Robert Tombs studerte i Paris på 70-tallet, og opplevde starten på den postmoderne tankegangen. Nå opplever han en form for déjà vu. Og situasjonen i akademia i 2021 er mer skremmende enn hva han opplevde i Paris for 50 år siden.

Tombs er professor emeritius ved Cambridge University. Han tok doktorgraden i Paris, temaet var Pariskommunen. Han ble overrasket over hvor infisert de franske universitetene var av marxister og endog stalinister.

Two older French academics who became my mentors were both convinced (I think with reason) that their careers had been blighted because they had written things that the then mighty French Communist party disapproved of.

Pariskommunen er betegnelsen for det revolusjonære styret i Paris i mars–mai 1871 under den tredje republikk (1870–1940). Opprøret var rettet mot regjeringen til Adolphe Thiers, som var etablert i Versailles.

På 1970-tallet var dette kommunistpartiets stolthet. De betraktet hendelsene i 1871 som den første revolusjonen ledet av proletarer, og derfor som et forspill til bolsjevikenes revolusjon i 1917.

This gave great kudos to the French Communists, who were strongly pro-Soviet, and even Stalinist. As one of my mentors had concluded that the orthodox version failed to fit the facts, he was reviled for ‘bourgeois objectivity’. In those days, Marxists controlled the unions, the student activists, jobs, promotions, and publications.

Tombs var brite og bekymret seg ikke noe særlig. Akademisk frihet ble sett på som en selvfølge i engelsktalende land som Storbritannia, Canada, Australia og USA.

Amerikanske og britiske historikere aksepterte heller ikke den marxistiske forklaringsmodellen på den franske revolusjonen. Det var ikke borgerskapet som gjorde opprør mot det føydale systemet, viste arkivene. Mange av de revolusjonære i 1789 og utover var selv adelsmenn. Skillet mellom lavadel og borgerskap var dessuten uklart.

Denne vinklingen skapte oppstandelse blant franske ortodokse historikere, skriver Tombs.

They knew what the correct answer had to be because Marxist theory must be right. If evidence did not fit the theory, it was not representative. If people did not act as the theory dictated, it was because of their ‘false consciousness’.

Dette var en intellektuell kamp, men også en politisk strid. Med kollapsen av Sovjetunionen ble det åpenbart at kommunismen hadde feilet. Statsviteren Francis Fukuyama ga ut sin bok The End of History and the Last Man. Det liberale demokratiet hadde seiret. Men Fukuyama tok feil, og er stor nok til å innrømme det. Hans siste bok Identity er et angrep på den nye virkeligheten.

For Vesten tålte ikke seieren. Vi lot en skadelig ideologi utvikle seg uten motstand, nå er flere grener av akademia tilnærmet ødelagt. Vi åpnet grensene, økte bistanden, bygde ut velferdsstatene, svekket politiet, la ned forsvaret, vi ble late og navlebeskuende. Vi utviklet en narsissisme, ikke en sunn individualisme. Vi fikk Big Brother og andre «reality-shows», med sex på live tv. Overfladisk fokus på en falsk estetikk, kjøpt hos nærmeste plastiske kirurg.

Vi tålte rett og slett ikke friheten. For frihet er krevende. Frihet medfører ansvar. Dette tåles ikke av bortskjemte barn av velferdsstaten. Derfor har vi en generasjon av ungdommer som stirrer tomt på mobilen, som legger ut «selfies», driver «skjønnhetsblogg», deltar i Paradise Hotel og tar bilder av maten i stedet for å smake på den.

Gode mennesker ble erstattet med godhetsposører, som bruker andres penger for å fremheve sin egen fortreffelighet. Og alle blir krenket, ustanselig. Vi fostrer generasjoner med pingler som ligger i fosterstilling, livredde for klimaet og mikroaggresjoner.

Alt dette startet på universitetene i USA, og spredte seg raskt til Canada, Storbritannia og andre vestlige land. Derfor opplever Tombs en déjà vu? Den bisarre situasjonen fra franske universiteter på 70-tallet gjentar seg.

Educational unions, student activists, jobs, promotions, and publications again demand ideological conformity. Not in all disciplines, of course, but very evidently in some: in certain historical fields, large tracts of the social sciences, the arts and literary studies.

Krav om dekolonisering, riving av statuer, kritisk raseteori, et giftig debattklima, alt dette er et resultat av et akademisk miljø som nesten utelukkende består av folk som tilhører en liten del av venstresiden. Det eneste språket som er akseptert, er det politisk korrekte språket.

Selv felter som musikk, realvitenskap, psykologi og medisin er rammet. Alle må være på vakt, man risikerer å bli frosset ut og kanskje miste levebrødet hvis man trår feil.

Woke-religionen har beholdt arvesynden, basert på hvilket kjønn og hvilken rase du tilfeldigvis er født med. Begrepet tilgivelse fulgte dessverre ikke med nissen på lasset.

An incautious word, however innocuous or indeed sensible it might seem to most people, can wreck a career. As when the Communists ruled the roost, producing evidence for your opinions is not a defence: being right increases your guilt by making your challenge to orthodoxy more flagrant and dangerous.

What was then ‘bourgeois objectivity’ is now ‘white fragility’ or ‘colonialist rationality’. Now, as then, dissent is to be suppressed: by no-platforming, censorship, intimidation, dismissal, even threats and actual violence.

Dette fenomenet blir enda mer skremmende siden det har fått størst utbredning i de engelsktalende landene, hvor akademia en gang var preget av intellektuell frihet. Mange konservative professorer hadde ingen problemer med å ansette en politisk motstander, så lenge det faglige nivået var på plass. Det samme gjaldt også den andre veien, men neppe i like stor grad.

And now? A far more insidious ideology — if it can be called an ideology — is extending a deadening grip not only over the educational system, but over our whole cultural life, and this time especially in the English-speaking world whose attachment to intellectual freedom has proved feeble.

Det er dette vi kaller woke, eller identitetspolitikk. Noen bruker begrepet kulturmarxisme, men ideologien kan ikke sammenlignes med marxistisk teori: Marxistene hevdet at de hadde funnet en sannhet. Woke-mobben benekter at sannhet eksisterer.

Woke har ikke noe fast punkt, de har kanskje kansellert Arkimedes og Descartes. Hvite, gamle menn, de kan vel ikke ha bidratt med noe verdifullt?

Grunnen til at woke-bølgen har fått en slik innflytelse, er at institusjonene føyer seg for en liten mobb. Noen utnytter endog fenomenet for egen vinning. Å spille på lag med woke er som en forsikring, det koster lite og åpner mange dører. Gammelmedia følger opp og gir galskapen en arena.

Det er som et fikenblad for de privilegerte, skriver Tombs. En PR-strategi for institusjonene og en snarvei til personlige forfremmelser.  Et skjold mot kritikk, et symbol på godhet og et instrument for makt.

Disse kreftene vil endre fortiden, de betrakter historien som noe plastisk, en helt sinnssyk tanke.

History is one of the battlefields. At first sight trivial, conflicts over statues and public monuments — what the French aptly call ‘lieux de mémoire’ — aim to undermine our sense of trust, solidarity and pride in the past, both civic and national.

Vår felles arv skal viskes ut. «Diversity is our strenght», messer papegøyene. Men et multikulturelt samfunn har ingen felles arv. Da kan man heller ikke skape et ekte fellesskap. Derfor blir det segregering, parallellsamfunn, vold, kriminalitet og fattigdom. Slik bygger man ikke sterke samfunn.

Det er ren nihilisme, som avviser alle tradisjonelle normer. Dette fenomenet knyttes gjerne til kosmopolitisme, som betyr verdensborgerånd eller verdensborgerskap. Også kjent som globalisme. Ødeleggelsen av våre samfunn er ikke en konsekvens, men målet i seg selv. USA har kommet lengst, og med Biden-regimet har nedsmeltingen fått en vitamininnsprøytning. De kan ikke ødelegge landet fort nok. Så kan de «Build Back Better». Det er neppe noen grunn til å glede seg.

Les også: The Great Reset: Demokratiets undergang?

Vi vanlige folk skal dø i skam: Babyskam, kjøttskam, koloniskam, raseskam, kjønnsskam.

Vi skal indoktrineres til vi hater oss selv og våre forfedre. Samtidig skal vi miste kontrollen over våre egne barn, i viktige spørsmål som vaksinering og kjønnsidentitet.

Tombs mener rasjonell tanke og solide bevis vil vinne frem til slutt. Jeg er mer pessimistisk. Vi har mistet et felles språk. Vi kan ikke lenger snakke på tvers av skillelinjene. Woke-gjengen vokser og får stadig større innflytelse. Det virker som om det er de som er fremtiden, inntil kollapsen som ubønnhørlig vil følge.

Det eneste vi kan gjøre, er å forsøke å overbevise massen i midten, men de fleste er mest opptatt av «Skal vi danse» og hverdagslivet. Man kan likevel ikke gi opp. Snakk med venner og bekjente, oppdra barna, gjør en bitteliten innsats. Alle monner drar.

Blir vi mange nok, er det mulig å overvinne galskapen. Hvis ikke får vi uansett anledning til å rydde opp etter kollapsen.

The Spectator

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂