Gjesteskribent

Det er historisk sus over Jonas Gahr Støres konklusjon i Trond Giske-saken. Partilederen har innført standrett som prosedyre i interne maktkamper.

Standrett har i uminnelige tider i mange land vært brukt som militært reaksjonsmiddel i krig, men ble for Norges del forbudt av Stortinget i 1979. Standrett er en militær domstol som etableres der og da. Den anklagede har normalt ingen til å forsvare seg. Utgangen på en slik skinnprosess er enten frifinnelse eller dødsstraff; sistnevnte fullbyrdes innen solen rinner neste morgen.

I overført betydning er det standrettens metoder som er brukt overfor Trond Giske. Han har knapt hatt mulighet til å forsvare seg og gi sin versjon av de hendelser han er anklaget for. Konklusjonen var trukket på forhånd.

Trond Giskes upassende oppførsel overfor unge kvinner var godt kjent internt i Arbeiderpartiet, men verken Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre foretok seg noe som partiledere. Gahr Støre ble partileder for fire år siden og har hatt rikelig anledning til å konfrontere Giske med manglende folkeskikk.

Det gjorde ikke Gahr Støre – før nå. For nå passet det i en metoo-aktuell tid å bruke Giskes påståtte handlinger mot ham i en indre maktkamp.

Partilederens handlemåte har en bibelsk parallell. Gahr Støre har gjort som Pontius Pilatus: Han har toet sine hender for å vise at han er uten skyld i korsfestelsen av Giske, eller mer presist: for å vise sin likegyldighet og ansvarsfraskrivelse overfor det eks-nestlederen er anklaget for. Gahr Støre vasker sine hender med metoo-kampanjen som såpe.

Det fins flere ordspill som har med hender å gjøre. Å gni seg i hendene er uttrykk for tilfredshet. Det er dét Gahr Støre gjør nå, etter at en som kunne bli en trussel mot hans egen posisjon, nå er politisk henrettet ved standrett.

Gahr Støre opererer hele tiden i «jeg»-form – akkurat som om han skulle være partieier. Dét er han ikke, og derfor er det også kommet sterke reaksjoner mot partilederens uopplyste enevelde, ikke minst fra Trøndelag, som er Arbeiderpartiets aller sterkeste fylkeslag. Fylkesordfører Tore O. Sandvik betegner Støres prosess som «rystende».
I denne saken er dét et mildt uttrykk.

Gahr Støre har praktisert en omvendt bevisbyrde – at Giske selv må bevise at han er uskyldig i anklagene. I rettspleien er det motsatt: Det er den som påstår noe som må føre sannhetsbevis for at påstandene holder vann. Dessuten har Giske som følge av sin sykdomstilstand ikke fått anledning til å gi si versjon. Konklusjonen var trukket på forhånd, ut fra såkalte varsleres fremstilling. En kvinne har stått frem med en fortelling om at Giske mislyktes i å forføre henne for åtte år siden. Hun har ikke sagt et pip, men nå passet det å bære ved til heksebålet. Når noe forties i åtte år, kan det ikke være livsviktig.

Jonas Gahr Støre har ved sin standrett ikke løst partiets problemer, men forsterket dem.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!