Ett år med nedstengninger ligger bak oss. Og igjen er store deler av Norge stengt, med like smittetall som i fjor. – Det er utrolig trist, sier statsminister Erna Solberg (H). Foto: Heiko Junge / NTB

Statsminister Erna Solbergs innholdsløse taler er blitt regjeringens varemerke. Hun snakker og snakker. Floskler øses ut over folket i stedet for en politikk som kan legges merke til. Det er slikt det siktes til med Bibelens uttrykk om å gi folk «steiner for brød».

Erna Solberg minner oss om et uttrykk fra den franske statsrettsfilosofen Charles Montesquieu, kjent som opphavsmann til maktfordelingsprinsippet, men også denne spissformuleringen: «Hva en tale mangler i dybden, har den ofte i lengden».

Sist søndag talte fru Solberg til folket som om folket er barn og at virus kan bekjempes med ord. Hun sa at «folk er flinke». Og fortsatte: «Dette gjør meg stolt. Stolt av dere». «Vi har dere. Alle sammen. Vi har hverandre. Vi har stått sammen om dette i et år nå. Hver og en av dere har bidratt til at vi skal komme oss ut av dette – sammen». Her mangler bare et halleluja! Eller «Allahu Akbar», som det gjerne heter blant dem som fører an i smittespredningen, men likevel er regjeringspartienes etniske favoritter.

Statsministeren varslet søndag at regjeringen tirsdag ville lansere nye tiltak, men det gjorde hun ikke da hun tirsdag orienterte Stortinget. Det ble i stedet en ny tale med nye utbrudd av tanketomt løsprat.

Det er ikke bare lofotskreien som er i gytesesong. Mange politikere er det også. Ordgyteriet øker i omfang i et valgår, men i motsetning til skreien etterlater den politiske rognleggingen seg ikke noe verdifullt. Med ord skal landet bygges!

Mangel på folkelig forankret politikk avdekker at makthavernes programmer i vår tid mangler substans. Det viktigste er å holde seg selv ved makten. Og de som ønsker å overta makten, har ikke tenkt å gjøre stort mer enn å beholde den.

På Einar Gerhardsens vakt ble velferdsstaten innført. Per Borten videreførte ideen og fikk innført folketrygd for alle. Trygve Bratteli videreutviklet demokratiet. Kåre Willoch gjorde samfunnet mer åpent. Men hva skjedde på Gro Harlem Brundtlands, Kjell Magne Bondeviks og Jens Stoltenbergs vakt? Og hva blir Erna Solberg husket for? Vi kan ikke se at regjeringen har ett eneste nasjonalt prosjekt utenom å være regjering.

På den rødgrønne siden prates det også langt mer enn det avklares. Ap ønsker seg en flertallsregjering med Sp og SV. Det vil også SV, men ikke Sp. Hittil er løsprat det eneste velgerne har å forholde seg til. Det virker som de rødgrønne holder seg til den kjente uttalelsen fra Ernst Wigforss – ledende ideolog og finansminister i svensk arbeiderbevegelses avgjørende gjennombruddsår, da partiet var i tvil om å danne mindretallsregjering: «En sosialdemokratisk regjering kan riktignok ikke utrette så mye, men den kan hindre at andre gjør skade». Det virker som dette er dekkende også for holdningene på venstresiden. Bort med fru Solberg – og så får vi se hva det blir til!

Historien har mange eksempler på at politikeres ord kan stålsette et folk og gi resultater. Som da Winston Churchill manet britene til kamp mot Hitler-Tyskland. Eller president Franklin Roosevelts appeller om å mobilisere mot nazisme og japansk krigsmakt. Eller Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948, som klargjorde frontlinjene og bidro til at norsk arbeiderbevegelse knuste kommunismen som innenlandsk risiko.

Men i motsetning til de her nevnte, har Erna Solberg ikke lenger noen lydhør forsamling. Hennes taleskrivere er innstilt på autopilot. Barnslighet og tanketomhet avløses av repeterte floskler og selvfølgeligheter. Dette bekrefter det gamle ordtaket om at «Det hjertet er fullt av, renner munnen over med». 

Og fra høsten av kan det blir nye munner som røper hjertets tomhet.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂