Sakset/Fra hofta

Harald Eia pådrar seg stor uvilje fra akademia. Katta er ute av sekken, det er vanskelig å tilbakekalle avslørende intervjuer. Men noen prøver. Åse Røthing er forsker på mangfold og kulturell kompleksitet tilknyttet Culcom. Hennes kritikk av Eia avslører den tette forbindelsen mellom det flerkulturelle prosjektet og venstresidens ønske om seksuell frigjøring, nå forstått som oppløsning av etablerte kategorier som kvinne og mann.

Den nøytrale ekteskapsloven blir i lys av dette ingen tilfeldighet. Den har en ideologisk komponent som det har vært liten oppmerksomhet rundt.

Eias tok igår for seg menn og kvinners seksualitet. Evolusjonspsykologer som Anne Campbell og Buss demonstrerte at biologien bestemmer forskjellen i seksuell atferd.

Campbell sa det slik: alle aksepterer at evolusjonen har bestemt utviklingen av kroppen, men når det kommer til det som er over halsen er det plutselig stopp, til tross for at dette er den mest utviklede og viktige del av kroppen, og den som kroppen investerer mest energi i. Der trekkes det en tykk strek. Dette har ingenting med evolusjon å gjøre.

Det spesielle med de norske forskerne Eia snakker med, i dette tilfelle kjønnsforsker Jørgen Lorentzen og sexolog Gro Isachsen er at de, konfrontert med motforestillingen fra utenlandske kolleger, ikke modifiserer sine første uttalelser om at mennesket er bestemt av miljø, men blir enda mer bastante.

Det er denne siste refleksen som demonstrerer deres useriøsitet. Lorentzen virker nærmest infantil når han sier at det han mener er basert på vitenskap, det de andre sier er basert på tro.

Åse Røthing var tiltenkt en plass i programmet. Hun er ikke blant de fremste, men hun formulerer klart en del premisser som vokser ut av, eller lar seg forene med 68-generasjonens hippie-seksualitet: full likestilling betyr at også seksualatferden er lik. Hvis det er forskjeller skyldes det victoriatiden og patriarkatet.

Den yngre generasjonen Røthing tilhører tar dette et skritt lenger: kjønn er en konstruksjon.

Hun lager en parallell mellom kulturelt mangfold og seksualitet: begge deler er plastisk. Mennesket kan bli hva som helst.

Når «kultur» står på dagsorden er mangfold vanligvis et honnørord. Det henspiller gjerne på eksotisk og spennende mat, musikk og dans. Når kjønn og seksualitet tematiseres, ser det ut til å være annerledes. Beskrivelser av mangfold fortrenges ofte av enkle fortellinger om forskjeller. Harald Eia spiller derfor på velkjente forståelsesmåter når han i første program av serien «Hjernevask», stiller sine spørsmål på måter som deler verden i to: kvinner versus menn – som om dette gir det beste inntaket til å forstå likheter, forskjeller og variasjon blant mennesker.

Det er en ganske oppsiktsvekkende uttalelse. Hvis man skal forstå seksualitet og forskjeller er det reaksjonært å ta utgangspunkt i kvinne og mann. I den orwellske verden multikulturalistene har skapt er det å stille spørsmål ut fra grunnleggende fakta som kvinne og mann, noe som Eia velger å gjøre, høyst suspekt. I den røthingske verden er kjønn noe man velger, ut fra ambisjoner og drømmer.

Man dekonstruerer kjønn, og i samme øyeblikk dekonstruerer man kjernefamilien.

Min erfaring er at Eias spørsmål gir et dårlig utgangspunkt for å beskrive menneskers livsbetingelser og for å forstå menneskers handlinger, valg, ambisjoner og drømmer. I løpet av de siste seks årene har jeg gjort klasseromsobservasjoner på fem forskjellige ungdomsskoler i forbindelse med forskningsprosjekter om seksualitet og kulturell kompleksitet i skolen. Til sammen har jeg observert omkring 400 elever og 30 lærere.

På bakgrunn av dette arbeidet tør jeg påstå at spørsmål om variasjon og samspill mellom kategorier gir minst like gode innganger til å forstå unge menneskers handlinger, selvforståelser og selvpresentasjoner, som spørsmål om forskjeller mellom jenter og gutter eller mellom etnisk norske elever versus elever med etnisk minoritetsbakgrunn. Ved første øyekast kan det gi mening å sortere elevene etter kjønn eller etnisk bakgrunn. Men ved nærmere øyesyn er det langt fra slik at alle jenter oppfører seg likt eller at alle elever med etnisk norsk bakgrunn gjør det samme.

Bak den bløte, tilsynelatende valgfrihet og individualisering, ligger en hard kjerne som er alt annet enn tolerant. Det er dette som gir opphav til noe av det mest fascinerende i vår tid: importen av fremmede kulturer skal demonstrere at kultur er relativt, at noe ikke er bedre enn noe annet. Dette overføres på det seksuelle, slik at kjønn også er relativt. Alt er konstruert.

Men hvis alt er relativt får arkitektene og ingenørene enorm makt. Det er dette Eia avslører. Disse «forskerne» har konstruert teorier som tjener deres egne interesser.

Under stalinismen snakket man om sjelens ingeniører. De norske forskerne Eia intervjuer viser noe av den samme narsissistiske selvsikkerhet. Bak utopien ligger det totalitære.

Det forunderlige er at Norge er de siste 20-30 år er omdannet ut fra en hard ideologi uten debatt.

Eias mangel på mangfold