Gjesteskribent

Kan oppfattelsen av sannhet ha endret seg ved overgangen fra industrisamfunn til kommunikasjonssamfunn? Arbeiderklasse, bønder og fiskere sto i direkte forbindelse med naturelementer og fysisk slit. De visste hva ting var verdt. Akkurat som det de produserte var «sanne» i seg selv: korn, jern, fisk. Det var noe av den samme strenge skjønnhet i mange av byggene og broene som ble reist. Med postmodernismen oppstår noe helt annet: Meninger blir løsrevet fra det fysiske, og blir en verdi i seg selv. Men forandres derved også selve sannhetsbegrepet?

Av Arnt Folgerø

I det vi kan kalle kapitalismens klassiske tid i Vesten var de vestlige akademias sannhetsbegrep intimt knyttet til den materielle produksjon og framveksten av naturvitenskapen. Kapitalismen var først og fremst en produksjon av ting ved å bearbeide naturen industrielt, og sammen med produksjon av mat var den materielle produksjon hovedbeskjeftigelsen i samfunnet, noe som holdt seg helt fram til den såkalte utdanningsrevolusjonen etter andre verdenskrig.

Det som særpreger produksjonen i de vestlige borgerlige demokratiene i dag, er at den i stor grad er en produksjon av meninger, av tekst, av formidling og salg av varer og tjenester. Den materielle produksjonen er effektivisert i den grad at den nesten er blitt usynlig. De tingene vi omgis av til daglig, er oftest framstilt i andre samfunn enn våre egne, tingene kommer «ingensteds fra», og materialiserer seg så å si først i butikkene. Framstillingen av de materielle produktene er så skjult at det kan se ut som om «tingene lager seg selv». Og det moderne samfunnets mennesker forholder seg i arbeidslivet i stor grad til tekster, til ord og til hverandre. Ikke bare arbeidslivet er dominert av forholdet til ord og til personer, fritiden er preget av en strøm av ord av tekster og bilder, av meninger i den såkalte informasjonsstrømmen som kompletterer den tidligere kapitalismens varestrøm.

I samfunn der hoveddelen av produksjonen er lagt om fra materiell gjenstandsproduksjon til produksjon av ideologi i vid forstand, er det ikke rom for et sannhetsbegrep knyttet til naturvitenskap og et sannhetsbegrep forankret i produksjonen av materielle gjenstander. Det er altså naturlig at vi i et samfunn der produksjon av tekster, meninger (ideologi) er blitt «storindustri», får en forståelse som er mer knyttet til meninger, tekster og tolkninger enn til objektiverbar virkelighet utenom tekstene, og der de såkalte diskurser er mer eller mindre likegyldig overfor materielle fakta og får en mer argumentativ karakter. Det vil si at det er ikke et utsagns sannhetsverdi i tradisjonelle forstand som teller, men dets evne til å vinne gehør og gjenklang i de referansegruppene argumentasjonsframsetteren identifiserer seg med.

I et samfunn der store grupper er frakoblet fra den materielle produksjonen og der disse gruppene har det ideologiske hegemoniet, vil det oppstå nye former for makt. Ved at store grupper er løftet ut og bort fra den materielle produksjonens virkelighetskorrektiv, er erkjennelsens landskap blitt mer åpent, og når man så å si blir løftet over materialitetens grenser og produksjonen av det nødvendige, blir mye, om ikke alt mulig. Det nødvendige er ikke lenger nødvendig, og det som står igjen som seierherre i den offentlige debatt, er argumentene for det unødvendige.

Den postmoderne dekonstruksjon av det nødvendige er kulturborgerskapets selvlegitimering og selvforståelse i den etterindustrielle verden, og denne dekonstruksjonen er deres viktigste ideologiske verktøy i kampen om det filosofiske hegemoni. Denne forståelsen passer også som hånd i hanske til den rådende liberalistiske økonomiforståelsen og det såkalte verdiliberale samfunn som denne filosofien springer ut av, og for det kulturelle borgerskapet er individene og individets selvrealisering det sentrale mål.

I det argumentative samfunn er det med andre ord ingen grenser lenger for hva man kan mene og påstå og samtidig ha krav på å bli tatt på alvor. Alt er like gyldig om ikke likegyldig. Men i dette erkjennelsesmangfoldet eller erkjennelseskakafonien finnes det egentlig ikke rom for kritikk, det som bryter med den postmoderne forståelse blir avfeid som reaksjonært, intolerant og populistisk og i strid med menneskehetens framgang og lykke.

Og intellektuelle i opposisjon til dagens postmoderne forståelse, som for eksempel Jørgen Sandemose, er gjort til enslige, utdaterte, åndelige dinosaurer, mens den folkelige opposisjon er likvidert gjennom kapitalens ekspropriering av de gruppene som står for samfunnets materielle produksjon, håndverkere, arbeidere, fiskere og bønder. Og kapitalens viktigste agenter i denne eksproprieringen er middelklassen. Reell opposisjonen framstår i dag som en trussel mot middelklassens frihetsprosjekt. Og i motsetning til tidligere tider, mangler den marxistiske kritikk den sosiale gjenklang som den en gang fikk i samfunnets brede lag av folk i primær- og sekundærnæringene, som utfører det materielt nødvendige arbeidet i samfunnet.

Postmodernisme og kroppsarbeid

Et godt bilde på hvordan kulturborgerskapet oppfatter materielt nødvendig arbeid har den fallerte borgersønnen og AKP-ml ‘ eren Egil Fossum gitt i et intervju i Klassekampen (3). Som ledd i partiets selvproletarisering av sine medlemmer, ble Fossum utplassert i en kjøttskjærerbedrift i Bergen der han snart oppdaget den materielle produksjonens ustoppelige karakter og sin egen fiasko som industriarbeider.

Fossum greide ikke å henge med når storfeslakt skulle parteres og skjæres, og han oppdaget at såkalt vanlig arbeid krevde en kyndighet og en styrke som han aldri greide å tilegne seg og som var fjernt fra oppveksten på Frogner og u-landstudier på universitetet. I likhet med den borgerlige middelklassen, som mange av Fossums kumpaner i AKP-ml kom fra, trodde han at vanlig arbeid er noe som alle kan settes til og beherske fra første stund av. Et slik oppfatning er direkte resultat av den forståelsen og den nedvurderingen av vanlig kroppsarbeid som er så vanlig i mellomlagene i samfunnet.

Men denne forståelsen kan også gi et innblikk i postmoderne ideer om substituerbarhet, om at alle kan erstatte alle og alt kan erstatte alt, siden mennesket er en slags tabula rasa sosialt, kulturelt, historisk og etnisk i sitt møte med virkeligheten. Dekonstruksjonen i postmodernismen går helt ned til det sosialt atomære nivået, ned til individet som ribbes for sin klassetilhørighet, sin plass i sosiale strukturer og sine etniske og sosiale røtter, og som kjent utstyres individene i postmodernismen med føtter.

I et leserinnlegg i Klassekampen for en tid siden fortalte tidligere rektor Kjell Horn ei historie som også på en effektiv måte viser hvordan middelklassen og kulturborgerskapet ser på «vanlig arbeid».

En avgangsklasse i ungdomsskolen var på bedriftsbesøk som ledd i yrkesorienteringen. Bedriften var mønstergyldig drevet, ren og ryddig, lokalene lyse og hyggelige med arbeidere og funksjonærer som lot til å trives på arbeidsplassen. Som avslutning ble elever og deres kvinnelige skolerådgiver innbudt på lunsj i bedriftskantina, og alle var gjensidig fornøyd med besøket. Men på vei ut bedriftsporten kom bedriftens omviser til å høre noe fra rådgiveren som nok ikke skulle høres av andre enn elevene: «Ja, elever. Et sånt sted kan dere havne dersom dere ikke tar dere sammen og får bedre karakterer til våren».

I en økonomi der produksjon av ideologi og selvrealisering er det viktigste, er ikke de faglige kriterier for å gjøre en god jobb like entydige som i den materielle produksjonen. Det er så mange meninger om hva som er bra, det finnes alltid et argument til forsvar av en enhver ytelse. En rapport kan alltids møtes med en motrapport, et argument kan alltids imøtegås av et annet argument. Man diskuterer som kjent ikke med en hammer, man bruker den, dens funksjon er materielt definert av konstruksjonen som peker i retning av å slå inn og trekke ut spiker. Man kan selvsagt bruke den til å slå i hjel folk, men til det finnes det mer effektive våpen. En hammers bruksområde er med andre ord ikke gjenstand for diskusjon, dens funksjon er fastlagt av den materielle utforming, mens en mening ofte er så formidlet og ideologisert at dens forhold til dens eventuelle materielle substrat er skjult eller ikke eksisterende. I det postmoderne samfunnet er meninger blitt «viktigere» enn materielle byggesteiner. Meningens funksjon er ikke like fastlåst som hammerens, og meningens sannhet eller funksjon bestemmes ut fra dens ideologiske betydning og klasse- og gruppetilhørighet i samfunnet. Selv om meningene eller ideologiene kan skape stramme og nesten ugjennomtrengelige autoritetsstrukturer, vil deres funksjon i større grad kunne bestrides enn funksjonen til en hammer, en bil, en symaskin eller en sko.

Arbeid og personlighet

I dag holder det ikke lenger å være flink i ditt fag når du skal får deg jobb. Arbeidsgiverne legger mer vekt på personlige egenskaper, sto det i et oppslag i Dagsavisen i vår der man gjenga resultatene fra en fersk arbeidsgiverundersøkelse på oppdrag fra Akademikerne, det allestedsnærværende SV og Universitetet i Oslo. Og det er neppe tilfeldig at det verken var bonde-, fiskeri-, håndverk og arbeiderorganisasjonene som her var oppdragsgivere. Undersøkelsen viste at 62 prosent av arbeidskjøperne mener at personlige egenskaper er det viktigste ansettelseskriteriet.

Filosofen Arne Johan Vetlesen har også merket seg dette utviklingstrekket og mener at denne tendensen tar mange former. I artikkelen «Makt uten kunnskap» (4) skriver Vetlesen:

-Når du går på kurs i regi av Aetat eller NAV, lærer du at «personlige egenskaper» skal oppføres før utdanning, yrkeserfaring og formell kompetanse. Du skal selge deg selv, det vil si din personlighet – din humankapital – mer enn dine ferdigheter i faglig forstand. Richard Sennet beskriver i «The Culture of the New Capitalism» hvordan ferdigheter og evner, det å tilegne seg kunnskapen om hva som skal til for å gjøre noe riktig på en kyndig måte, systematisk utraderes i et fleksibilitetsfiksert arbeidsliv uten tålmodighet med folk som tenker kvalitet og prioriterer faglige krav. Kunnskapsbasert stolthet gjør det motsatte av attraktiv, konkurransefortrinnene er hvem du er snarere enn hva du kan.

I postmodernismens selvrealiseringssamfunn blir psykologien en viktig forståelsesform når kravene til faglig dyktighet og kunnskap desimeres. Man må tenke strategi og selvrealisering, og det gjelder på alle nivåer i arbeidslivet og fortsetter ved karrierebrudd og tap av arbeid. Når bedrifter går over ende eller nå man skal effektivisere driften i staten og i det private næringslivet, finnes det utallige konsulentfirmaer der arbeidsledige kan gå på kurs for å finne seg selv, der de kan finne sin personlighetstype, finne den indre kjernen i seg selv og få tak i de indre ressursene sine slik at man kan få ut sitt potensial og igjen karre seg inn på selvrealiseringens veier.

Der man sier personlighet, sier man psykologi, og der man sier psykologi, sier man følelser. Gode vibrasjoner blir viktigere i et samfunn som ikke styres av den materielle produksjonens primat. Det er viktigere at folk passer inn enn at de er faglig dyktige. Hva man kan bidra med sosialt er viktig, at ledelsen og de ansatte nærer positive følelser overfor hverandre er en forutsetning for «teambuilding». Og man holder kurser og seminarer i regi av kommunikasjonspsykologer, ledet av coacher eller folk som har gått over Nord- eller Sydpolen, for å styrke de emosjonelle båndene mellom de ansatte. Å gjøre noe «farlig» sammen, som rafting eller fjellklatring oppfattes som enda et steg i retning av å styrke det emosjonelle fellesskapet, kanskje for å demme opp for all selvrealiseringen. Og for å kunne manøvrere mest mulig friksjonsfritt oppover karrierestigen og komme i posisjon i nettverkene, må man kunne opptre strategisk, og også på dette området er det en rikholdig litteratur man kan benytte seg av i ledige stunder mens man deltar i «teambuildingen».

Det er den delen av den norske befolkningen som jobber i den materielle produksjonen, som i kraft av sine økonomiske krav er den største trusselen mot den norske middelklassen og dens selvrealiseringsprosjekter. Og middelklassen er kapitalens viktigste agenter i arbeidet med å ekspropriere og utmanøvrere norske bønder, fiskere, håndverkere og arbeidere og skape en eneste stor middelklasse slik at vi alle kan realisere det sosialdemokratiske målet om å gjøre alle til middelklassemennesker, slik filosofen Hans Skjervheim en gang påpekte.

Arnt Folgerø er journalist. Dette er første del av et større essay.