Sakset/Fra hofta

Å forklare Jonas Gahr Støres nederlag er ingen heksekunst. Når en Ap-leder ikke står på arbeidernes side, men investerer i byggeprosjekt sammen med Stein Erik Hagen og Trond Mohn, og det samtidig påvises nettopp de uryddige arbeidskontrakter som LO-kongressen krevde et oppgjør med, da er forklaringen enkel.

 

Selv om Jonas Gahr Støre nok syntes han var programforpliktet til å holde hodet hevet i nederlagets time, gir det litt for sterkt inntrykk av skuespill når han fastholder at partiet står samlet. Samlet om hva? kan man spørre seg.

Arbeiderpartiet har i lang tid hatt en partidisiplin som har gjort det mulig å samle troppene til strid, men den har ikke forandret på det faktum at partiet ofte har vært splittet politisk. Personkonflikt, maktkamp og voldsom intern uenighet har preget Ap gjennom historiens løp.

Om man går hundre år tilbake i tid, fantes det motsetninger mellom tilhengere og motstandere av en revolusjonær linje. Under den senere Gerhardsen-epoken var forholdet til NATO og USA et brennhett stridsspørsmål. Forholdet mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie var alt annet enn hjertelig.

Sammenlignet med dette kan man nok hevde at konfliktene i nyere tid ikke har hatt den samme politiske sprengkraften. Sentrale tillitsvalgte i partiet var for eksempel motstandere av norsk medlemskap i EU ved folkeavstemningen i 1994, men man kan ikke si at denne uenigheten rystet partiet.

Personstridene har riktignok ikke uteblitt i partiet i moderne tid, men da Thorbjørn Jagland måtte vike plassen for Jens Stoltenberg for femten år siden, handlet det mer om forskjellige oppfatninger av personlig egnethet enn fundamental uenighet om politiske saker.

To viktige utviklingstrekk har gjort seg gjeldende siden den gangen. For det første er verden blitt et mer forvirrende og mindre forutsigbart sted. Lenge innarbeidede mentale kategorier tåler ikke så godt møtet med en kompleks globalisert virkelighet, og dette gjør folk desorienterte. For det andre har de politiske partiene færre medlemmer. Den politiske prosessen er blitt mer toppstyrt, og folk flest deltar ikke lenger selv like mye som før i det politiske liv.

Disse betingelsene har langsomt men sikkert skapt fremvekst av en slags identitetskrise, som vi kanskje ser klarere nå.

Ingen er i tvil om hva som var Arbeiderpartiets gamle identitet. Den var sterkt knyttet til en nasjonal, nøysom industriarbeiderkultur, og assosiert med et galleri av skikkelser som personifiserte den. Denne kulturen fortsatte – også i kraft av politisk treghet – å sette sitt preg på partiet lenge etter det lederskiftet som mest av alt symboliserer overgangen fra gammel til ny tid, nemlig da Reiulf Steen ble utmanøvrert av Gro Harlem Brundtland i 1981.

Hun var ikke alene om å stå fjernt fra industriarbeiderkulturen. Det samme gjorde en rekke yngre Ap-politikere, som kom til å sette stadig sterkere preg på partiet etterhvert som flere og flere av den gamle skolen forsvant.

I dag er det ikke noe av den igjen. Avindustrialiseringen har gått sin gang, og de siste som kunne bringe tankene hen på noe i retning kraftsosialismen, eksempelvis Gunnar Berge eller Kjell Opseth, er forlengst ute av soga.

Arbeiderpartiet er i mellomtiden blitt omgjort til et politisk redskap for moralisme, triksekultur og globalisering. Jonas Gahr Støre illustrerte det siste aldeles utmerket da han tok til orde for å bringe 10.000 syrere til Norge. Men det er tydligere nå at det går en linje fra Gro via Jagland og Stoltenberg til Støre: De representerer i bunn og grunn den samme eliten.

Etterhvert som det er blitt nokså klart at mange taper på globaliseringen disse vinner på, blir resultatet for Ap mer enn en identitetskrise. Man lekker f.eks. velgere til EØS-kritiske partier på venstresiden. Det er i det hele tatt et åpent spørsmål hvem andre enn innvandrere og offentlig ansatte som i det lange løp – når det tynnes i rekkene av dem som stemmer Ap av gammel vane – skal utgjøre velgergrunnlaget. For partene i arbeidslivet har i mye større grad enn tidligere følelsen av å være i samme båt, og det er ikke opplagt at Ap er den beste skipperen på den båten.

De 36 årene som er gått fra Gros maktovertagelse til Støres nederlag, blir dermed å anse som Arbeiderpartiets lange vei til fremmedgjøring fra de fleste vanlige mennesker i Norge.

Om partiet skal ha noe håp om ikke å bli en del av den tendensen hvor sosialdemokratiske partier svekkes Europa rundt, må Ap derfor redefinere seg selv.

Fremtiden for partiet handler derfor om mer enn en mulig maktkamp mellom Støre og Trond Giske, som ikke akkurat satte opp noen begravelsesmine da de første resultatene forelå mandag kveld.

Spørsmålet er hvor Giske og partiet står nå. Har partiet evne til selvransakelse? Og har Giske noe annet å tilby enn mer av det som har kjennetegnet Ap det siste tredjedels århundret?

I motsatt fall er det ikke usannsynlig at vi i Norge vil se noe i retning av den identitetspolitikken som preger USA, hvor det er stadig færre hvite kristne som stemmer på demokratene. Med mindre Ap vil anstrenge seg for å være det norske arbeiderpartiet, er sjansene store for at de som fortsatt arbeider, går over til høyresiden.