Postmodernismen utgjør ikke bare en trussel mot det liberale demokratiet, men mot selve moderniteten.

Det kan høres ut som en dristig eller hyperbolsk påstand, men realiteten er at det idé- og verdisettet som ligger til grunn for postmodernismen, har sprengt rammene for akademia og fått stor kulturell makt i det vestlige samfunnet.

Dette skrev Helen Pluckrose i an artikkel allerede i 2017, som Quillette nå republiserer. Det er skremmende å se hvor rett Pluckrose fikk med sine spådommer.

Postmodernismens irrasjonelle og identitetsskapende symptomer er lett gjenkjennelige og mye kritisert, men den etos som ligger til grunn for dem, er ikke godt forstått.

Dette skyldes blant annet at postmoderne helter forkaster historien og innfører nytale, et uforståelig språk for vanlige folk. De benekter at det finnes en stabil virkelighet eller pålitelig kunnskap.

For å kunne motarbeide postmodernismen, er  det viktig å forstå dem, skriver Pluckrose. For å overvinne ondskap må man omfavne den, tenker jeg.

De ligger til grunn for de problemene vi i dag ser i aktivismen for sosial rettferdighet, undergraver venstresidens troverdighet og truer med å føre oss tilbake til en irrasjonell og stammebasert førmoderne kultur.

Klankulturen utspiller seg for fullt, i Frankrike, Sverige, Storbritannia og Norge.

Franske intellektuelle

Postmodernismen  oppsto i Frankrike på 1960-tallet, og har hatt stor innflytelse. Først okkuperte de akademia, så utvidet de fronten. Resultatet er det vi i dag kaller woke.

Inspirert av tvilsomme tolkninger av filosofer som Nietzsche og Heidegger reagerte frontfigurene mot den liberale humanismen i de modernistiske kunstneriske og intellektuelle bevegelsene.

Så kom hatet mot menn og den hvite rase, og mot selve sannheten i seg selv.

Filosofien, som verdsatte etikk, fornuft og klarhet, ble avvist med samme anklage. Strukturalismen, en bevegelse som (ofte overmodig) forsøkte å analysere menneskets kultur og psykologi ut fra konsistente strukturer av sammenhenger, kom under angrep.

Fremfor alt angrep postmodernister vitenskapen og dens mål om å oppnå objektiv kunnskap om en virkelighet som eksisterer uavhengig av menneskets oppfatninger, som de mente bare var en annen form for konstruert ideologi dominert av borgerlige, vestlige antakelser.

Cynical Theories: En reise gjennom identitetspolitikkens sinnssyke virkelighet

I sin fabelaktige bok Svindlere, svermere og sjarlataner tar filosofen Sir Roger Scruton et nådeløst oppgjør med denne franske mafiaen av beundrede intellektuelle.

Dekonstruksjon

Jean-François Lyotard var den som skapte begrepet postmodernisme, i sin bok fra 1979, The Postmodern Condition.

Den postmoderne tilstanden ble definert som «en vantro overfor metanarrativer», en omfattende og sammenhengende forklaring på store fenomener. Dette er et åpenbart angrep på religioner og ideologier, og vitenskap i seg selv. Men Lyotard innførte bare en ny ideologi, som han beskrev som «mininarrativer», som fokuserte på personlige «sannheter».

Jacques Derrida introduserte begrepet «dekonstruksjon», og argumenterte for kulturell konstruktivisme og kulturell og personlig relativisme. Han fokuserte enda mer eksplisitt på språket.

Derridas mest kjente utsagn, «Det finnes ingen utenfor-tekst», handler om hans avvisning av ideen om at ord refererer til noe entydig. Snarere «finnes det bare kontekster uten noe sentrum av absolutt forankring».

Man mister på denne måten makten over egne meninger, selv over meningen av sine egne tanker. Alt er relativt, nesten. «Mann» er positivt og «Kvinne» negativt. «Occident» er positivt og «Orient» negativt. Å ha egne meninger fører til et voldelig hierarki.

«Vi har ikke å gjøre med den fredelige sameksistensen av et vis-a-vis, men snarere med et voldelig hierarki. Det ene av de to begrepene styrer det andre (aksiologisk, logisk osv.), eller har overtaket. Å dekonstruere motsetningen er først og fremst å omvelte hierarkiet i et gitt øyeblikk.»

Dekonstruksjon innebærer altså å snu om på disse oppfattede hierarkiene, å gjøre «Kvinnen» og «Orienten» positiv og «Mannen» og «Vesten» negativ. Dette skal gjøres ironisk for å avsløre den kulturelt konstruerte og vilkårlige naturen til disse oppfattede motsetningene i en ulik konflikt.

Samtidig utnevnte de franske intellektuelle seg som ledere i et nytt hierarki, basert på «kunnskap» og nytale som de selv hadde funnet opp.

Opplysningsliberalismens verdier måtte derfor forkastes, og dette skjer i praksis i dag. Foucault, en av de andre heltene, var en pedofil voldtektsforbryter som levde som et beundret svin.

Foucault slapp unna med perversiteter på grunn av sin posisjon som intellektuell

I dag er det våre barn som ofres i kulturkrigen.

Lyotard, Foucault og Derrida er blant de mest innflytelsesrike av postmodernismens «grunnleggere». Resultatet er en intens følsomhet for språket på ordnivå. Hva det er lov å kalle en kortvokst, en mørkhudet eller en homo for i dag, er ikke det samme som for kort tid siden. Slik kan de knuse motstandere.

Ikke ved debatt, for woke-folket vil ikka ta en debatt, de vil avskaffe muligheten for en debatt. De tror ikke på vitenskap og sannhet, men mener allikevel at de har rett i alt. Resistance is Futile, som Laibach sier det. Det eneste som gjenstår er Blitzkrieg.

Ønsket om å «knuse» status quo, utfordre allment aksepterte verdier og institusjoner og kjempe for de marginaliserte er helt og holdent liberalt i sin etos. Å motsette seg det er resolutt konservativt.

Men vi befinner oss på et unikt tidspunkt i historien der status quo er ganske konsekvent «liberalt». Denne nye liberalismen er undertrykkende og tyrannisk. Derfor er det nokså tydelig at det vi trenger er en konservativ revolusjon, kombinert med en åndelig frihetskamp.

Vi må gjenopprette eiendomsrett og ytringsfrihet. Skatteslaveriet må avskaffes, statsapparatet må kuttes ned til rundt en tredjedel. Vi må gjenvinne individuelle rettigheter i et samfunn hvor man selv velger sine egne fellesskap.

Vi må overvinne forvirringen, og beskytte barna våre mot den sinnssyke indoktrineringen de blir utsatt for i skoler og universiteter. Vi må lære våre nærmeste å tenke selv.

Ytringsfriheten er truet fordi ytringsfriheten nå er blitt farlig. Så farlig at folk som anser seg selv som liberale, nå kan rettferdiggjøre å svare med vold. Dette ser vi i dagens USA.

Behovet for å argumentere overbevisende med fornuftige argumenter er nå ofte erstattet med henvisninger til identitet og rent raseri.

Rasisme, sexisme, homofobi og transfobi er på et historisk lavmål. Få i Vesten bryr seg om hva folk holder på med på hjemmebane. Men å hypnotisere barna våre helt fra barnehagealder? Dét kan ikke aksepteres. Kritisk raseteori, LGBTQ-religion og hat mot menn hører ikke hjemme i våre skoler.

Postmodernismen har blitt et lyotardiansk metanarrativ, et foucauldiansk system for diskursiv makt og et derrideansk undertrykkende hierarki.

Fysikerne Alan Sokal og Jean Bricmont tar opp det samme problemet fra et vitenskapelig perspektiv i Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals’ Abuse of Science:

Hvem kan i dag fornekte evolusjonens «store fortelling», bortsett fra de som er fanget av en langt mindre plausibel hovedfortelling som kreasjonismen? Og hvem ville ønske å benekte sannheten i grunnleggende fysikk? Svaret var: «Noen postmodernister».

Det er noe veldig merkelig i troen på at det å lete etter for eksempel kausale lover eller en enhetlig teori, eller å spørre om atomer virkelig følger kvantemekanikkens lover, på en eller annen måte er «borgerlig», «eurosentrisk», «maskulinistisk» eller til og med «militaristisk» i seg selv.

Hardt arbeid, konkurranse, prestasjoner og fremhevelse av familiens verdi er eksempler på de såkalte hvite privilegiene.

Nå skal vi tro like mye på urbefolkningers overtro som hundrevis av år med forskning.

I Sør-Afrika erklærte de progressive studentbevegelsene #ScienceMustFall og #DecolonizeScience at vitenskapen bare var én måte å vite på som folk var blitt lært opp til å akseptere. De foreslo hekseri som et alternativ.

Samfunnsvitenskapene og humaniora er endret til det ugjenkjennelige. Hvis man studerer historie i dag i USA, så lærer man ikke historie. Så har man alle tøysefagene, egentlig de fleste studier som slutter på -studies. Black studies, Women studies, Queerstudies etc. Som Scruton sier, parafrasert: Man lærer kun et nytt språk, som består av en idiotisk sjargong av nonsens.

Postmodernismen utenfor akademia

Postmodernismens relativistiske ideer, språklig sensitivitet og fokus på identitet fremfor medmenneskelighet eller individualitet har fått dominans i samfunnet for øvrig.

Det er mye lettere å si hva man føler enn å undersøke bevisene nøye.

Klimasaken er ett eksempel. Den eksploderende volden forklares med trangboddhet og sosio-økonomi, men dette er jo importert av våre politiske ledere. Strømkrisen? Det er Putins skyld, selv om både f.eks. Tyskland og Norge har skapt krisen selv, lenge før Putin invaderte Ukraina.

Dette er i praksis «alternative fakta». Men Faktisk.no blokkerer frie medier som nekter å delta i løgnfabrikken. De forsøker å knuse oss økonomisk, i samarbeid med Big Tech.

Vi må gjenvinne fornuften, og dette betyr å kikke tilbake i historien med åpne øyne. Det er krevende, men frihet har aldri vært gratis.

Vi må gjenopprette fornuftens kanon. Kampen må starte inne i oss selv.

Motstanden er stor. For å sitere innledningen til et Facebook-innlegg av Knut Yrvin:

To forskere på Universitetet i Agder har lager en «rasisme-rapport» som bygger på marxistisk rase-politikk som krever avkolonialisering av Norge og vil fjerne likhet for loven.

Du leser rett. De mener likhet for loven er rasisme.
Vi snakker om påstått seriøs forskning fra et universitet presentert på NRK.

Det hadde vært interessant å høre hvor disse «forskerne» mener Norges kolonier som vi skal avkolonisere befinner seg.

Poenget er åpenbart: Radikale miljøer bruker woke for å motarbeide Vesten i seg selv. De preges av drømmen om en hel sivilisasjons selvmord.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!