet og kvinnens likestilling med mannen på rettighetsområdet.

I forholdet til den materielle produksjonen og i forhold til naturen kan det virke det som om forståelsen til mellomlagene og overklassen i samfunnet har transcendert virkeligheten og fått en virtuell karakter. Kunstens og dataverdenens potensial til å gå utenom og hinsides virkeligheten er blitt realisert i folks daglige liv. Thorbjørn Egners og Walt Disneys menneskeliggjorte litterære dyrefigurer er realisert i familiehunden, i spekkhoggeren Keiko, med andre ord i den urbane middelklasses konsepsjon av naturen. Rovdyrene hos Egner er egentlig ikke farlige, de kan snakkes til, de hører på gode argumenter og man kan komme fram til «fornuftige» ordninger som gjør at man ikke eter hverandre. I det argumentative samfunnet kan man med andre ord også snakke naturen til fornuft fordi man innbiller seg at den herrefrie dialogen og kommunikasjonen er realisert også i forhold til naturen.

GRUNNPLANET OG ELITEN

Middelklassen, vårt samfunns dominerende klasse, har en selvforståelse som kan minne om adelen i tidligere tider. Dens «frigjøring» fra naturen og den materielle produksjonen med påfølgende liksomforhold til virkeligheten er også en frigjøring fra hjemsted, land, historie, kultur og etnisitet på samme måte som kapitalen, som heller ikke har noe fedreland eller hjem, men som hører til i hele verden. Det urbane middelklasselivet, særlig det akademiske middelklasselivet, er ganske likt uansett om man bor i Oslo, London, Nairobi eller Calcutta. Og middelklassens identitet og lojalitet blir mer og mer knyttet til globale prosjekter som menneskerettigheter, u-hjelp og FN og til regionale prosjekter som EU. Lokalt engasjerer det » globale » kulturborgerskapet seg i et sunt liv, de er rause i innsamlingsaksjoner til de fattige, er medlemmer i flere bokklubber der de mottar bøker av blant annet svenske Henning Mankell og der de får bekreftet det de lenge har «visst», at pengefolk er perverse galninger og drapsmenn, at arbeidsfolk er fascister og at de egentlige menneskene bor i Afrika.

Kosovo

Middelklassens avkuttede forbindelse med den materielle produksjonen betyr også at store deler av befolkningen, og i særdeleshet den styrende eliten i samfunnet, isoleres fra «grunnplanet» i hele samfunnet. I en av de viktigste sosiologiske undersøkelsene (etter undertegnedes mening) som er foretatt i Norge på lange tider, viser Tone Røkenes og Thorvald Sirnes hvordan politikere og ledelse i Forsvaret underslo yrkesstoltheten, ærligheten og virkelighetsforståelsen hos norske soldater i Kosovo. Fra å bli trent opp til kamp havnet de norske styrkene som freds- og sosialarbeidere i en korrupt og voldelig virkelighet der de var maktesløse. Men erfaringene og de skandaløse forholdene som soldatene opplevde, ble ikke kommunisert oppover i systemet fordi erfaringene og språket som soldatene formidlet erfaringene med, ble oppfattet som rasistiske. Ledelsens middelklassesspråk og middelklasseholdning (menneskerettighetsspråket, godhetsspråket) gjorde altså at viktig informasjon ble låst «nede» hos de menige.

«Mange kulturelle og sosiale innsikter må friste en undergrunnstilværelse. Kommer de opp i dagen, fungerer de som en effektiv demonstrasjon av hva det ikke er mulig å hevde offentlig uten å bli skandaløs», skriver de to forfatterne. I stedet for å ta utgangspunkt i erfaringene til dem som hadde den kosovo-albanske virkeligheten nærmest innpå seg, brukte man menneskerettighetenes godhetsdiskurs.

Slik fungerte altså den postmoderne «dekonstruksjonen av virkeligheten» for norske menige soldater i Kosovo. Offisers- og organisasjonseliten der bedrev med andre ord virkelighetsfornektelse på samme måte som elitene driver med virkelighetsfornektelse ellers i samfunnet. Det samme som skjedde i Kosovo, skjer hele tiden, for eksempel i politiet hvor opplysninger som ikke passer inn i elitens godhetsspråk og godhetsregime, blir underkommunisert fordi «fotsoldatenes» opplysninger ikke passer inn i virkeligheten slik eliten ønsker den skal være.

Politiet – topp og bunn

I et intervju med undertegnede (7) om internasjonal kriminalitet sa Arne Johannessen, leder i Politiets Fellesforbund, at det råder stor taushet om den internasjonale kriminaliteten blant politikere og ledelsen i politiet i Norge. De er for det første den politiske korrektheten som rir politikere og politifolk og som gjør at man ikke tar opp problemene av frykt for å tråkke etniske grupper på tærne.

-Også autoritetsstrukturen og taushetsreglene i politiet er med på å hindre at opplysninger når ut til offentligheten, Ifølge reglene er det lederne i politiet som skal uttale seg, og når opplysningene er kommet så langt som til dem, er de ofte silt og svært utvannet slik at viktig informasjon er rensket vekk, sa Johannessen til NTB.

Elitenes godhetsspråk skaper altså mangel på kontakt og reell kommunikasjon mellom toppene i samfunnet og de som befinner seg i førstelinjetjenestene.
Tone Røkenes og Thorvald Sirnes gir i sin rapport et godt eksempel på hvordan de to nivåene uttrykker seg og tillegger et utsagn forskjellig betydning.

Spade en spade

-Møter soldatene korrupsjon, kaller de folkene som utfører den «kjeltringer» … Men ærligheten fører til at soldatspråket må betale en høy pris: det blir skandaløst i offisielle, politiske kontekster, skriver de to forfatterne. De påpeker også at kasernespråket som er i slekt med språket i fotballgarderobene, i pauserommene i industrien og i nattmessa til sjøs, er et annet språk enn det språket som preger den offentlige debatt, det offisielle språket der godhetsregimets representanter avgjør hva som er akseptabelt og bra. De påpeker også at kansernespråket ikke nødvendigvis avspeiler reelle holdninger hos brukerne, men at det tjener som en slags psykologisk overtrykksventil og ikke nødvendigvis er uttrykk for folks egentlige meninger uten forskjønnende innpakning.

Slipper et slikt språk til fram for offentlighetens ører, så tolkes det gjerne av dem som definerer situasjonen og hva som er det gode, som moralsk uakseptabelt og mindreverdig, brukerne hogges nådeløst ned av den offentlige moralens svingende økser. Fascisme, populisme, rasisme, fremmedfrykt og inhumanisme er velkjente betegnelser i den offentlige debatten og er særlig utbredt på den politiske venstresiden for å slå folkelige uttrykksmåter flate slike at den borgerlige harmen og moralismen får blomstre. Mens man altså undertrykker folkelige talemåter og språkbruk med nådeløs psykologisering og moralisme, tar middelklassen med den største selvfølgelighet seg den frihet til å rakke ned på folkeligheten. Og dette gjøres med en konsekvens og en heftighet som ikke står tilbake for den verbale undertrykkingen i samfunn som man vanligvis ikke ønsker å sammenligne seg med. Resultatet er at vi får et språk som er rensket for direkte forbindelse med den «skitne» virkeligheten. Ved å begrense seg til det borgerlige såkalte saklige debattspråket eller sakprosa løfter man seg ut av virkelighetens verden og havner i en pseudovirkelighet eller liksomvirkelighet.

Mangel på fornuft

Men det er som sagt ikke bare i militæret og i politiet at førstelinjetjenestens erfaringer underkommuniseres til dem som styrer «butikken». Dette en er mekanisme som gjennomsyrer alle sektorer i samfunnet og som gjør at de på toppen av samfunnspyramiden avskjærer seg fra den virkeligheten de bør vite mye om for å kunne fatte fornuftige avgjørelser. Elitenes mangel på virkelighetsfylde gjør med andre ord at de ikke kan ta beslutninger som springer ut av situasjonen slik den materielt og kulturelt er, de opererer følgelig i en liksomvirkelighet.

Det store spørsmålet blir da hvorfor beslutningstakerne likevel kan fatte beslutninger som gjør at samfunnet for middelklassen fungerer greit, om ikke meget greit. Svaret er at den materielt nødvendige produksjonen er så effektiv og foregår så smertefritt for middelklassen at det skal svært mye til for at ufornuften som produseres på toppen, får alvorlige konsekvenser på kort sikt. På lang sikt derimot, vil mangel på fornuft kunne få alvorlige konsekvenser. Er det noe historien har lært oss, er det at man ikke kan fornekte faktiske forhold uten at det kan få fatale følger.

Uforståelig

I vår liksomsamfunnsvirkelighet som styres av middelklassens og denne klassens «papirverdier «, er det som påpekt ikke rom for det folkelige uttrykket. Og siden dette språket og dets erfaringsgrunnlag er så fjernt fra den borgerlige verden, blir det også uforståelig eller bare moralsk klanderverdig slik som hos Frp-kodens far, Magnus E. Marsdal, når han (8) bringer eksempler på kantinepreik hos bilarbeidere på Oslo øst og tar det som genuint uttrykk for mannssjåvinisme og Taliban-tendenser hos arbeidsfolk og Frp-sympatisører. Om kona til en av dem som ikke er til stede under seansen og som » kakler» støtt, sier en av karene at hun skulle vært sendt på dressurkurs til «muslima i moskeen på Grønland der de har slike kurs for kjerringene». -Har vi en ting å lære av muslima, så er det det, sier en av karene til alles latter.

Marsdal er en typisk middeklasseintellektuell med stor selvinnsikt og med innblikk som har problemer med å forstå de språklige kodene til arbeidsfolk. Men Marsdal skjønner nok til å bli betenkt når han hører statsviteren og kommentatoren Kristin Hoff legge ut om at alle statsvitere med respekt for faget sitt er tilhengere av det opplyste eneveldet, siden demokratiet ikke fungerer og fordi det er for mange Frp-ere i samfunnet, Frp-ere som hun hater (9). Hoff legger ikke skjul på sin folkeforakt, sine elitære og dypt fascistiske holdninger. Under lesingen av Marsdals bok venter man bare på hennes rop om den sterke mann, eller kvinne for den saks skyld. Boka fikk forøvrig lunkne anmeldelser til tross for at den representerer noe av den mest oppegående sosiologi som er servert på mange år her i landet. Mottakelsen kan ikke forklares på andre måter enn at Marsdal har truffet blink i sin beskrivelse av hovedstadens medieborgerskap.

KAPITALISME OG RETTIGHETER

Ett av, om ikke det meste sentrale begrep i det postmodernistiske prosjekt er likhet, knyttet til rettigheter. Men fra å være en likhet som går på økonomiske og sosiale kår, strekker den postmoderne likheten seg, som tidligere beskrevet, langt utover det menneskelige og inn i det som i tusener av år har vært oppfattet som naturens sfære. Mennesket er ikke bare identisk med seg selv, men menneskelig identitet tillegges i stadig større utstrekning andre arter, som hvaler, aper og hunder. Den menneskelige identitet og likhet eser med andre ord stadig utover og legger under seg mer og mer «land». Med denne utesingen tømmes likheten for sitt opprinnelige og konkrete menneskelige innhold og blir mer og mer en abstrakt og formell likhet.

Individet må altså ribbes for sitt historiske, sosiale, økonomiske, kulturelle og etniske innhold for å kunne fylles opp med universelle rettigheter slik at det grenseløst kan realisere seg selv som individ i det globale rom. Å skrelle bort individets sosiale, historiske, kulturelle og etniske forankringer, røtter og kontekst blir avgjørende for å etablere individet som et universelt og globalt rettighetsvesen.

Menneskerettighetene

Menneskerettighetene er det mest slående eksempelet på moderne rettighetstenkning der man ser bort fra den historiske og kulturelle konteksten den er oppstått i. Man gjør altså en tankegang som er dypt forankret i europeisk tradisjon og historie, til noe allment universelt. Og tanken bak er at universelle rettigheter skal løfte hele verden til et vestlig rettighetsnivå uten at landenes kulturelle og økonomiske historie og nivå tas i betraktning. Men som professor Terje Tvedt viste til i sin takketale under tildelingen av Fritt Ord-prisen. Den europeiske «oppfinnelsen», menneskerettighetene, er etablert som et dogme som «gjør verdens mangfold vanskelig å begripe og politikken uklar».

Det mest konkrete rettighetsarbeidet i dag finner vi på regionalt nivå, i EU, der Norge gjennom sitt EØS-medlemskap er bundet til et system hvor rettighetslovgivningen eter seg inn og underlegger seg mer og mer av det juridiske og politiske rommet. Kort sagt kan man si at politikken løftes ut av de folkevalgte organer og gjøres til juss der domstolene blir viktige, om ikke de viktigste politiske aktørene. EFTA-domstolens avgjørelse i hjemfallssaken er det siste og beste dømet på juridifiseringen av politikken.

Offentlige virksomheter endrer roller

Bak slike avgjørelser ligger kapitalens krav om å underkaste offentlig virksomhet markedets lov, å gjøre offentlige virksomheter til kapitalistiske aktører. EFTA-domstolen har stilt Norge i en lei knipe. Dersom man innfører hjemfallsrett også for de kommunale eierne av vannkraftverk, risikerer man at kommuner selger seg ut til private interesser og skuffer inn milliardbeløp før hjemfallet skal finne sted. Det betyr med andre ord at markedets usikkerhet og fristelser skal påtvinges norske kommunepolitikere. Og med erklærte markedspolitikere som Høyre, Frp og Venstre i sterke posisjoner i mange kommuner, innebærer det en stor fare for at kapitalen skal få sin vilje dersom kommunene underlegges hjemfallsretten.

Etter hvert som kapitalen legger under seg stadig flere samfunnsområder og overlater enkeltpersonene til sine selvrealiseringsprosjekter i middelklassens regi, eksponeres individene for en økende risiko Det sosiale og politiske tyngdepunktet forskyves stadig mer fra kollektive til det enkelte individ, og de individuelle rettighetene skal være individets garanti i en verden der rettighetene i stadig større grad frigjøres fra de kollektive garantiordningene. Rettighetstenkningen er intimt knyttet til liberalismen som økonomisk teori og som politisk praksis, og postmodernismen er liberalismen i filosofiske forkledning.

FRIGJØRING FRA NATUREN

I tillegg til de rettighetsbaserte likhetsbestrebelsene og styringen av samfunnsinnsatsen mer og mer i retning av produksjon av ideologi, er bevegelsen og «frigjøringen» bort fra det som tidligere ble ansett som naturlige grenser, ett av de viktigste kjennetegnene ved de vestlige postmoderne demokratiene i dag. Kravet om likhet går ikke bare på en formell oppheving av økonomiske, kulturelle og historiske forskjeller, men det går også på å overskride grenser som tidligere var bestemt av naturen. Da nytter det ikke bare med postmoderne teorier, strategier og politikk. Man må ty til naturvitenskapen, til dens sannhetsbegrep og teknikker. Flere av postmodernismens viktigste prosjekter blir altså mulig ved hjelp av naturvitenskapelig metode og sannhetsbegreper som postmodernismen har stilt i miskreditt. Så på en måte kan man snakke om naturvitenskapens revansj, en slags naturvitenskapens list som bidrar til å realisere de postmoderne drømmer og ønsker.

Å få barn for eksempel er i ferd med å bli en rettighet for homofile og lesbiske. Når naturen sier nei, sier det postmoderne samfunn ja. Grensene for hva som er naturlig og hva som er mulig ved å manipulere naturen bestrides stadig av grupper som fra naturens siden er parkert fordi de er disponert slik at de ikke fungerer normalt biologisk. Det unaturlige blir naturlig og det naturlige slutter å være naturlig, mennesker reproduserer seg på tvers av naturen, lesbiske blir mødre, homofile blir fedre.

Kombinert med rettighetstenkningen får man paradoksale og mer eller mindre absurde samfunnssituasjoner. I Norge foretas det for eksempel ca. 14.000 aborter på fostre uten medisinske feilindikasjoner, og de eneste som protesterer er prestene Børre Knutsen og Ludvig Nessa. Protestene deres er forresten forstummet etter at de av den moralistiske majoritet er drevet ut i et abortens diaspora. Mens prestene vandrer i skyggenes dal, reiser aborter på grunnlag av hjerneskade eller ryggmargsbrokk, en storm av moralistisk harme og fyrop om sorteringssamfunn fra de postmoderne moralister. Og samfunnet er i ferd med å bevege seg dithen at det blir en menneskerett å være psykisk utviklingshemmet, hjerneskadd og ha fysiske skavanker og lidelser.

Hvor stor potensialet i denne forvrøvlingsprosessen er, viser en kommentar som den konservative statsvitenskapsprofessoren Janne Haaland Matlary skrev i Dagens Næringsliv i vår (10). Haaland Matlary viser til en funksjonshemmet som hadde klagd på at han ikke fikk avtjene verneplikten, som jo ikke er en rettighet, men en plikt som ordet impliserer, påpeker hun. Ja, man kan jo spørre seg hvorfor funksjonshemmede ikke får adgang til å tjene i Forsvarets spesialtropper, hvorfor blinde ikke får bli jagerpiloter og kanonskyttere i kavaleriet og hvorfor ikke forholdene må legges til rette for at bevegelseshemmede kan bli en del av infanteriavdelingene i Forsvaret.

Samtidig som man strekker grensene for det naturlige, utvides selvsagt grensene for det individuelle valg, men det er ikke bare valg med hensyn til medisinsk terapi det er snakk om, det er valget til å skape å skape sin personlighet, til å velge sine tilbøyeligheter. For å fornekte naturen må man fri seg fra naturen, et avvik som er styrt av naturen, hindrer egenregi og selvrealisering. Avvikende seksualitet som homofili for eksempel defineres av de postmoderne avantgardister ikke som utslag av naturens luner, men som et resultat av et individuelt valg, som selvregi, slik Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås gjorde i avisintervjuer i forbindelse med slippet av boka «Verdien av uenighet».

-Min intuisjon sier meg at homofili bygger på valg, ikke på noe biologisk medfødt. Det er et resultat av en lang rekke bevisste og ubevisste valg over tid, som kan skyldes sensibilitet, hvem man vil være, hvem man identifiserer seg med Dermed blir noe av det viktigste i et menneskes liv løftet ut av blind biologi og opp i sfæren for egne valg. Det tiltaler meg, sier Åmås (11). Hvis homofili er resultat av individuelt valg, gjelder det også heterofili, pedofili og nekrofili osv., osv.?

Mens ingen eller få vil hevde at medfødt hjerneskade er resultat av eget valg, viser uttalelsene til Åmås at det blir stadig mer vanlig å hevde at seksuelle tilbøyeligheter er resultat av valg og ikke et resultat av naturens blindveier. Å befri seg fra naturens bumerker, er i tråd med de postmoderne frihetsteorier, man velger sin identitet og bestrider at man blir oppfattet som produkt av naturen.

Og kan man ikke velge sin identitet, kan man forklare den som resultat av en sosial konstruksjon, eller med andre ord, som resultat av en sosial konvensjon. Sosiale konvensjoner står for fall og den konvensjonelle kvinne og den konvensjonelle mann kan oppheves ved å endre konvensjonene. Det er altså ikke natur- eller gudegitt at kvinnen er kvinne og mannen mann, hos queer-teoretikerne er det intet naturlig ved kjønn. Kjønn skapes av samfunnet og kjønn velges, og det må da også gjelde de kjønnslige perversjoner hvis ikke teorien skal falle til «jorden som hornløst kveg».

LIKHETENS NEGASJON

Fra å være en drivkraft for økonomisk og sosial utjevning og vekst i armodsamfunnet er likhetskravet blitt et kampredskap for grupper i middel- og overklassen for å kunne konkurrere med hverandre og henge med i svingene i den økonomiske inntektsspiralen. Det sosialistiske økonomiske likhetskravet føres i dag med ganske spe røst av LO som av og til krever noen kroner ekstra til de lavlønte i lønnsoppgjørene. Fra å være et krav om å løfte opp dem som befinner seg på bunnen av inntektsstigen, er likhet blitt noe som alle grupper bruker for å legitimere sine inntektskrav. Toppledere i staten krever for eksempel høyere lønn for å komme mer på nivå med ledere i det private næringsliv, og ledere i næringslivet krever høyere lønn, større opsjoner og videre fallskjermer med henvisning til nivået til ledere i utlandet. Men det hjelper ikke, de lavlønte sakker stadig mer akterut, og de rike tar stadig større deler av den økonomiske samfunnskaka.

Barnetrygden er et mer allment eksempel på det på hvordan en økonomisk utjevningsordning er blitt sin egen motsetning. Mens barnetrygden en gang var en økonomisk garanti for det store flertall av befolkningen, er den i dag en ordning som gjør at familiene som økonomisk sett ikke trenger den, setter pengene på konto der de kan vokse slik at de kan finansiere skolegang og huskjøp for barna når de blir store. Noe lignende er i ferd med å skje med studiefinansieringen der stadig flere setter studielånene i banken, eller som et alternativ i disse lavrentetider, å kjøpe aksjer eller leiligheter.

Når kravet om økonomisk likhet i det postindustrielle middelklassesamfunnet blir et argument som brukes av alle grupper, og ikke minst av de økonomisk begunstigede gruppene, for alle grupper skal selvsagt ha lik rettighet til å kreve likhet, blir resultatet at ulikhetene forsterkes. Likhet fører med andre ord til større ulikhet og til at nye ulikheter oppstår. Likheten har negert seg selv, som det heter i hegelianske terminologi, og klasseskillene øker. Og med avviklingen av den sosialdemokratiske staten og de sosialistiske utjevningsmekanismene, er det postmoderne samfunnet henvist til markedet. Men markedet spør som kjent ikke etter hvilke behov som er berettiget og hvilke som ikke er det, på den måten er det verdinihilistisk.

Mer markedsmekanismer, mer makt til meningsprodusentene i middelklassen og økte klasseforskjeller er kanskje i seg selv ikke den farligste konsekvensen av den like retten til å kreve likhet. Politikerne får problemer med å prioritere i for eksempel miljøspørsmål av frykt for å tråkke gruppers og interessers likhetskrav på tærne fordi de skal gjenvelges, og dermed kan store grupperinger hindre fornuftige løsninger på for eksempel transportproblemet i det moderne samfunnet. Det finnes ikke en politiker som tør å gjøre noe med bilismen for eksempel. Bilen er ikke bare et eksempel på valg av gal løsning i sin tid, men også et eksempel på at det er umulig å forandre prioriteringer der individuelle og markedsbaserte løsninger en gang er blitt valgt for å løse det nødvendige behovet for transport av mennesker og materiell.

Det postmoderne samfunnet representerer en bevegelse bort fra produksjon av materialitet og til produksjon av ideologi, og det er et samfunn der likhet, individuelle rettigheter og grensene for det naturlige hele tiden ekspanderer. I et slikt samfunn er spørsmålet om hva som er sant i tradisjonell forstand eller behovet for et essensialistisk sannhetsbegrep, lite aktuelt. Men det som erstatter essensialistiske sannhetsbegreper er bedrøvelige greier. Det kom klart fram da Jørgen Sandemose tok for seg det biografiske sannhetsbegrepet til postmoderne kritikere og forfattere som Jan Kjærstad. Sandemose viste at Kjærstads biografiske sannhetsbegrep som går på å rekonstruere fortiden, er umulig, og både logisk og empirisk absurd, eller i beste fall det reneste vrøvl. Men Sandemoses påviste også at et postmodernistisk sannhetsbegrep som er knyttet til en reproduksjon av fortiden, ikke bare er utiltstrekkelig som prinsipp for biografisk metode, men også som prinsipp for historievitenskap og sosiologi. Dette er innsikt som klassiske filosofer som Hegel og Marx har slått fast og som burde være ubestridt fordi ingen siden har nådd dem til knærne på dette området. Med det postmoderne prosjekt skrus filosofien tilbake til den filosofiske steinalder, og vrøvlet råder.

Arnt Folgerø er journalist. Essayet ble opprinnelig sendt Nytt Norsk Tidsskrift ved Rune Slagstad, som refuserte det.

1. Dagbladet 21.01. 2005.
1a. Norsk-amerikansk sosiolog/økonom som blant annet skrev om hvordan materielt arbeid blir sett ned på av overklassen.
2. Klassekampen 04.06.2005.
3. Klassekampen 14. april 2007.
4. Klassekampen 15. mai 2007.
5. Dagens Næringsliv 4. april 2007.
6. Dagbladet 23. juni 2006.
7. NTB 26. juni 2002.
8. Klassekampen 11. mai 2007.
9. Magnus E. Marsdal, Frp-koden, Forlaget Manifest 2007.
10. Dagens Næringsliv 21. mai i år 2007.
11. Klassekampen 5. mai 2007.