Kommentar

90 års jubilanten Einar Gerhardsen blir hyllet under et festmøte i Oslo. Her flankert av utenriksminister Thorvald Stoltenberg (Ap) (t.v.) og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap). Datoen er 10. mai 1987. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB scanpix

Uten at jeg sikkert kan si hvorfor, så er det blitt slik at jeg nærer betydelig interesse for fenomenet arv. Det skal presiseres at jeg da slett ikke snakker om midler man eventuelt berikes med når en nærstående dør, og definitivt heller ikke om det jeg selv en gang i fremtiden kommer til å bidra med i form av en posthum engangsdonasjon, men derimot de tallrike forbindelsene av annen natur som knytter fortid, nåtid og fremtid sammen. Dette er den aktive arven som er med å forme både hvert enkelt menneske og storsamfunnet enten de berørte skjønner det eller ikke, og som følgelig spiller en vesentlig rolle for at ting blir som de blir. Enhver endring av det som nedarves, er altså viktig både på individ- og gruppenivå.

Arven vi får av forgjengerne og gir videre til dem som følger etter oss, er dels biologisk, dels kulturell. Biologien ønsker samtidens typiske meningsbærere å nedtone betydningen av så mye som mulig, hvilket med respekt å melde er ordentlig tåpelig. Vi, nåtidsmenneskene, er også biologiske vesener som lever innen visse rammer satt av vårt arvestoff; å se bort fra dette, er derfor like uklokt som farlig. Det var likevel ikke dette jeg ønsket å gjøre til tema i dag, men i stedet hvordan historien – som er viktigste komponent i den kulturelle arven – tilrettelegges for nye slekter på måter som i beste fall er diskutable.

For om biologisk arv kan manipuleres gjennom ulike tiltak av eugenisk natur (positiv og negativ eugenikk; emnet er like stort som det er betent), så er mulighetene enda mye mer mangslungne for å påvirke fremtiden ved å manipulere fortellingene som overleveres om fortidens og dagens virkelighet. Dette siste er det jeg vil si noe om med utgangspunkt i hvordan Arbeiderpartiets historie, inklusive fortellingen om de viktigste partihøvdingene, tilrettelegges av statlige medier.

Vi har nylig på NRK kunnet følge en større TV-serie kalt «Einar – hele historien» der Einar Henry Gerhardsens politiske, og i noen grad private, liv brettes ut gjennom fire episoder. Begge elementene i tittelen er diskutable, eller omstridte  som NRK kanskje ville sagt dersom hovedpersonen hadde tilhørt høyresiden, hvilket Norges lengstsittende statsminister (1945-1965, om enn med et par hvilepauser) slett ikke gjorde. 

Det er nemlig slett ikke «hele historien» seerne får seg forelagt, og da tenker jeg naturligvis ikke først og fremst på nødvendigheten av å gjøre et skjønnsomt utvalg når et langt liv skal destilleres ned til noen timer på TV. Problemet stikker langt dypere enn som så, nemlig ved at linsen programskaper Erling Borgen velger å se Ap-toppens livsverk gjennom, er så systematisk rødfarget som den er. Når en såkalt progressiv, en sosialistisk venstreaktivist, lager film om norsk samtidspolitikk bygd rundt historien om landets kanskje mest innflytelsesrike leder under forrige århundre, da blir det akkurat som man kunne tenke seg: mye pent om såkalt radikal politikk, men mindre rosende, eller helt fraværende, omtale av resten. Særdeles interessant – og ikke allment understreket i norsk historiefremstilling for vanlige folk – stoff ble nemlig utelatt om den flere ganger domfelte agitatoren og ungkommunisten Einar Gerhardsens aktiviteter før krigen, om rollen han spilte under krigen og umiddelbart etterpå (jeg tenker særlig på vaklingen sommeren 1940 hva gjaldt samarbeid med de tyske okkupantene, et trekk han for øvrig slett ikke var alene om blant dem som siden endte opp på «den rette siden», og hvordan statsministerkuppet fredssommeren og –høsten 45 ble orkestrert) samt, nærmest selvfølgelig, hvordan den modne maktpolitikeren Gerhardsen holdt et fast grep om samfunnsutviklingen i Norge under de to tiårene som fulgte. Fra venstre har historiker Harald Berntsen (originalartikkelen i Klassekampen befinner seg bak betalingsmur) kritisert  Borgen-fortellingen som alt for Ap-servil, men det står ingenlunde bedre til dersom man anlegger et nasjonalkonservativt perspektiv på hvordan NRK ivaretok den politiske balansen. Å omtale Einar-programmet som «hele historien» er mildest talt misvisende, men samtidig er ordvalget alt annet enn tilfeldig. 

Systematikken i manipulasjonsspillet, den konsekvente mediale skjevheten, blir enda tydeligere dersom man trekker inn i vurderingen en annen NRK-serie som ble sendt i forbindelse med tohundreårsmarkeringen for grunnlovsåret 1814, nemlig Frank Aarebrots «Norgeshistorien på 200 minutter». Det var der ikke bare den pedagogisk dyktige og folkekjære professoren som talte, men bestemt også Ap-politikeren. Kort sagt, det var norsk historie sett gjennom Ap-briller som ble formidlet til seerne og lytterne, og dét uten et eneste korrigerende pip eller advarende signal om at fortellingen var godt og grundig politisert. At man like gjerne kunne sett samme tidperiode gjennom et annet filter, og at bildet da ville blitt ganske så forskjellig, forble unevnt i NRKs omtale av eget verk. Enda viktigere: Det faller dem aldri inn å lage et slikt alternativt program.

Hva så med det første ordet i programtittelen, «Einar»; dette var jo faktisk mannens navn, så hva er problemet? Og hvordan kommer «Gro» inn i bildet?

I sine velmaktsdager ble statsminister Einar Gerhardsen kalt nettopp dét, tittelen inklusive, eventuelt bare Einar Gerhardsen; på den tid ville det vært utenkelig å omtale en offentlig person med fornavnet alene. Den påklistrede liksom-nærhet – ja, intimitet – som den omseggripende bruken av fornavn vitner om, kom langt senere, sånn omtrent på 80-tallet da Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch var de store kombattantene i vår politiske andedam. Den som stred mot tidsånden og holdt lengst på de språklige høflighetsformene, var Willoch som i debatt etter debatt med sin kvinnelige hovedmotstander konsekvent benyttet den høflige tiltaleformen «fru Brundtland», hvilket for øvrig gjorde damen illsint idet hun derigjennom mente seg utsatt for mannlig hersketeknikk.

Det senere valget av tiltaleformene «Einar» og «Gro» på de to tidligere toppolitikerne utgående fra Arbeiderpartiet, altså uten etternavn, reflekterer imidlertid ikke bare en overflatelikeverdighet det ikke skal skrapes mye i før man innser at realitetene er ganske annerledes, at noen dyr notorisk er «likere enn andre», men praksis har også en politisk-manipulatorisk effekt. Begge de nevnte tidligere statsminstrene var – i likhet med enkelte kolleger fra andre partier, inklusive førnevnte «Kåre», det skal absolutt ikke stikkes under stol – maktmennesker som visste utmerket vel når og hvordan meningsmotstanderes armer skulle vris om bak på ryggen for å oppnå «enighet» om partiledelsens syn og meninger. Slik er maktens og politikkens vesen og både fru Brundtland og herr Gerhardsen var fremragende politiske taktikere.

Men av akkurat disse to har man skapt noe nytt i ettertid, de er blitt gjort til alle nordmenns «landsfader» og «landsmoder» hvilket jeg ikke kan se som annet enn et pr-kupp av dimensjoner. Det er i dette perspektivet at bruken av fornavn, Einar og Gro, rettelig bør sees, for derigjennom fremstår de to som utpreget samlende og omsorgsfulle, som nærmest hevet over det politiske. Som überpolitiske forfedre (og –mødre for Gros vedkommende; jeg må for Guds skyld ikke uttrykke meg mannssjåvinistisk i en sådan stund!) fremstilles de som legemliggjørelsen av alt som er typisk for oss, for det norskeste og beste.

Det er dette jeg i ærlighetens navn vil ha meg frabedt, for Arbeiderpartiets foretrukne fortelling om sin egen og Norges historie under de siste hundre år ligger langt unna min egen oppfatning av samme. Etter hvert er vi ganske mange blitt som deler den oppfatning at «hele historien» om dette partiets liv og rolle i landet slett ikke fremstilles balansert av NRK og andre hovedstrømsmedier. Vi ville i stedet gjerne løftet frem andre forbilder og forfedre som normgivende for hvordan nordmenns nåtid og fremtid bør formes. Bare i beskjeden grad var Einar Gerhardsens og Gro Harlem Brundtlands mål og idealer identiske med våre, hvilket er greit nok, en uenighet som man i et demokratisk samfunn godt kan leve med. Heller ikke var det så at de nevntes praksis alltid var udelt rakrygget eller luktet like rent av sosialdemokratisk dugnadsånd, når sant skal sies. Litt er ovenfor nevnt om Gerhardsens ulike sider, og om fru Brundtland med familie vil jeg nevne tre små episoder fra relativt nær fortid som dels vitner om velutviklet sans for ivaretagelse av den egne privatøkonomien, dels om en underlig holdning til kommunikatorisk fair play:

Damen valgte i sin tid å dra «hjem» til Norge for gratis legebehandling mens hun var bosatt i Frankrike; ektemannen skrev angivelig sin riktig innbringende bok «Gift med Gro» på under 300(!) timer og slapp derved unna betydelig beskatning; og endelig okket den aldrende statskvinnen seg nylig over at «vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt» i og med fremveksten av alternative medier. For dem som synes at slikt er i samsvar med gode sosialdemokratiske idealer og tradisjoner, har jeg bare tre ord: Vær så god!

En eller annen har sagt at ingen har så stor makt som historikerne, for de kan endre ikke bare fremtiden (det er det mange mektige som kan), men også fortiden. For egen regning legger jeg til at det samme gjelder for journalister som setter seg i historikers sted. Vi ser at slikt fuskeri utføres i sanntid i Norge; man omskriver gradvis historien for derved bedre å kunne bruke den som slagtre i dagsaktuelle politiske stridsspørsmål. Ofte skjer prosessen nesten umerkelig som i fremstillingene av Einars, Gros og andre fremtredende kvinner og menns liv; ved at de gjøres om til kosefortellinger som skaper en falsk nærhet (selv får jeg assosiasjoner til sovjetiske barnemyter om alltid like gode og snille «bestefar Stalin» når jeg ser trikset utført), andre ganger er tilnærmingsmåtene av mer «voksent» slag. 

Uansett gjelder at det får bli vår oppgave å påpeke når samfunnsingeniørene tusker med og retusjerer glansbildene av sine helter. Fortellinger om deres herlighet blir ikke sanne bare fordi de gjentas med sterk og overbevisende stemme og ledsages av fine bilder og vitnesbyrd fra meningsfeller.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her