Gjesteskribent

Einar Gerhardsen intervjues av Haagen Ringnes på Slottsplassen etter å ha meddelt kongen regjeringens avgang pga Kings Bay. August 1963. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv.

Vår folkekjære dikter Alf Prøysen hadde en velutviklet evne til å ta tingene på kornet i sine viser og stubber.

I barnevisa om Bakvendtland skrev han at I Bakvendtland, der kan alt gå an. Der er de like tøysete og rare alle mann. Det som for Prøysen var artig diktning, er i vår tid blitt til innarbeidet ledetråd for landets politiske eliter. Styringen av fedrelandet blir mer og mer sprø, ubegripelig og helt bort i natta. Bakvendtland – det er her og nå det.

Norge er blant verdens rikeste land. Vi sto oss godt også før vi ble oljenasjon. Det kom av at offentlig sektor ble drevet nøysomt og at en så stor del av folket var i produktivt arbeid. Einar Gerhardsen driftet velferdsstaten med 250 000 offentlig ansatte. Erna Solberg trenger 800 000 – uten at folkets velferd er vesensforskjellig forbedret.

Einar Gerhardsen spaserte hjemmefra til statsministerens kontor. Da slo han av en prat med folk han møtte og fikk bokstavelig talt nærkontakt med «Mannen i gata». Hans etterfølgere har ført en politikk hvor regjeringssjefen kjører i pansret bil for å beskyttes mot folket og hvor det må tas opp meningsmålinger for å vite hva folk mener og er opptatt av. Skiftende regjeringers politikk har ført at til at folk ikke er trygge selv 17. mai, hvor sidegatene til Karl Johan blokkeres av lastebiler for å hindre terror.

Statskassen flommer over av kapital, men griske politikere forlanger mer og mer penger. Andres penger. Når skatt på inntekt, formue og forbruk ikke strekker til, blir nye plager lansert. Utbyggingen av motorveier ble innledet ennå mens Trygve Bratteli var samferdselsminister. Det skjedde i en tid hvor uttrykket bompenger knapt fantes i noen ordbok. Så ble Norge en oljenasjon. Da ble bompenger nødvendig – selv på sideveier.

Onsdagens markeringer i Stavanger og Sandnes viser folkets reaksjon på elitenes vanstyre. Bompenger er helt unødvendig – dersom folkets fellesmidler brukes fornuftig. De styrende elitene har i stedet brukt pengene på formål folk ikke prioriterer – som budsjettstøtte til diktatorer sør for Sahara og underhold av folk som trenger seg inn i Norge. Før i tiden ble u-hjelp finansiert av misjonsorganisasjonene gjennom innsamlinger mens staten bygde veier. Nå betaler staten u-hjelpen, mens mye av veikostnadene dekkes via lokale innsamlinger, også kalt bompenger. I Bakvendtland snus mye opp-ned.

Når maktelitene forstår at det er grenser for pengepugingen, finnes det opp nye skattebyrder. Bompenger er blitt en ny inntektskilde, som bare delvis går til veier. Bompenger er blitt en generell avgift, som også skal finansiere gang- og sykkelveier samt subsidiere busstrafikken. De som tar seg frem selv, skal betale for dem som ikke gjør det.

Oljen er folkets eiendom. Den har maktelitene sikret seg kontrollen over, slik at folk må betale verdens høyeste priser – for sitt eget drivstoff. Elektrisk energi produseres i kraftverk folket selv eier gjennom kommuner, fylker og stat. Strømmen fra nedbetalte verk kan leveres for beskjedne beløp hjem til folk. Men her har makthaverne sett en ny inntektsmulighet og avgiftsbelegger folkets egen elkraft mer og mer for å finansiere elitenes utskeielser. Elavgiftene er økt særskilt mye etter at Siv Jensen ble finansminister for å finansiere et sterkt voksende byråkrati og uvedkommendes innmarsj i kongeriket.

Slik kan vi fortsette oppramsingen av Bakvendtlandets absurde bruk av andres penger. Men dette er folkets egen skyld. Det er folket som fyller Løvebakken med plageånder i stedet for velgjørere.

Vi trenger noe nytt – hva med et parti som setter Norge og folkets interesser først?