Serien om Gro er nostalgi, men samtidig noe mer. Gro var vår Hillary Clinton. I USA er hun avkledd og ikke populær blant vanlige folk. Men Norge går motsatt vei: Mediene vil mytologisere Gro som en forløper for den progressive bevegelsen. Denne har vippet over i rasisme mot hvite, og mot barnedrap, men slikt ønsker ikke norske medier vite noe om. De ser på slike synspunkt som fornærmelser.

Slik fjerner norsk offentlighet seg stadig mer fra internasjonale strømninger. De dyrker heller palestinerne og Hamas.

Et grelt eksempel på tilbedelsen av Makta fikk vi i Nyhetsmorgen der Vibeke Holth fra Kapital skulle forklare kåringen av Tonje Brenna til Norges mektigste kvinne.

Jeg lurte på om jeg leste/hørte riktig. Brenna er en parti-kanin fra Jessheim som ikke har tenkt en ny tanke siden hun tok steget over i politikkens førstedivisjon. Platthetene flommer ut av henne, enten hun snakker om arbeidslinja eller om vold i skolen.

Velgerne har allerede kunnet gjøre seg opp en mening. Det kommer intet nytt fra denne personen, som er satt til å lede komiteen som skal utarbeide et program for de neste fem årene.

Sp er nå mindre enn Venstre. Hvor ligger Ap om fem år … med en politiker som Brenna i spissen?

Det er klart at man da kan pumpe seg opp ved å bruke Gro som gallionsfigur.

Vibeke Holth trakk linjene fra Gro til dagens situasjon:

På kvinnesaksområdet er vi kommet langt. Alle parlamentariske ledere er nå kvinner.

Er det et fremskritt å vurdere folk ut fra deres kjønn? Kanskje, hvis man mener at kjønn ikke lenger betyr noe, eller at kjønn er oppløst. Så langt er ikke Kapital og eliten i Norge kommet, men det er neste steg.

Utgangspunktet er avskaffelsen av meritokrati. Nå er alle er like gode. Men historien sier noe annet.

Blant de hundre mektigste er det to med fremmedkulturell bakgrunn. Holth brukte betegnelsen blendahvit.

Vi konstaterer at også Trygve Hegnar har kastet seg på woke-vogna. Tidligere har han gjerne villet gå for å være skarpere og modigere enn andre.

Men dét er fortid. Finansavisen bøyer seg for Makta, for Gro, for Hillary, for Biden og Blackrock, som bruker identitetspolitikk helt bevisst som kondisjonering og disiplineringsinstrument.

Et metodeproblem ved en historisk serie er: Skal filmskaperne skildre virkeligheten slik den var, dvs. slik samtiden opplevde den, eller skal de fremstille den sett gjennom nåtidens prisme?

Serien gjør åpenbart det siste. Derfor sier den mer om vår tid enn om Norge på 1970-tallet.

Noen burde problematisere de to ulike versjonene.

Det eneste morsomme grepet de har gjort, er møbelhandleren på Jessheim, som er en moderne Rolf Søder. Han var kommunist og hadde den samme spillestil som seriens møbelhandler.

«Makta» er laget av og for den urbane eliten som styrer Norge fra Oslo og tror de er verdens sentrum.

Norge har aldri hatt en mer provinsiell elite.

«Makta» i kortform

Den som skal følge med på tv-serier, må ha uendelig med tid. Det holder ikke med dokumentarer, det skal være dramatisering i mange bolker. Vi står som regel over, men følte behov for å sjekke «Makta», NRKs storsatsing om Gro.

Den fikk en sekser på forsiden av … var det VG? Hvordan kan en filmatisering av Norge i 1974 være noe som engasjerer dagens mennesker? Eller er det som med krigen, at nordmenn aldri får nok?!

Prestasjonsmessig er Reiulf Steen mest interessant. Han har noe Loke-aktig over seg: upålitelig, svikefull, en som aldri klarer å samle seg.

Det var litt av et persongalleri i Ap den gangen. I «Makta» fornemmer man at filmskaperne ikke helt forstår hvilket forfall som har inntrådt med Ap. Støre har litt av Steens omskiftelighet: hopper fra tue til tue, sier det situasjonen krever, men vil aldri stå til ansvar for noe. Jeg mistenker at han er helt skruppelløs.

Er Gro noe bedre? I filmen fremstilles hun som mer feminin enn hun var. I kampen mot abortnemnda avslører hun at hun var helt blottet for sansen for det ufødte liv. Hun snakker foraktelig om de religiøse perspektivene, som hun er lei av.

Klasseanalysen mangler i filmen. Gro kom fra adelskapet i Arbeiderpartiet, fra et dynasti, til liks med Stoltenberg. Det var helt klart en klasseforskjell på f.eks. Jagland og Stoltenberg, og Stoltenberg var klar over sin overlegenhet.

Gro klarte aldri connecte og komme på bølgelengde med vanlige folk. Når hun møtte motstand, ble hun sint. Hennes verden var Bygdøy og partiet. Med Stoltenberg er prosjektet i ferd med å bli ført i havn: Norge er bundet på hender og føtter til EU.

Støre er på samme parti som Høyres Søreide. Sammen skal de føre Norge inn i EU. Veien går gjennom energi og svak krone.

Hva er poenget med serien? Å gjøre en mytisk skikkelse av Gro? Gro var maktmennesket par excellence. Hun brøt håndbak med det norske folk og tapte. Men Gro aksepterte ikke nederlaget – og fikk oss inn i EØS.

Filmskaperne har tatt seg store friheter med møbelhandleren på Jessheim. Det er lov, og det er morsomt.

Verre er det at filmskaperne skyter på location med Opera-bygget i bakgrunnen. Men dét sjenerer bare litt.

Det som virkelig gjør noe, er at også persongalleriet i Ap er hentet fra dagens Oslo: Einar Førde blir spilt av en iraner, og også Ivar Leveraas, partisekretæren som avløste Ronald Bye, har sine røtter i Asia. Flere av afrikansk avstamning deltar på landsmøtet.

Dét er ikke morsomt. Ap var ikke flerkulturelt. Ved å plassere dagens medlemmer inn i 1970-tallet viser serien at partiet var progressivt allerede den gangen.

Rent bortsett fra at det ser helt stupid ut. Serien skal være dokumentarisk, og så slenger man inn personer fra nåtiden.

Illusjonen brister.

Det blir med én episode.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!