I Norge i dag har vi et ord som heter «politiker­forakt». Et lite brukt, men kanskje enda viktigere ord er «presse­forakt». For det er virkelig grunn til å forakte norske journalister og redaktører for deres lemfeldige omgang med fakta. Det gjelder på altfor mange viktige områder, som for eksempel innvandring, klima og EU.

Norske journalister jobber i det inter­nasjonale presse­organisasjoner karakteriserer som «verdens tryggeste land for journalister å arbeide i», men allikevel gjør ikke pressen jobben sin. Det ser altså ut til å være direkte koblet med pressefolks eget politiske ståsted.

Det fryktelige er at mange av oss betaler for et abonnement på en avis som bevisst fordreier sannheten, flytter fokus vekk fra de reelle spørsmålene og dermed bidrar aktivt – finansiert av deg og meg – til at vi føres bak lyset.

Ille er det dessuten at vi er tvunget til å betale for hjerne­vaskingen fra NRK, som starter via barne-TV og gjennom­syrer det meste av under­holdnings­programmer og nyheter.

«Presseforakt» er derfor et altfor lite brukt ord, og pressefolk konfronteres altfor sjelden i sin hverdag med det fravær av etter­rettelighet vi daglig kan se på tv, på nett, i papiraviser og høre på radio.

Les også: Tre fengslet, siktet for grov knivstikking: Politiet taus om statsborgerskap

Pensjonert journalist Anders Magnus skriver i Nettavisen at han tror de aller fleste norske journalister ikke tør å nevne at det er fremmed­kulturelle unge som er blitt et farlig og økende problem i norske gater, fordi redaksjons­medlemmene er redd for å bli stemplet som rasister, og at sannheten derfor underslås. Skjermdump: Nettavisen.

Sårbare unge?

Anders Magnus, mangeårig reporter i TV 2 og NRK, har «kommet ut av skapet» etter at han sluttet i NRK. Han skriver i Nettavisens spalter, der han peker på mange forhold rundt journalistikken som slett ikke er bra, eller enda verre: politisk korrekte redaksjoner som er en fare for Norges demokrati, økonomi og stabilitet.

I artikkelen med overskriften «Når journalister ikke tør å gjøre jobben sin» skriver Anders Magnus i Nettavisen om den frykten som ser ut til å gjelde i redaksjonene for å omtale innvandrer­ungdommer med fremmed kultur som et voksende og farlig problem i gatene her i Norge.

Magnus peker på det paradoksale ved at voldsmenn, voldtekts­forbrytere, ransmenn og mordere med fremmed­kulturell bakgrunn i pressen omtales som «sårbare unge». Dette da i motsetning til dem som utsettes for de kriminelle handlingene og som knapt får oppmerksomhet.

Magnus spør om det er frykten for å bli sett på som «rasist» som gjør at dagens journalister velger å tildekke, sminke og lyve om hvem det er som i voksende grad står bak vold av verste slag mot andre, og som slipper unna med det fordi det fra politikere og offentlige myndigheter praktiseres «de lave forventningers rasisme».

I praksis betyr det at personer med fremmed­kulturelt opphav – selv om disse er født og oppvokst i Norge –  ikke kan stilles de samme krav til om lovlydig adferd, god oppførsel og god folkeskikk, nettopp fordi de er av «fremmed­kulturelt opphav».

Med dette legger norsk presse til rette for økt rasisme i samfunnet, og dessuten legger man til rette for ytterlig­gående politiske strømninger som før eller siden må komme når et land knuges av «de lave forventningers rasisme».

Sverige har prøvd det. Tyskland har prøvd det, men allikevel er det ingen i redaksjonene som våger å peke på at for stor innvandring og dårlig integrering gir seg utslag i kriminalitet, og på hvem som står bak.

Det er således noe mer enn at «journalistene ikke tør», slik Magnus skriver. Det handler om «politisk korrekthet» og en villet redaksjonell linje her i landet på vegne av de partiene norske journalister og redaktører favoriserer.

Les også: Gjengkriminelle i Oslo slapp straff 159 ganger

23. september 2019: Klima­aktivisten Greta Thunberg får skjelle ut voksne i FN, noe som passet FNs Klimapanel som hånd i hanske. Hele fremveksten av «Greta-epoken» bærer preg av stram, teatralsk horror-regi fra første dag med pappskiltet i Sverige og fram til dags dato via World Economic Forum i Davos og FN. Photo: Kay Nietfeld / DPA / NTB.

Klimahysteriets framvekst

Ta det inn over deg at hvis slike som Greta Thunberg kun hadde bloggen sin, TikTok-kanalen sin eller Facebook-siden sin å drive klima­hysteriske kampanjer på, ville ingen lagt merke til henne.

At hun på under et år etter at hun satt utenfor den svenske Riksdagen med et pappskilt med påskrift om å redde klima, kunne få plass i Davos hos WEF-pampene og kort tid senere i FN med sitt «how dare you?», må tilskrives en propaganda-­presse.

Hysteri gir gode overskrifter, slik de alltid har gjort. Nå er det altså ikke kun løssalgs­avisene som tyr til  denne formelen, men «alle» gjør det i hovedstrøms­mediene. Det nylige regnværet «Hans» tegner et tydelig bilde av at pressen maler ut hysteriet og kobler regn og flom med «klima­katastrofen» vi har i vente.

At mange redaksjoner ligger i dette hysteriske sporet, er det ingen tvil om. Bergens Tidende var en av de avisene som for mer enn ti år siden besluttet at de skulle utestenge folk som hadde andre meninger om klima enn at det var menneskeskapt.

Hvor mye eller lite «menneske­skapt» disse klima­endringene er, spiller altså ingen rolle for pressen verken her i landet eller andre steder, men det blir ikke mer sant av den grunn når det påstås at «all temperatur­økning på kloden er menneskeskapt».

Derfor ble få eller ingen spørsmål stilt til kost og nytte da kronprinsen løp ærend for Støre og Arbeider­partiet da den flytende havvind­parken Hywind nylig ble åpnet, subsidiert av norske skattebetalere for milliarder.

Det koster 7,4 milliarder kroner å kutte 0,75 % av CO2-utslippene som politikerne våre har lovet å kutte innen 2030! Og dette da altså dersom havvind­anlegget utenfor Florø fungerer som planlagt. Om resten av CO2-kuttene koster like mye, vil dette løftet koste 1000 milliarder. 360.000 kroner per skattebetaler.

Dette ikke er reelle kutt «globalt» – et ord som er ekstremt mye benyttet av Erna Solberg og Jonas Gahr Støre med sine støtte­spillere på Stortinget – nei,  det handler om flytte norske utslipp over til andre land, for at det «nasjonale CO2-regnskapet» vårt skal se bedre ut.

Globale CO2-utslipp vil alt i alt bli tilnærmet de samme som før, for CO2 flyter som kjent over landegrenser. Men jobber pressen med å etterprøve dette temaet, for å peke på hvor ekstremt elendig det er å prioritere opp «Norges rolle som grønt batteri for Europa», slik Stortinget gjør, og de tilhørende kostnadene?

Nei, norsk presse driver kampanje for mer klimahysteri. Det koster oss ekstreme beløp for tiltak som definitivt er å betrakte som «symbol­politikk», og som dessuten raserer norsk natur som for eksempel vindkraften. Det lille Norge bidrar med av CO2-utslipp, hausses opp som noe stort og alt overhengende voldsomt som vi skal skamme oss over.

Og hvor ofte hører vi pressen kakke Støre og Solberg i hodet med hvorfor de ikke vil trekke fra norsk skog, myr og tang i klima­regnskapet, slik andre land gjør – og som ville ha halvert våre utslipp i CO2-regnskapet?

Det er opplest og vedtatt på Stortinget at Norges EØS-avtale, med datostempel fra 1994, for all del ikke må reforhandles eller termineres til fordel for en fra norsk side sett bedre avtale. Pressen følger eksakt det samme sporet og stiller ingen kritiske spørsmål til statsminister Jonas Gahr Støres underdanighet for EU og Ursula von der Leyen, Europa­kommisjonens president. Foto: Heiko Junge / NTB.

EU-serviliteten

Mange av oss er lei av tendensiøs og løgnaktig journalistikk knyttet til innvandring, klima, EU-underdanighet og for den saks skyld amerikansk politikk.

Fordi vi er i stand til å etterprøve norske hovedstrøms­mediers påstander via alternative norske medier, nisjemedier og utenlandske medier, kan vi slå fast at norske medier lyver, sminker sannheten eller underslår den.

Norske redaksjoner og journalister velger selv hvilke fragmenter av en historie de ønsker å presentere, hvilke vinklinger som skal gjøres og hvilke intervju­objekter som skal fortelle den «sannheten» redaksjonene ønsker å fremstille.

Den påståtte «norske avhengigheten av EØS-avtalen» er et slikt spørsmål. I svært liten grad gransker norsk presse påstandene om at Norge ikke kan finne på å gå ut av avtalen og skaffe seg en handels­avtale med EU som England eller Sveits.

Norske politikere peker ganske riktig på at Europa er vårt hovedmarked, men sier lite om at størstedelen av det vi selger dit, har med fisk, olje og gass å gjøre. Hva ville Europa gjøre hvis en ny majoritet på Stortinget sa at vi ønsker å gå tilbake til den gamle EFTA-avtalen, mon tro?

Ville EU true med å la være å kjøpe vår fisk, gass og olje? Nei, selvfølgelig ville de ikke dét. Norge er for tiden Europas største gass­leverandør, og hadde det vært politikere på Stortinget som hadde ønsket å se nyansert på spørsmålet om ny handelsavtale med EU, ville vi kunnet ha trumfet dette igjennom.

Norge blir stadig sterkere tilknyttet en ekspanderende EØS-avtale og underlagt EU-byråer som er i strid med den opprinnelige EØS-avtalen. EØS-avtalen legger så sterke føringer på samfunns­utviklingen, velferdsstaten og arbeidslivet at den truer den norske modellen.

Fortjener dyp og inderlig forakt

Når pressen velger å pynte på og lyve om sannheten knyttet til for stor innvandring og dårlig integrering, hausser opp klimahysteri uten å gå i dybden på spørsmålet, og også unnlater å trekke inn de stemmene som peker på det motsatte av hva Greta Thunberg hevder i debatten, da skjønner vi at de driver propaganda.

Når pressen helt ukritisk lar norske politikere binde oss enda tettere til EU og slippe unna med påstander blant annet om at «EU er vår sikkerhet mot Russland» – selv om altså Sverige og Finland fant NATO (der Norge er medlem siden langt tilbake) som den eneste trygge løsningen – ja, da er vi ille ute her i landet.

Vi er helt over i avdelingen for hjerne­vasking når tilstrekkelig mye desinformasjon spres i alle mulige kanaler 24/7, år etter år.

Det er selvfølgelig fare på ferde når slikt praktiseres i årevis, og redaksjonene vet utmerket godt hva de holder på med, så det bør ikke finnes noen tilgivelse noe sted for denne skadelige propagandaen som bæres frem.

«Presseforakt» er et ord som på lik linje med «politiker­forakt» må brukes langt hyppigere i hverdagen enn det har vært gjort til og med i dag.

Det vi ser i hovedstrøms­mediene av servil, tendensiøs propaganda­journalistikk, fortjener dyp og inderlig forakt.

Kjøp boken av Alf. R. Jacobsen her!