Kommentar

Før bompengeopprøret eksploderte. Såre fornøyd. Siv og Erna på budsjettkonferansen for 2020 på Hurdalsjøen hotell. Foto: Cornelius Poppe/NTB Scanpix

Det brennhete politiske spørsmålet om bompenger dreier seg verken om veifinansiering eller miljø. Bompenger er den uunngåelige konsekvens av at landets myndigheter ikke har kontroll med statsfinansene og at det sløses grassat med samfunnets fellesmidler.

Hvis regjeringen og Stortinget hadde ført en mer ansvarlig finanspolitikk og vist større ydmykhet i forvaltningen av andres penger, ville det ikke vært nødvendig med bompenger. Det er statens sløseri som gjør bompenger påkrevet for å få bygd veier.

Fremskrittspartiets oppvåkning kommer sent, men godt. Partiet har vært altfor ettergivende overfor de bompengeelskende partier. FrP har dessuten opptrådt vinglete og lite konsistent. Partiet har på den annen side fått til mye i veisektoren. Det er blitt en helt ny giv i veiutbyggingen, og bilavgiftene er gått ned. Partiet kan vanskelig lastes for at veibommene står der – når velgerne har satt sammen Stortinget slik at 85 prosent av representantene elsker bompenger og er helt hektet på dem.

Når Solberg-regjeringens dager er omme, og det behøver ikke å være så lenge til, vil samferdsel være på plussiden når regnskapet avlegges og ettermælet festner seg.

Bompengene vil i år innbringe rundt regnet 15–16 milliarder kroner. Dette utgjør mindre enn 1 prosent av statsbudsjettet. Hvis makthaverne hadde hatt evne og vilje til å prioritere, vise at noe er viktigere enn mye annet, ville bompenger ha vært overflødig.

Men er det noe Solberg-regjeringen mangler, så er det evnen til å prioritere. Statsutgiftene er blåst opp til ufattelige dimensjoner. Erna Solberg har adoptert og konsekvent etterlevd tittelen på en av Otto Jespersens revyer: «Alle skal få!». Med KrF og Venstre i regjeringen ble vondt gjort til verre. Og FrP svek sitt oppdrag om å kutte i statsutgiftene ved i stedet å bli en pådriver for å øke dem. Her sviktet også Høyre grovt.

I vår tid mangler makthaverne evnen til å skille mellom det som er fellesskapets oppgaver og oppgaver av perifer og privat karakter. Før var det misjonsorganisasjonene som drev u-hjelp. Kvinneforeninger landet over samlet inn penger som gjorde det mulig å finansiere både forkynnelse og utvikling. Samtidig betalte det offentlige for veibygging. Nå er det motsatt: Staten finansierer u-hjelpen, og deler av veifinansieringen skjer ved lokale innsamlinger gjennom veibommer. Norge er blitt det Prøysen kalte Bakvendtland.

Da Stortinget for en del år siden behandlet meldingen om et svært mislykket bistandsprosjekt i India, var det en av representantene som vred litt på et kjent Bjørnstjerne Bjørnson-sitat og uttalte: «Hva du evner kast av, i Det indiske hav».

Nå for tiden kan en også legge til Brasils jungler. Norge blander seg inn i andre lands landbrukspolitikk ved å ha gitt mellom 10 og 20 milliarder kroner i tilskudd for å hindre hogst av regnskog i Brasil og Indonesia. Brasils miljøvernminister sa nylig at tiltaket var helt uten betydning for noe som helst.

Innvandringspolitikken er ikke bare dødelig og landssvikende, men også uhyggelig kostbar. Kostnadene utgjør i direkte penger mellom 50 og 100 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer virkningen av inntrengernes forbrytelser og skadeverk.

Ved å la inntrengerne forbli der de hører hjemme, slutte å sponse brasilianske skogeiere og samtidig stanse overføringene til diktatorer sør for Sahara, ville det være rikelig med penger til økt veisatsing i Norge. Veibommene kunne rives på dagen.

Slik kunne vi fortsette oppramsingen av statsutgifter som ikke vedkommer folket. Med vilje til budsjettansvar og omsorg for folkets penger kunne skatter senkes.

Men det skjer nok ikke når landet bestyres av folk som setter egne særinteresser foran folkets velferd, og private hobbyer foran fedrelandets grunnleggende behov.

 

Kjøp Oriana Fallacis bok her