Kommentar

Det er høyst menneskelig å feile, og det skal visstnok være av sine feil man lærer. Det sies for øvrig at den kloke lærer av andres feil, mens tosken lærer av sine egne. Jeg har ikke tenkt å kalle noen for tosk, men spør likevel om hvorfor vi skal finansiere forskere og forskningsmiljøer som ikke vil lære av sine feil?

TV-programmet «Hjernevask» ble sendt på NRK våren 2010. Det ga oss seere innblikk i norske kjønnsforskeres tanker og argumentasjon – eller mangel på sådanne. Det ble i kjølvannet av programserien en stor debatt om norske kjønnsforskeres ensidighet. Kjønnsforskerne som deltok i programmet, framsto på mange måter som ideologisk forblindet og i utakt med forskere på langt mer prestisjefylte universiteter enn dem vi har her til lands. Jeg kjente på at det ble flaut å være nordmann da disse forskerne avslørte seg selv i beste sendetid.

Norsk kjønnsforskning representert ved Jørgen Lorentzen (UiO), Cathrine Egeland (forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet) og Agnes Bolsø (NTNU) var blant programdeltakerne. De ble avkledd av programleder Harald Eia. Komikeren Eia kom inn med bustete hår og store øyne og turnerte kjønnsforskerne slik at de rett og slett fremsto som dårer i norske tv-ruter. De var blottet for gode argumenter og fremsto med liten faglig tyngde. Eller som retorikkekspert Jens E. Kjelden skrev om noen av disse kjønnsforskerne i Dagbladet 9. mars 2010: «Hvis ingen hører deg gi gode argumenter, er det ingen som tror du har noen gode argumenter».

Jeg forstår godt at «Hjernevask» ble en stor påkjenning for kjønnsforskningsmiljøet generelt, og for navngitte kjønnsforskere spesielt. De ble latterliggjort foran en hel nasjon. Derfor skrev de avisinnlegg og bøker og deltok i tv-debatter for å «renvaske» seg, men i vanlige folks øyne hadde de ikke lenger troverdighet som seriøse forskere.

Jeg hadde trodd at i tiden etter «Hjernevask» ville miljøene gå i seg selv og spørre seg som sanne forskere om de kunne være på feilspor? Hadde problemstillingene vært for ensidige? Var det gjort noen grunnleggende feilvurderinger? Skulle kursen justeres? Var tiden inne for et paradigmeskifte? Hadde man erkjent og lært noe man ville ta med seg videre i forskningen? Jeg ville anta det. Det var derfor med stor undring jeg leste Ukeadressas portrettintervju med Agnes Bolsø 15.06.

 

– Hun følte seg lurt av Harald Eia og NRK og fikk mindre hyggelige reaksjoner på sin opptreden. Eia ble frikjent i Pressens Faglige Utvalg og tildelt Fritt Ords pris.

For tre år siden sa Bolsø at det gjensto å se om programmet fikk noen faglige konsekvenser for henne. Nå, for drøyt to uker siden, ble hun utnevnt til professor i samfunnsvitenskapelig og humanistisk kjønnsforskning ved NTNU.

– Programmet påvirker ikke min prestisje internt i akademia, konkluderer sosiologen og kjønnsforskeren.

 

Dette er nesten ikke til å tro. Har man virkelig ikke lært noen verdens ting av «Hjernevask» ved våre universiteter? At en enkelt forsker trår feil og ikke forstår hvordan hun opptrer, er til å leve med. Men dette er ikke kun et Bolsø-problem. Dette må være et anseelsesproblem for hele det samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagmiljøet. Vi som finansierer forskningen, tror ikke lenger på dere. Vi vil ikke lenger betale for tulle-forskning. Vi vil ha god og seriøs forskning som matcher det beste i verden. Vi vil være stolte av våre universiteter og våre akademikere. Vi skal ikke føle oss beklemt når de snakker om forskningen sin på tv.

Hva skal samfunnet gjøre når selv ikke offentlig avkledning hjelper? Litt lenger ute i intervjuet blir Bolsø spurt om «Hjernevask» førte til at hun tenkte annerledes om faget sitt?

– Nei, det gjorde faktisk ikke det.

Nei, hvorfor tenke annerledes å lære av feil? Kjønnsforskere vinner jo både prestisje og titler på å la være.

 

 

 

Portrettintervjuet med Agnes Bolsø i Ukeadressa 15.06.2013 er ikke på nett.

.

http://www.dagbladet.no/2010/03/09/magasinet/kommentar/retorikk/hjernevask/nrk/10777106/

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også