Gjesteskribent

Av Arnt Folgerø

Hjernevask-programmene var et skudd i baugen på den norske «kjønnsforskningsskuta», men gjorde neppe at den havarerer før kanskje i 2012, for så langt har Norges Forskningsråd utstyrt den med midler til å fortsette.

Debatten i tilknytning til «Hjernevask» begynte allerede i 2009, da det ble kjent at programmene Harald Eia og hans kompanjong, Ole-Martin Ihle, var under veis. Men programseriens hovedpoeng, det nesten totale fraværet av biologiske kunnskaper hos norske kjønnsforskere, ble allerede beskrevet av forskningsjournalist Bjørn Vassnes i 2003. Vassnes skrev artikkelen «Okkultisme på forskningsloftet» der han hudflettet Norges Forskningsråds daværende kjønnsforskningsprogram: «Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring».

Kjønn hos programmets forskere var tatt ut av virkeligheten og satt inn de sosiale konstruksjoners «okkulte» verden der forskerne stor sett var opptatt av ulike former for kjønnsavvik, og der ikke bare kjønn, men også biologi og naturvitenskap generelt ble sett på som en sosial konstruksjon, påpekte Vassnes. Ikke et eneste av de 20 forskningsprosjektene i programmet antydet at kjønn hadde noe som helst med biologi å gjøre, skrev Vassnes. Han ble kraftig angrepet av lederskikkelsene i kjønnsforskningsmiljøet, blant annet for påstanden om at postmoderne kjønnsforskere, i tråd med den franske litteraten Simone de Beauvoir, ville frigjøre mennesket fra naturen (biologien).

Det omtalte forskningsprogrammet ble i 2008 avløst av et nytt: «Program for kjønnsforskning», som skal gå fram til 2012. Heller ikke dette programmets 13 forskningsprosjekter (2009) har synlige innslag av biologisk kjønnsforskning. I innledningen til prosjektbeskrivelsen heter det at nye medieteknologier «skaper muligheter for overvinnelse av den biologiske kroppen». «Biologisk kjønn kan bli endret gjennom kjemiske eller operative inngrep, slik at ikke bare grensene mellom kjønn blir flytende, men også mellom kropp og maskin», står det i innledningen, med henvisning til utviklingen i medisin og biologi.

Denne utviklingen fører «opphevingen» av menneskets kjønnsnatur stadig nye skritt videre. Perspektivet i forskningsprogrammet er altså at menneskene går mot ei framtid da man kan velge kjønn, der biologisk kjønn og kjønnsidentitet nærmest kan shoppes på nærmeste legesenter. Og paradoksalt nok er det biologi og medisin, den postmoderne kjønnsforsknings antagonister, som skal virkeliggjøre den postmoderne drømmen om å gjøre kjønn til et valg og til en sosial og teknisk konstruksjon.

Norsk kjønnsforskning forestås og ledes i stor grad av litterater, som f. eks. den etter hvert så herostratisk berømte Jørgen Lorentzen, som har tatt mye av støyten i ordskiftet om «Hjernevask». Men Lorentzen er ikke alene litterat i det norske kjønnsforskningsmiljøet. Den nye lederen for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, Jorunn Økland, er også tekstgransker og teologiprofessor med kjønnet lesning av Paulus som spesialitet. Økland er også leder for et av prosjektene i det nye kjønnsforskningsprogrammet i regi av Forskningsrådet, et prosjekt med et navn som det virkelig lukter postmodernisme av: «Kjønn, kanonisitet: Feminisme som hermeneutikk og kanontransformasjon».

Prosjektets formål er å synliggjøre kvinner som har vært usynlige i den europeiske kulturelle kanon. Allerede i prosjektbeskrivelsen konkluderer Økland med at: «Hypotesen at kvinners uttrykk forble usynlig eller ble ekskludert fordi det ikke holdt nødvendig kvalitet, avvises». Undersøkelsens konklusjon er altså gitt før undersøkelsen er satt i gang, et forskningsstrategi som ser ut til å være symptomatisk for det Vassnes har kalt mangel på vitenskapelighet i norsk kjønnsforskning.

Og litteratene Lorentzen og Økland er i godt selskap i den norske kjønnsforskningsverdenen. Leder av Norges Forskningsråds «Program for tverrfaglig kjønnsforskning» er litteraturprofessor Unni Langås ved Universitetet i Agder (sic) som har gått ut og sagt at det står godt til med norsk kjønnsforskning. Og som om ikke dette skulle være nok, professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen, Ellen Mortensen, er også professor i litteratur. I Hjernevask-debatten uttalte Mortensen at debatten om kjønnsforskning beror på en misforståelse, fordi det har bredt seg en forståelse hos folk av at kjønnsforskere (queerteoretikere) ikke har lest biologi. Men det har de altså, ifølge Bergen-professoren.

Mye av norsk kjønnsforskning består av tekst-eller diskursanalyser, såkalt kjønnet lesning som skal avsløre tekstenes og diskursenes kvinneundertrykkende karakter. Metoden er hentet fra postmodernismens sjuende far i huset, Michel Foucault, fransk filosofis vrøvlekopp nummer en, Luce Irigaray og queerteoretikere som Judith Butler. Ellen Mortensen er spesialist på Iragaray, en kvinnelig fransk filosof som har levert en hel hop av merkelige og nærmest absurde bidrag til kjønnsdiskursen. Blant annet har hun hevdet at de fysiske teoriene om flytende væsker er mindre utviklet enn teoriene for faste legemers fysikk fordi det faste blir identifisert med menn og det flytende med kvinner.

Mye av dagens postmoderne kjønnsforskningsdiskurs foregår på meningsplanet, eller i meningsfeltet, hvis vi skal holde oss til postmoderne sjargong. For postmodernistene er altså mening konstituerende i analysene av virkeligheten, og mening er også resultatet av analysene, der man dekonstruere naturvitenskapelige sannheter, hard materialitet og den menneskelige natur.

Det er en påstand fra undertegnede at mening som epistemologisk forutsetning på denne måten bare kan oppstå og bli hegemonisk i et samfunn der store deler av samfunnet er blitt fridd fra den materielt nødvendige produksjonen, og i stedet produserer meninger. Og de meningene som teller i et slikt samfunn, er meningene til de ideologiske, politiske og administrative elitene. Eliters meninger som styrkes ved hjelp av forskning, vil gi deres meninger større legitimitet. Det er på denne bakgrunnen vi må forstå at det norske kjønnsforskningsmiljøet i lang tid har vært nærmest impregnert mot kritikk, og forstå den resultererende ghettotilværelsen som har ført norsk kjønnsforskning inn i dagens epistemologiske krise.

Vektleggingen av mening som forutsetning for virkelighetsforståelsen har ført dagens hegemoniske, norske intellektuelle tilbake til det førvitenskapelige og førrenessanske, europeiske samfunnet der de intellektuelle stridene ble utkjempet som teologiske disputter om den sanne religiøse tro/mening. I denne forstand er postmoderne kjønnsforskning et angrep på vitenskap og fornuft.

I det norske borgerlige demokratiet og post-68-samfunnet er det utviklet en form for meningskontroll som utøves nesten like skånselsløst som i diktaturer. Mye av denne kontrollen er en ubevisst form for selvsensur, og et resultat av at visse grupper mener deres forståelse har en moralsk forrang. Slike grupper, som f. eks. norske kjønnsforskere, mener også at de er i sin fulle moralske rett til å stemple avvikende meninger som fobier og fascisme, slik man gjorde i totalitære regimer som Sovjetunionen. En slik diagnostisering er i «beste» leninistisk og stalinistisk skjellsordtradisjon, en tradisjon som i Norge ble fornyet av AKP-ml. Og den videreføres av tradisjonsbærere, som norske kjønnsforskere, mange av dem tidligere AKP-ere, i dag en viktig del av venstresidens «ideologiske stormtropper».

Ifølge biologiprofessor Kristian Gundersen har det i de 20 siste årene vært umulig å kritisere autoriserte kjønnsforskere uten å bli utskjelt. Og denne utskjellingstradisjonen ble godt ivaretatt av kjønnsforskerne i debatten om «Hjernevask». I denne debatten var det ingen i forskningsmiljøeene som kalte Harald Eia for fascist. Men en slik beskyldning satt nok ikke langt inne, og er blitt brukt av norske «antirasister», viktige allierte for norske kjønnsforskere på venstresiden. I stedet ble Eia av Jørgen Lorentzen stemplet som rammet av 40-årskrisa, og av bjellekua i norsk kjønnsforskning, Harriet Bjerrum Nielsen (Jorunn Øklands forgjenger ved Universitetet i Oslo), ble han beskyldt for å drive regelrett vendetta mot kjønnsforskere. Fascist-stempelet ble i stedet rettet mot folk som evolusjonspsykologen Leif Edvard Ottesen Kennair av kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen og Agnes Bolsø.

Postmodernismens viktige skille mellom biologisk og sosialt kjønn, som kom på slutten av 1960-tallet, ble innført for å slippe unna naturens åk, påsto Bjørn Vassnes i sin artikkel i 2003. Skillet ble introdusert av transseksualitetsforskeren Robert Stoller. Meningen var ikke å slippe unna naturens åk, men å komme unna at den tradisjonelle kvinnerollen skulle legitimeres med henvisning til hormoner, gener, m.a.o til biologi, påpekte representanter kjønnsforskningsmiljøet i Bergen overfor Vassnes da debatten foregikk i 2003.

Men dette skillet fra slutten av 1960-tallet var kjærkomment for seksuelle minoriteter og deres støttespillere, de postmoderne kjønnsforskerne, fordi man dermed fikk løsrevet seksualitet fra reproduksjonen. Hvis naturens formål med sex er å avle barn, så er homofili unaturlig og naturstridig, et stempel de nye urbane, homoseksuelle elitene i vestlige akademia ikke ønsket. At sex og kjønnsidentitet på denne måten ble «løftet ut av naturen» og gjort til noe man velger, var også et argument som passet ypperlig for den moderne, meningsproduserende vestlige middelklassen, der selvrealisering og selvskaping var og er et sentralt mål.

Enkelte kommentorer i Hjernevask-debatten har prøvd å bagatellisere innflytelsen norsk kjønnsforskning har hatt i de siste par decenniene. En av dem er Aftenpostens kulturredaktør, Knut Olav Åmås, som mener at kjønnforskere har meget liten innflytelse i det norske samfunnet. Jeg mener Åmås tar feil og at han ikke har forstått betydningen av det som norsk kjønnsforskning har bedrevet de siste 30 årene.

Innflytelsen til norske kjønnsforskere består ikke bare at de har klart å stoppe kjeften på folk som Kristian Gundersen i 20 år. Kjønnsforskningen har utvilsomt vært viktig for at den nye ekteskapsloven ble banket gjennom. Sammen med små, men høyeffektive feminist-grupperinger var kjønnsforskningen med på å bevirke at den nye ekteskapsloven ganske friksjonsfritt ble vedtatt av Stortinget.

Enda mindre hindringer møtte loven mot kjøp av sex, en merkverdighet av en lov som forbyr kjøp, men ikke salg av sex. Et forbud mot kjøp er stikk i strid med alle andre lover som tar sikte på å stanse omsetning av en ulovlig vare, som for eksempel narkotika og illegal omsetning av alkoholholdige drikker der man har lagt vekt på salgsforbudet fordi det er mest effektivt og først og fremst rammer dem som initierer den ulovlige handelen.

At loven mot kjøp av sex gikk helt smertefritt igjennom har vakt undring hos varamedlem i programstyret for det pågående kjønnsforskningsprogrammet, kjønnsforsker Cathrine Holst. I en Signert-artikkel i Aftenposten i mars skrev Holst at hun ikke kunne begripe hvorfor loven ikke skapte debatt. Holst har neppe forstått den politiske innflytelse hennes kjønnsforskerkolleger har. Sammen med de før nevnte små, men effektive feministgruppene klarte kjønnsforskerne å få definert kjøp av sex som overgrep. Å være mot loven vil, ut fra en slik definisjon, bety det samme som å være for overgrep. Ingen politikere tåler å bli satt i bås med overgrep og det «onde», slik det onde blir definert av middelklassegruppene som dominerer landets kjønnsforskningsinstitutter, sosiologi-institutter, forlagshus og avisredaksjoner. Dette er kort fortalt hvorfor det ikke ble noen debatt om denne saken.

Den postmoderne kjønnsforskningen som drives ved norske universiteter er ikke noe isolert fenomen. Også mye av den øvrige samfunnsvitenskapelig og humanistiske forskningen i Norge er påvirket av fransk postmodernisme, som Culcom-prosjektet ved Universitetet i Oslo. Culcom er i likhet med kjønnsforskningen et prosjekt som skal legitimere og styre utviklingen i retning av det mulitikulturelle og multiseksuelle samfunnet, et samfunn uten majoritet og dermed uten minoriteter. Men kjønnsforskningsdebatten i tilknytning til «Hjernevask» ser ut til å ha gitt Norges Forskningsråd kalde føtter. For kort tid siden annonserte Forskningsrådet at Culcom-prosjektet og dets leder, Thomas Hylland Eriksen, ikke får mer penger. Myndighetene skrur altså igjen pengekranen til det kanskje mest kampanje- og aksjonspregede samfunnsvitenskapelige forskningsprosjektet i norsk universitetssammenheng.

Eia og Ihle greide å slå sprekker i veggene på det «okkulte», norske kjønnsforskningsloftet. Men spørsmålet er hvor grundig Hjernevask «vasket». Journalist Jon Hustad, sosiolog Ketil Rollnes og professor Kristian Gundersen har krevd loftsopprydding. Om det skjer, vil det neppe skje før det inneværende kjønnsforskningsprogrammet slutter i 2012, etter at Norges Forskningsråd har brukt 56 millioner på det som er vår tids intellektuelle kvakksalveri og tungetale.

Arnt Folgerø, journalist

Gjesteskribent

Av Arnt Folgerø

Hjernevask-programmene var et skudd i baugen på den norske «kjønnsforskningsskuta», men gjorde neppe at den havarerer før kanskje i 2012, for så langt har Norges Forskningsråd utstyrt den med midler til å fortsette.

Debatten i tilknytning til «Hjernevask» begynte allerede i 2009, da det ble kjent at programmene Harald Eia og hans kompanjong, Ole-Martin Ihle, var under veis. Men programseriens hovedpoeng, det nesten totale fraværet av biologiske kunnskaper hos norske kjønnsforskere, ble allerede beskrevet av forskningsjournalist Bjørn Vassnes i 2003. Vassnes skrev artikkelen «Okkultisme på forskningsloftet» der han hudflettet Norges Forskningsråds daværende kjønnsforskningsprogram: «Kjønnsforskning: kunnskap, grenser, endring».

Kjønn hos programmets forskere var tatt ut av virkeligheten og satt inn de sosiale konstruksjoners «okkulte» verden der forskerne stor sett var opptatt av ulike former for kjønnsavvik, og der ikke bare kjønn, men også biologi og naturvitenskap generelt ble sett på som en sosial konstruksjon, påpekte Vassnes. Ikke et eneste av de 20 forskningsprosjektene i programmet antydet at kjønn hadde noe som helst med biologi å gjøre, skrev Vassnes. Han ble kraftig angrepet av lederskikkelsene i kjønnsforskningsmiljøet, blant annet for påstanden om at postmoderne kjønnsforskere, i tråd med den franske litteraten Simone de Beauvoir, ville frigjøre mennesket fra naturen (biologien).

Det omtalte forskningsprogrammet ble i 2008 avløst av et nytt: «Program for kjønnsforskning», som skal gå fram til 2012. Heller ikke dette programmets 13 forskningsprosjekter (2009) har synlige innslag av biologisk kjønnsforskning. I innledningen til prosjektbeskrivelsen heter det at nye medieteknologier «skaper muligheter for overvinnelse av den biologiske kroppen». «Biologisk kjønn kan bli endret gjennom kjemiske eller operative inngrep, slik at ikke bare grensene mellom kjønn blir flytende, men også mellom kropp og maskin», står det i innledningen, med henvisning til utviklingen i medisin og biologi.

Denne utviklingen fører «opphevingen» av menneskets kjønnsnatur stadig nye skritt videre. Perspektivet i forskningsprogrammet er altså at menneskene går mot ei framtid da man kan velge kjønn, der biologisk kjønn og kjønnsidentitet nærmest kan shoppes på nærmeste legesenter. Og paradoksalt nok er det biologi og medisin, den postmoderne kjønnsforsknings antagonister, som skal virkeliggjøre den postmoderne drømmen om å gjøre kjønn til et valg og til en sosial og teknisk konstruksjon.

Norsk kjønnsforskning forestås og ledes i stor grad av litterater, som f. eks. den etter hvert så herostratisk berømte Jørgen Lorentzen, som har tatt mye av støyten i ordskiftet om «Hjernevask». Men Lorentzen er ikke alene litterat i det norske kjønnsforskningsmiljøet. Den nye lederen for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, Jorunn Økland, er også tekstgransker og teologiprofessor med kjønnet lesning av Paulus som spesialitet. Økland er også leder for et av prosjektene i det nye kjønnsforskningsprogrammet i regi av Forskningsrådet, et prosjekt med et navn som det virkelig lukter postmodernisme av: «Kjønn, kanonisitet: Feminisme som hermeneutikk og kanontransformasjon».

Prosjektets formål er å synliggjøre kvinner som har vært usynlige i den europeiske kulturelle kanon. Allerede i prosjektbeskrivelsen konkluderer Økland med at: «Hypotesen at kvinners uttrykk forble usynlig eller ble ekskludert fordi det ikke holdt nødvendig kvalitet, avvises». Undersøkelsens konklusjon er altså gitt før undersøkelsen er satt i gang, et forskningsstrategi som ser ut til å være symptomatisk for det Vassnes har kalt mangel på vitenskapelighet i norsk kjønnsforskning.

Og litteratene Lorentzen og Økland er i godt selskap i den norske kjønnsforskningsverdenen. Leder av Norges Forskningsråds «Program for tverrfaglig kjønnsforskning» er litteraturprofessor Unni Langås ved Universitetet i Agder (sic) som har gått ut og sagt at det står godt til med norsk kjønnsforskning. Og som om ikke dette skulle være nok, professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen, Ellen Mortensen, er også professor i litteratur. I Hjernevask-debatten uttalte Mortensen at debatten om kjønnsforskning beror på en misforståelse, fordi det har bredt seg en forståelse hos folk av at kjønnsforskere (queerteoretikere) ikke har lest biologi. Men det har de altså, ifølge Bergen-professoren.

Mye av norsk kjønnsforskning består av tekst-eller diskursanalyser, såkalt kjønnet lesning som skal avsløre tekstenes og diskursenes kvinneundertrykkende karakter. Metoden er hentet fra postmodernismens sjuende far i huset, Michel Foucault, fransk filosofis vrøvlekopp nummer en, Luce Irigaray og queerteoretikere som Judith Butler. Ellen Mortensen er spesialist på Iragaray, en kvinnelig fransk filosof som har levert en hel hop av merkelige og nærmest absurde bidrag til kjønnsdiskursen. Blant annet har hun hevdet at de fysiske teoriene om flytende væsker er mindre utviklet enn teoriene for faste legemers fysikk fordi det faste blir identifisert med menn og det flytende med kvinner.

Mye av dagens postmoderne kjønnsforskningsdiskurs foregår på meningsplanet, eller i meningsfeltet, hvis vi skal holde oss til postmoderne sjargong. For postmodernistene er altså mening konstituerende i analysene av virkeligheten, og mening er også resultatet av analysene, der man dekonstruere naturvitenskapelige sannheter, hard materialitet og den menneskelige natur.

Det er en påstand fra undertegnede at mening som epistemologisk forutsetning på denne måten bare kan oppstå og bli hegemonisk i et samfunn der store deler av samfunnet er blitt fridd fra den materielt nødvendige produksjonen, og i stedet produserer meninger. Og de meningene som teller i et slikt samfunn, er meningene til de ideologiske, politiske og administrative elitene. Eliters meninger som styrkes ved hjelp av forskning, vil gi deres meninger større legitimitet. Det er på denne bakgrunnen vi må forstå at det norske kjønnsforskningsmiljøet i lang tid har vært nærmest impregnert mot kritikk, og forstå den resultererende ghettotilværelsen som har ført norsk kjønnsforskning inn i dagens epistemologiske krise.

Vektleggingen av mening som forutsetning for virkelighetsforståelsen har ført dagens hegemoniske, norske intellektuelle tilbake til det førvitenskapelige og førrenessanske, europeiske samfunnet der de intellektuelle stridene ble utkjempet som teologiske disputter om den sanne religiøse tro/mening. I denne forstand er postmoderne kjønnsforskning et angrep på vitenskap og fornuft.

I det norske borgerlige demokratiet og post-68-samfunnet er det utviklet en form for meningskontroll som utøves nesten like skånselsløst som i diktaturer. Mye av denne kontrollen er en ubevisst form for selvsensur, og et resultat av at visse grupper mener deres forståelse har en moralsk forrang. Slike grupper, som f. eks. norske kjønnsforskere, mener også at de er i sin fulle moralske rett til å stemple avvikende meninger som fobier og fascisme, slik man gjorde i totalitære regimer som Sovjetunionen. En slik diagnostisering er i «beste» leninistisk og stalinistisk skjellsordtradisjon, en tradisjon som i Norge ble fornyet av AKP-ml. Og den videreføres av tradisjonsbærere, som norske kjønnsforskere, mange av dem tidligere AKP-ere, i dag en viktig del av venstresidens «ideologiske stormtropper».

Ifølge biologiprofessor Kristian Gundersen har det i de 20 siste årene vært umulig å kritisere autoriserte kjønnsforskere uten å bli utskjelt. Og denne utskjellingstradisjonen ble godt ivaretatt av kjønnsforskerne i debatten om «Hjernevask». I denne debatten var det ingen i forskningsmiljøeene som kalte Harald Eia for fascist. Men en slik beskyldning satt nok ikke langt inne, og er blitt brukt av norske «antirasister», viktige allierte for norske kjønnsforskere på venstresiden. I stedet ble Eia av Jørgen Lorentzen stemplet som rammet av 40-årskrisa, og av bjellekua i norsk kjønnsforskning, Harriet Bjerrum Nielsen (Jorunn Øklands forgjenger ved Universitetet i Oslo), ble han beskyldt for å drive regelrett vendetta mot kjønnsforskere. Fascist-stempelet ble i stedet rettet mot folk som evolusjonspsykologen Leif Edvard Ottesen Kennair av kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen og Agnes Bolsø.

Postmodernismens viktige skille mellom biologisk og sosialt kjønn, som kom på slutten av 1960-tallet, ble innført for å slippe unna naturens åk, påsto Bjørn Vassnes i sin artikkel i 2003. Skillet ble introdusert av transseksualitetsforskeren Robert Stoller. Meningen var ikke å slippe unna naturens åk, men å komme unna at den tradisjonelle kvinnerollen skulle legitimeres med henvisning til hormoner, gener, m.a.o til biologi, påpekte representanter kjønnsforskningsmiljøet i Bergen overfor Vassnes da debatten foregikk i 2003.

Men dette skillet fra slutten av 1960-tallet var kjærkomment for seksuelle minoriteter og deres støttespillere, de postmoderne kjønnsforskerne, fordi man dermed fikk løsrevet seksualitet fra reproduksjonen. Hvis naturens formål med sex er å avle barn, så er homofili unaturlig og naturstridig, et stempel de nye urbane, homoseksuelle elitene i vestlige akademia ikke ønsket. At sex og kjønnsidentitet på denne måten ble «løftet ut av naturen» og gjort til noe man velger, var også et argument som passet ypperlig for den moderne, meningsproduserende vestlige middelklassen, der selvrealisering og selvskaping var og er et sentralt mål.

Enkelte kommentorer i Hjernevask-debatten har prøvd å bagatellisere innflytelsen norsk kjønnsforskning har hatt i de siste par decenniene. En av dem er Aftenpostens kulturredaktør, Knut Olav Åmås, som mener at kjønnforskere har meget liten innflytelse i det norske samfunnet. Jeg mener Åmås tar feil og at han ikke har forstått betydningen av det som norsk kjønnsforskning har bedrevet de siste 30 årene.

Innflytelsen til norske kjønnsforskere består ikke bare at de har klart å stoppe kjeften på folk som Kristian Gundersen i 20 år. Kjønnsforskningen har utvilsomt vært viktig for at den nye ekteskapsloven ble banket gjennom. Sammen med små, men høyeffektive feminist-grupperinger var kjønnsforskningen med på å bevirke at den nye ekteskapsloven ganske friksjonsfritt ble vedtatt av Stortinget.

Enda mindre hindringer møtte loven mot kjøp av sex, en merkverdighet av en lov som forbyr kjøp, men ikke salg av sex. Et forbud mot kjøp er stikk i strid med alle andre lover som tar sikte på å stanse omsetning av en ulovlig vare, som for eksempel narkotika og illegal omsetning av alkoholholdige drikker der man har lagt vekt på salgsforbudet fordi det er mest effektivt og først og fremst rammer dem som initierer den ulovlige handelen.

At loven mot kjøp av sex gikk helt smertefritt igjennom har vakt undring hos varamedlem i programstyret for det pågående kjønnsforskningsprogrammet, kjønnsforsker Cathrine Holst. I en Signert-artikkel i Aftenposten i mars skrev Holst at hun ikke kunne begripe hvorfor loven ikke skapte debatt. Holst har neppe forstått den politiske innflytelse hennes kjønnsforskerkolleger har. Sammen med de før nevnte små, men effektive feministgruppene klarte kjønnsforskerne å få definert kjøp av sex som overgrep. Å være mot loven vil, ut fra en slik definisjon, bety det samme som å være for overgrep. Ingen politikere tåler å bli satt i bås med overgrep og det «onde», slik det onde blir definert av middelklassegruppene som dominerer landets kjønnsforskningsinstitutter, sosiologi-institutter, forlagshus og avisredaksjoner. Dette er kort fortalt hvorfor det ikke ble noen debatt om denne saken.

Den postmoderne kjønnsforskningen som drives ved norske universiteter er ikke noe isolert fenomen. Også mye av den øvrige samfunnsvitenskapelig og humanistiske forskningen i Norge er påvirket av fransk postmodernisme, som Culcom-prosjektet ved Universitetet i Oslo. Culcom er i likhet med kjønnsforskningen et prosjekt som skal legitimere og styre utviklingen i retning av det mulitikulturelle og multiseksuelle samfunnet, et samfunn uten majoritet og dermed uten minoriteter. Men kjønnsforskningsdebatten i tilknytning til «Hjernevask» ser ut til å ha gitt Norges Forskningsråd kalde føtter. For kort tid siden annonserte Forskningsrådet at Culcom-prosjektet og dets leder, Thomas Hylland Eriksen, ikke får mer penger. Myndighetene skrur altså igjen pengekranen til det kanskje mest kampanje- og aksjonspregede samfunnsvitenskapelige forskningsprosjektet i norsk universitetssammenheng.

Eia og Ihle greide å slå sprekker i veggene på det «okkulte», norske kjønnsforskningsloftet. Men spørsmålet er hvor grundig Hjernevask «vasket». Journalist Jon Hustad, sosiolog Ketil Rollnes og professor Kristian Gundersen har krevd loftsopprydding. Om det skjer, vil det neppe skje før det inneværende kjønnsforskningsprogrammet slutter i 2012, etter at Norges Forskningsråd har brukt 56 millioner på det som er vår tids intellektuelle kvakksalveri og tungetale.

Arnt Folgerø, journalist