Sakset/Fra hofta

Niall Ferguson. Bilde: YouTube.

 

For noen dager siden ble det markert at hundre år var gått siden den russiske revolusjon, hvor tsarveldet ble erstattet av et kommunistregime som i løpet av trekvart århundre brakte massedød, fattigdom, terror og ufrihet til det enorme geografiske området som i sin tid ble kalt Sovjetunionen.

Hva tjener minnet om revolusjonen først og fremst til?

Kanskje i hovedsak til skrekk og advarsel: Det å velte om på en bestående orden til fordel for en utopi som ikke utgjør noe reelt alternativ, fører ikke noe godt med seg. Det finnes nå et rikholdig historisk bevismateriale for at forsøk på å innføre kommunismen andre steder er dømt til å mislykkes, og derfor absolutt må unngås.

Men kommunismen er ikke den eneste utopien som er potensielt truende for oss. Og det temaet berørte den kjente britiske historikeren Niall Ferguson under en tale han holdt ved et arrangement i forbindelse med hundreårsmarkeringen i Washington, D.C., den 9. november – delvis gjengitt av Sunday Times.

Ferguson minner om den menneskelige kostnaden kommunismen hadde i den nevnte perioden:

[A]ccording to the estimates in The Black Book of Communism, the grand total of victims of communism was between 85m and 100m.

Mao Tse-tung alone accounted for tens of millions: 2m between 1949 and 1951, another 3m in the course of the 1950s, a staggering 45m in the man-made famine known as the “Great Leap Forward”, yet more in the Cultural Revolution.

The lowest credible estimate for the total number of Soviet citizens who lost their lives as a direct result of Stalin’s policies is 20m.

Regimene var ikke bare nådeløse mot sine egne opposisjonelle, betraktet som «klassefiender», de var også til plage for sine omgivelser, noe blant andre østeuropeerne fikk merke.

Regnskapet over katastrofen reiser uunngåelig et spørsmål: Kunne mer ha vært gjort for å stanse utbredelsen av kommunismen for hundre år siden? Ferguson mener det:

The Bolsheviks could certainly have been stopped. After all, the only reason Lenin was able to get from Zurich to Petrograd in 1917 was that the imperial German government paid for his ticket — and more. An estimated $12m was channelled from the Kaiser’s coffers to Lenin and his associates. Adjusted for inflation, that’s equivalent to about $250m (£190m) today.

The provisional government thus had every right to arrest Lenin and his band of associates on arrival. They were German agents. And Alexander Kerensky, the Socialist Revolutionary who took control of the provisional government in July 1917, had even better grounds to round up the Bolsheviks: by then, they had attempted a coup and failed.

Problemet var ifølge historikeren at folk undervurderte Lenin og hans kumpaner. Skulle disse intellektuelle oppviglerne liksom utgjøre noen alvorlig trussel? Kuppet ville bli kortvarig, mente man. Ingen forutså at Lenin ville være i stand til å iverksette massemord.

Da det endelig demret for omgivelsene at det var alvor, manglet man besluttsomheten til å reagere adekvat.

From the outbreak of the Korean War to the final confrontation in the early 1980s, even those who considered themselves anti-communist frequently lacked the stomach for the fight. Time and again during the Cold War, eminent Americans — especially the products of Ivy League colleges — succumbed to relativism. Perhaps this contest between the superpowers was really the fault of the United States?

Ja, kanskje alt rett og slett er amerikanernes skyld? Lyder det velkjent?

Vi har ikke lært nok av denne historien, konkluderer Ferguson. Og det ser man ikke bare av svermeriet for det kommunistiske og revolusjonære blant personer som burde ha visst bedre.

Det kommer først og fremst til uttrykk ved den manglende konfrontasjonen med islam:

Ask yourself how effectively we in the West have responded to the rise of militant Islam since the Iranian Revolution unleashed its Shi’ite variant and since 9/11 revealed the even more aggressive character of Sunni Islamism. I fear we have done no better than our grandfathers did.

Foreign intervention — the millions of dollars that have found their way from the Gulf to radical mosques and Islamic centres in the West.

Incompetent liberals — the proponents of multiculturalism who brand any opponent of jihad an “Islamophobe”. Clueless bankers — the sort who fall over themselves to offer “sharia-compliant” loans and bonds. Fellow travellers — the leftists who line up with the Muslim Brotherhood to castigate Israel at every opportunity. And the faint-hearted — those who were so quick to pull out of Iraq in 2009 that they allowed the rump of al-Qaeda to morph into Isis.

Men selv om vi nå vet alt dette, nærer de fleste fortsatt tanken om at disse islamistiske voldsmennene i lengden ikke utgjør noen virkelig alvorlig trussel mot de vestlige samfunnenes funksjoner eller grunnleggende kvaliteter. Man erkjenner at islamistene kan spre mye død og terror, men at våre samfunn likevel i det store og hele vil forbli trygge og velstående.

Obama oppsummerte denne innstillingen etter en av de mange uhyrlighetene begått av IS: «People like this ultimately fail. They fail, because the future is won by those who build and not destroy.»

De mislykkes «til slutt». Kommunismen i Russland gjorde jo også det. Men hva med de mange millioner liv som gikk tapt i løpet av trekvart århundre? Vitner ikke denne kjølige analysen om en litt vel avslappet holdning til lidelsene mennesker av kjøtt og blod har gjennomgått?

Ferguson minner om et kjent ordtak: Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den.

I fear that, one day, we shall wake with a start to discover that the Islamists have repeated the Bolshevik achievement, which was to acquire the resources and capability to threaten our existence.

Situasjonen er essensielt den samme som under den kalde krigen. Mange i Vesten har tatt fiendens parti – ikke minst i akademia, kirken, pressen og kulturlivet. Fenomenet kan beskues hvor enn man snur seg.

 

Kjøp Michail Bulgakovs «Mesteren og Margarita» fra Document Forlag her.