Den norske staten eier det suverent største mediahuset i Norge, NRK. Staten sponser også TV2 og øvrige mediahus med hundrevis av millioner. Er det bra eller usunt for et demokrati, når mediene er direkte og indirekte avhengige av staten?

Statsmaktene er en betegnelse brukt om statlige organer knyttet til styringsfunksjoner de har i et politisk system.  I Norge er Stortinget det viktigste regel-lagende organet. Regjeringen og den offentlige administrasjonen er de viktigste organene når det gjelder å iverksette Stortingets vedtak, og domstolene er sentrale organer hva gjelder kontrollen av at reglene (lovene) blir fulgt.

Iblant snakker vi om pressen eller media som «den fjerde statsmakt». Det tenkes da på pressens rolle som opinionsformidler og -skaper. Ideelt sett skal pressen ikke ha noen styringsfunksjon.

Alle skjønner hvor viktig det er «å eie mediene og ytringene derfra». Dette ser vi særlig tydelig ved kuppdannelser, der kuppmakerne raskt tar over aviser, radio- og TV-stasjoner, slik at «de politisk korrekte beskjedene» gis til folket fra kuppmakerne. Vi ser det også i diktatorstyrte land, der fri presse har trange vilkår.

I teorien skulle altså «en fri presse» omfavne frihet fra «statlig eierskap og sponsing», men slik er det altså ikke i Norge. Her klynger mediene klynger seg til inngåtte avtaler, helt uten å tenke over at de kan betraktes som «billige prostituerte».

Les også: Én av tre er imot NRK-skatt

Da NRK-lisensen ble erstattet av NRK-skatt, økte statskanalens inntekter under Siv Jensen (Frp), som var Erna Solbergs finansminister. FOTO: Bibben/ Frp

Bløffen om lisensen som forsvant

Norsk rikskringkasting er finansiert via alle nordmenns skatteseddel. Da Siv Jensen (Frp) i sin tid som finansminister i Erna Solbergs regjering triumferte, og uttrykte lettelse over å ha blitt kvitt «NRK-lisensen», var det et spill for galleriet.

Hver person med inntekt over et visst nivå i en husstand fikk med Jensen-løsningen en påtvungen utgift, og ikke bare den enkelte husstand slik det var med «NRK-lisensen».

Jensens hyllest til en ekstra skattebelastning for NRK enten vi ser, hører eller leser statskanalen på nett eller ei, er baksiden av medaljen i det såkalte «spleiselaget» vi her i Norge ønsker å smykke oss med.

NRK fikk med Jensen-løsningen mer penger å rutte med. I overkant av seks milliarder kroner går det årlig til NRK, og det finnes ingen vilje på Stortinget til å legge bort den statlige kanalen eller privatisere statskanalen, og årsakene er flere:

  • Dels er stat, Storting og regjering svært tilfreds med å eie deler av medienes hverdag  gjennom skatt, sponsing eller støtte.
  • Dels våger ingen norske politikere i stortingspartiene å utsette seg for den tsunamien av hat som vil komme fra pressen, om temaet «avvikling av NRK, TV2-avtalen og pressestøtten» skulle komme på bordet.

Les også: Det er stygt og farlig når propaganda­maskinen NRK jobber på høygir

Norske aviser leverer lite nyansert stoff, og store mediahus har samlet det som tidligere var borgerlige- og Arbeiderpresse-aviser under samme tak med felles saker og innfallsvinkel. Er dette bra eller dårlig for demokratiet, spør artikkelforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX

Money is no object

VG er Norges klart største mediehus på digitale flater med i overkant av 2 millioner daglige brukere, etterfulgt av NRK, Dagbladet og TV2 som alle har over 1 mill brukere. 13 av de målte mediehusene har i dag over 100 000 daglige brukere på digitale enheter, skriver MBL i en pressemelding i mars i år.

I tillegg kommer altså en mindre og mindre attraktiv papiraktivitet i pressen, der staten er med på å betale for distribusjonen.

Foruten de nevnte seks milliardene til NRK inngikk staten en fem år lang avtale med TV2 i 2018 med  135 millioner kroner per år. Det har vært forhandlet om at denne avtalen økes til 150 millioner per år, og at avtalen økes fra fem til åtte år fra 2024.

Da Støre-regjeringen i oktober 2022 la frem statsbudsjettet for 2023 økte man det såkalte produksjonstilskuddet – ofte kalt pressestøtten – med 11,5 millioner kroner til en totaltpott på 400 millioner kroner.

I tillegg kommer den indirekte pressestøtten, som stort sett går til alle nyhetsmedier og fagpresse, og består i et fritak for merverdiavgift og utgjør cirka 2,5 milliarder kroner årlig.

Regjeringen satte også av 40 millioner kroner til tilskudd til samiske aviser, 22 millioner kroner til tilskudd til innovasjon og utvikling, 22 millioner kroner til tilskudd for lyd- og bildemedier i sitt statsbudsjettforslag for 2023.

For første gang kom en regjering, via Støre i oktober i fjor , også med et fireårig styringssignal for mediestøtten. Det betyr at uansett hvor likt disse mediene i de samme mediahusene skriver, uansett hvor lite nyansert det hele er, sammenlignet med gamle dagers presselandskap med «arbeiderpresse» og «borgerlig presse», så kommer millionene inn på kontoene.

At den statlige støtten betyr mye for de hardt subsidierte avisene som Klassekampen, Dagsavisen, Vårt land m.fl. vises tydelig, når de kjefter løs på den til enhver tid sittende regjering, om man våger å kutte i pressestøtten. I harnisk kan politikere på det aktuelle tidspunkt for pressestøttekutt i opposisjon, redaktører og mediaeiere fortelle at «kutt i pressestøtten er angrep på demokratiet og det frie ord».

Og de tror på dette selv i pressen, og det samme gjør de fleste politikerne på Stortinget. Og runddansen rundt «gullkalven», nemlig milliardene staten mener vi borgere skal finansiere NRK, TV2,  mediahusene og nisjeaviser med, disse som velter inn over oss tendensiøse kampanjesaker om klima, innvandring og «viktigheten av Norges totale underlegenhet for EU», bare fortsetter og fortsetter.

Money is no object ser altså ut til å gjelde hva angår støtte til mediene, mens vi alle sammen kan se at økte strøm-, mat-, drivstoffpriser, økte kommunale gebyrer, økte renter og fallende kronekurs rammer oss, men at det i svært liten grad er penger å hente fra den norske stat på tross av de ekstreme inntektene fra strøm, olje og gass.

Les ogsåBeskytter sine egne: Dagbladet lot tidligere TV 2-kollega lage koseintervju med Fredrik Græsvik

Akkurat som under pandemien, da norsk presse stod som mikrofonstativ for å formidle helt ukritisk hva statsminister Erna Solberg & co fortalte, slik driver pressen på med de forrykte ideene om “grønt skifte” i dag. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) slipper lett unna kritiske spørsmål, når milliardene fosser ut til havvind og annen ødeleggelse av norsk natur med såkalte “klimatiltak”. Foto: Heiko Junge / NTB

Dessverre ingen yrkesbeskyttet tittel

Så vet vi altså mye om hvordan norske journalister jobber, og vi vet hvor de har tilhold rent politisk. Det er nærmest å betrakte som regelrett tøv å hevde, at «profesjonelle journalister er i stand til å se bort i fra egne politiske preferanser», når vi ser hva som serveres i mediene 24/7.

Med det faktum av hva som leveres av «happy-go-lucky-saker» om noen få vellykkede integreringseksempler, underslag av fakta knyttet til ungdomskriminelle fra fremmedkulturelle miljøer, langt på vei mislykket integrering som knapt nevnes, ødeleggelsen av norsk natur med «grønt skifte» og hvor servilt mediene tar inn over seg påstanden om at «Norge må serve EU-land med energi og være Europas batteri», når disse landene helt på egenhånd har ødelagt sine egne stabile energiforsyninger, forteller oss minst to ting:

  • Norske journalister, redaktører og aviseiere er livredde for å tråkke politikerne på Stortinget på tærne.
  • Den politiske tilhørigheten i redaksjonene styrer hva som skal settes i fokus, hva som skal underslås, hvilke intervjuobjekter som skal/ ikke skal hentes inn i det offentlige rom etc. etc.

I en meningsmåling i mai i år forteller norske journalister at hvis de skulle ha stemt ved stortingsvalget der og da ville de ha gitt Ap 16 %, SV 18 %, Rødt 6 %, MDG 9 %.

Derfra og ut er det rimelig enkelt å konkludere med, at norsk presse løper ærend i mange sammenheng for sine politiske frender på Stortinget, i kommuner og fylker, akkurat slik de gjorde helt ukritisk under pandemien.

Det hele skjer dels av økonomiske motiver knyttet til statens innflytelse i medienes budsjetter og personlig overbevisning. Det finnes ikke andre forklaringer!

«Journalist» er dessverre ingen beskyttet yrkestittel. Du mister ikke tittelen dersom du løgnaktig, falskt og tendensiøst bærer fanen for regelrett propaganda, som i ytterste konsekvens er skadelig for landet og innbyggerne.

Slik får mediene, redaksjonene, redaktørene her i Norge holde på og du har lov til å stille deg spørsmålet:

– Skal vi virkelig ha det på denne måten, at medier – som vi tydelig kan avdekke dag ut og dag inn driver med tendensiøs propaganda – skal få statlig drahjelp for å hjernevaske oss?

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.