Da jeg var barn og nærmet meg tenårene, var jeg svært begeistret for en tv-serie som heter «V». Vi var ikke godt vant den gangen, vi hadde kun tre tv-kanaler; NRK samt de svenske statskanalene SVT1 og SVT2. NRK ble betraktet som kjedelig. De beste programmene ble vist på svensk tv, det gjaldt også «V».

«V» er en science fiction historie om utenomjordiske vesener som lander på jorden og utgir seg for å være være venner. De ser ut som oss og har en avansert teknologi som de ønsker å dele med menneskeheten. Mange mennesker kjøper budskapet. Men noen ser bak fasaden og oppdager at de besøkende ikke er dem de utgir seg for å være. De besøkende har en skjult agenda. Det blir dannet en motstandsbevegelse.

De utenomjordiske (kalt «visitors», derav navnet «V») slo selvfølgelig hardt ned på menneskenes motstandskamp. Kjepphesten til en av deres forskere var å fange lederne i motstandsbevegelsen og omvende dem. Dette ble gjort i et slags mentalt torturkammer hvor motstandskjempernes forsvarsmekanismer ble nedbrutt og deres svakheter og traumer avslørt. En vellykket omvendelse endte med at de glemte alt om motstandskamp og i stedet viet seg til å samarbeide med de utenomjordiske, altså hjernevask.

Jeg husker godt Jens Stoltenbergs tid som statsminister frem til 2013. Han gjorde noen bommerter, hvorav den alvorligste – etter min mening – er helseforetaksmodellen, som vi fortsatt sliter med i dag, og som nok har skadet både pasienter og helsearbeidere. Utover dette skilte han seg ikke nevneverdig fra andre politikere på den tiden. Alle gjorde de feil. Alle lovet de ting de ikke holdt. Men i det store og det hele jobbet de for Norge og nordmenn. Norge var også i en kontinuerlig økonomisk opptur frem til 2013, hvor reallønnsveksten økte hvert år (kilde «Landet som ble for rikt»). Jens Stoltenberg gjorde derfor mye riktig. Det var ingen grunn til å frykte eller hate ham.

Da han plutselig kom tilbake våren 2025 var jeg derfor mer forundret enn skeptisk. Jeg forstod raskt at han var et sterkt kort for Ap. Jeg skjønte også at Ap var desperat etter svært dårlige meningsmålinger og at Stoltenberg ble trukket inn for å redde det upopulære partiet. Jeg syntes det var et gjennomsiktig og desperat trekk, men jeg stilte meg åpen for at ting nå kanskje ville bedre seg for folk flest.

Men det ble snart klart at politikken ikke forandret seg selv om Stoltenberg gjorde en comeback. Ap kjørte samme folkefiendtlige linje. Stoltenberg var ikke det formildende trekket som jeg tror mange hadde håpet på og regnet med. Han ble ingen «bro» mellom folket og resten av Ap. Jeg ble derfor oppgitt da jeg observerte hvilken effekt hans inntreden hadde på meningsmålingene. Fra å vake mellom 15 og 18 %, spratt Ap opp til 30 %, og dette få måneder før valget. Var virkelig folk så lettkjøpte?

Valgresultatet endte på 28 % for Ap. Altså ikke helt på høyde med de beste meningsmålingene, men et kjempehopp fra de laveste målingene, og det sikret dem fire nye år i regjering. Nå kunne de la masken falle. Og det gjorde de til gangs.

Kun et halvt år etter valget har Stoltenberg grundig vist hva han står for i dag. Han presser på for skatte- og avgiftsøkninger der han kan. Mange økninger er vedtatt og gjennomført, med svært merkbart resultat på husholdningenes økonomi. Da drivstoffprisene føk til værs som følge av krigen mot prestestyret i Iran, satte stortinget endelig foten ned, og Ap led et velfortjent nederlag etter allerede å ha belastet folks privatøkonomi til bristepunktet. Det var vel dette Stortinget omsider forstod, at nå gikk det ikke lenger.

Etterpå har Stoltenberg oppført seg som en furten unge som ble stoppet på en vill trehjulsykkelferd mot bestemors hofte og ikke fikk viljen sin. Han truer med at avgiftsreduksjonen er lovstridig.

Men som kritikerne helt riktig påpeker; dette er svada. Hvorfor er da ikke alle avgiftsøkningene også lovstridige? Kritikerne påpeker også at Ap med Stoltenbergs trusler avslører seg selv. De har nå avgitt så mye av norsk suverenitet til overnasjonale myndigheter at det norske storting ikke engang kan vedta en avgiftsreduksjon uten å be utlendinger om lov. Stoltenberg burde ha forstått at hans fornærmede adferd virker til Aps bakdel. Til slutt avslører Stoltenberg hvor lite han er opptatt av nordmenns ve og vel, til fordel for å tilfredsstille utenomnorske myndigheter.

Nå nekter han også offentligheten innsyn i hans kommunikasjon med ESA om avgiftskuttet. Hvorfor gjør han det? Trer det i dialogen frem hvor hans lojalitet ligger?

Bak det sagte så dukker en fornemmelse opp. Stoltenberg er ikke lenger den samme mannen han var da han forlot statsministerstolen (og Norge) i 2013. Hans protester er et signal, ikke til oss, men til noen andre han har lovet å tilfredsstille; «se her, jeg gjør som dere har bedt meg om, men jeg blir sabotert av stortinget». Og bak hans handlinger, en åpenbaring.

Han jobber ikke for nordmenn.

Hva har han gjort i årene mellom 2013 og 2025? Vi vet at han har vært Nato-sjef, men vet vi egentlig så mye mer? Hvem er mannen Stoltenberg i dag? Hva var hans bevegelser over en lang periode på tolv år? Hvem har han knyttet kontakter til? Hvem har påvirket ham, mens han var Nato-sjef? Hvem har lovet ham gull og grønne skoger, i bytte for forræderi mot Norge?

Er det WEF? FN? EU?

Er Stoltenberg blitt radikalisert?

Fornemmelsen bringer meg tilbake til tv-serien «V», da motstandslederne kom hjernevaskede tilbake til jorden, med en annen agenda. De lot som ingenting var skjedd, men deres nærmeste kjente dem ikke lenger igjen. Måten de snakket på og fakter som gjenspeilet deres personlighet, var forandret. Små ting som kanskje bare de aller nærmeste så.

Personlig er jeg ikke lenger i tvil. Stoltenberg har en agenda som han ikke hadde før, og som ikke blir kommunisert direkte. Den blir likevel avslørt gjennom handling, og er for øvrig samstemt med resten av Ap-apparatet anno 2026.

Han er derfor til skade for Norge, som resten av Ap, og målet må være å få fjernet ham og hele regjeringen hurtigst mulig. Med det tempoet de senker levestandarden for «vanlige folk», kan de ganske enkelt ikke bli sittende tiden ut. Det er for lenge til 2029. Det vil ikke være noe igjen av oss innen da.

La oss håpe at nederlaget i drivstoffpris-saken bare var det første av mange, at stortinget har våknet, og det vil kulminere i regjeringens avgang, jo fortere jo bedre.

Nordmenns velferd er avhengig av det.