Gjesteskribent

Spetakkelet i Arbeiderpartiet utviklet seg til en situasjon hvor bare én løsning var mulig: At nestleder Trond Giske trakk seg for godt. Det gjorde han søndag kveld.

Trond Giske ble en ofret brikke i spillet om makt og posisjonering i partiets ledelse. Giske sto i veien både for partileder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik. Derfor måtte han utmanøvreres. En serie kvinnfolkhistorier ble et passende redskap.

Giske er ikke anklaget for å ha forgrepet seg på kvinner, men for ved noen anledninger å ha vist damer uønsket, følelsesbetont oppmerksomhet. Han har utvist mangel på folkeskikk, men det er forskjell på å være innpåsliten og å være overgriper. Nestlederens utpregede sans for kvinner har vært kjent i årevis – også for Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, men de foretok seg ikke noe. Giskes ugreie oppførsel overfor damer var helt greit – helt til for noen uker siden.

Men nå passet det å bruke kvinnfolkhistoriene for å få Giske parkert. Gahr Støre har skjønt at hans stilling er så svak at han i en gitt situasjon ville ha tapt en ledervalgdyst med Giske. Tajik har åpenbart sin egen agenda. Hun var illojal mot Gahr Støres saksprosedyre ved å referere krenkede kvinners brev, men når det kunne ramme Giske, lot Gahr Støre det gå.

Trond Giske har vært utsatt for massehysterisk forfølgelse hvor angriperne har jaktet i flokk og hvor han har vært avskåret fra å legge frem sin versjon. Mediene har vært både aktor og dommer, mens Giske ikke har vært gitt retten til forsvar. Som stortingsrepresentant Kjersti Leirtrø sa til Aftenposten mandag: – Pedofile har et sterkere personvern enn det Trond Giske har hatt i denne saken.

Fra litteraturhistorien kjenner vi mange diktede paralleller til Giskes virkelige tilfelle. Tarjei Vesaas skrev i Kimen om massepsykose og kollektiv ansvarsfraskrivelse. Franz Kafka fortalte i Prosessen om Josef K, som ble anklaget og dømt av «noen» på siden av det ordinære rettsvesenet. Forfølgelsen av Giske minner om en Kafka-prosess, hvor mediene har ment og synset, men ikke fortalt hva Giske angivelig har gjort. Og vi minnes også tittelen på en av bøkene i Johan Borgens trilogi om Lillelord: Vi har ham nå!

Arbeiderpartiets grunnproblem – sviktende tillit i folket og mangel på begeistrende politikk som utgjør en forskjell – er ikke løst ved Giskes avgang. I så måte er fordrivelsen av Giske snarere en avledningsmanøver enn en løsning. Lederen i Akershus Arbeiderparti, Sverre Myrli sa til NTB mandag at «Alle ser at dette dreier seg om noe mer enn varslingssakene». Han skildrer stemningen på grunnplanet som «frustrert og oppgitt». Hans trønderske kollega Karianne Tung forteller at «organisasjonen er skadeskutt».

Fra kommunistpartiers historie i inn- og utland kjenner vi uttrykket «det andre sentrum», et indre senter i opposisjon til partiledelsen. Det virker som Arbeiderpartiets stortingssekretariat nå er blitt et annet sentrum i partiet. Det eiendommelige er at Jonas Gahr Støre er sjef begge steder, men har tillatt stortingsgruppen å drive konspirativ virksomhet gjennom styrte lekkasjer til ærendsløpende medier. Snakk om lederskap!

Partiet virker til å ha vært i ørska i lengre tid. Partiet mangler retning og minner om tittelen på en Otto Jespersen-forestilling for noen år siden: Fremad i alle retninger!

Arbeiderpartiet mangler også retningsvisere. De retninger som Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik har anvist har foreløpig stanset på 24,2 prosent på ferskeste meningsmåling.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

Kjøp Kent Andersens bok her!