Den EU-vennlige delen av norsk presse og politikerstand er ute etter å kappe hodet av kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) fordi han nektet å publisere en forskningsrapport med en rimelig tendensiøs konklusjon. Det er all grunn til å hylle Gjelsvik for at han står opp mot akademia, politiske motstandere og EU-vennlig presse.

Rapporten Gjelsvik ikke ønsket publisert på regjeringens nettsider var bestilt av Erna Solberg-regjeringen, og vi vet at Høyre er opptatt av å få Norge inn i EU.

Rapporten peker blant annet på politisk omveltning, politisk endring og svekket tillit i samfunnet, og mange vil som meg mene at dette bringer Stortingets politikere selv til bords ved sine svake evner til å styre seg hva angår å vite hvor de bor og adferd i sosiale medier sammen med de mange dårlige avgjørelsene.

– Gjelsvik viser med disse uttalelsene at han ikke tar sikkerheten rundt gjennomføringen av norske valg på alvor, sier Venstres stortingsrepresentant Grunde Almeland til Aftenposten.

Høyres stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide krever at statsministeren kommer på banen i saken.

– Det er ekstremt alvorlig at den statsråden som har ansvar for valggjennomføring og å vurdere risikobildet opp mot norske valg, bare avfeier deler av en rapport hans eget departement selv har bestilt – fordi han ikke liker konklusjonen, sier hun til avisen.

– Det virker nesten som om kommunalministeren tilbakeholder rapporten fordi den bryter med hans syn på saken, sier Frps Helge André Njåstad.

Sigbjørn Gjelsvik påpeker at regjeringen ikke prøvde å stanse FFI fra å publisere rapporten, slik pressen og politiske motstandere hevder.

– Vi kommuniserte til FFI at vi ikke vil legge ut rapporten på regjeringens nettsider. Men FFI sto selvsagt fritt til å legge ut rapporten, sier Gjelsvik til Aftenposten.

Gjelsvik sier at han er redd det kunne hatt negative konsekvenser å legge ut rapporten på regjeringens nettsider. Det kan ifølge ham mistenkeliggjøre legitime politiske standpunkt og gi økt polarisering i samfunnet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

EU-vennlige Aftenposten bruker både journalistiske muskler og gir spalteplass til EU-venn og politisk redaktør, Kjetil B. Alstadheim. Faksimile: Aftenposten

Mistenkeliggjør EU- og EØS-motstandere

Rapporten fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tar for seg ulike scenarioer for uønsket valgpåvirkning, noe vi alle er engstelige for allerede har skjedd og skal skje igjen. Men FFI har pekt spesielt på et enkelt tema, som Gjelsvik med rette finner grunn til å reagere på.

I rapporten skisseres blant annet et scenario der en utenlandsk aktør har som mål å isolere Norge fra det europeiske fellesskapet. Da vil «en utmelding fra EØS-avtalen være et betydelig skritt i den retningen», heter det i rapporten.

Allerede i denne ene setningen opplever jeg for egen del det ligger et signal i at EØS-avtalen, som kom til anvendelse fra 1. januar 1994, skal være hugget i sten, og er uangripelig.

Ser vi på avtalen per i dag, opp mot 1994, vil trolig de fleste finne at det har skjedd ting i forholdet Norge/ EU som bør indikere at Norge reforhandler eller terminerer avtalen, og går for en egen handelsavtale, slik Storbritannia og Sveits har.

Det forskerne også beskriver er «frykten for mer nasjonalisme», noe Gjelsvik reagerer på – og det heter fra FFI-forskerne blant annet:

«Som strategi kan aktøren prøve å forsterke proteksjonistiske og nasjonalistiske holdninger og misnøye mange nordmenn har på grunn av økte priser.»

Til Nationen sier Gjelsvik at han mener rapporten mistenkeliggjør EU- og EØS-motstandere i Norge.

– Hvis forskere ønsker å presentere slike argumenter for EU og EØS, kan de melde seg inn i en organisasjon eller et politisk parti, i stedet for å pakke det inn i en forskningsrapport om valgpåvirkning, som er egnet til å økt polarisering av den norske debatten, sa han til avisen.

Massivt press fra EU-tilhengere

Det er grunn til å ta av seg hatten for Sigbjørn Gjelsvik, som må ha visst hva som kom av hets og press, da han sa imot det flere partier på Stortinget ønsker å høre, nemlig at «mer EU er bare bra for Norge, og aller helst skal vi være EU-medlemmer».

I pressen er det som sedvanlig, slik det også var før folkeavstemningen om EU i 1994, «en god følelse for EU».

Aftenposten bruker både journalistiske muskler og gir plass fra alltid EU-vennlige kommentator og politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim for å diskreditere Gjelsvik.

Og man mener, fra de ekspertene Aftenposten henter fram for å forsterke redaksjonens egne holdninger, at Gjelsviks utsagn kan svekke tillitten til forskerne.

Men det er faktisk all grunn til å stille spørsmål ved all forskning, i likhet med hva som leveres av journalistikk.

Den politiske tilhørigheten ute på venstresiden i akademiske kretser avgjør tilsynelatende hva det blir forsket på og hvordan det hele presenteres, har forskere selv fortalt i mediene.

Man beskriver fra samme hold en indre selvjustis og utfrysning dersom forskningen og resultatene ikke er politisk korrekt nok, og i tråd med de rådende politiske hovedholdningene i akademiske kretser.

Slik jeg ser det er det dessverre også slik i den norske pressen, og også da med politisk tilhørighet og sympatier som grunnlag.

At en rapportering her peker ut trusler for samfunnet, knyttet til EU- eller EØS-motstandere, er det all grunn til å være kritisk til.  Særlig fordi EU-vennlige Høyre satt med statsministeren da rapporten ble bestilt.

At EU-misjonærene i Aftenposten, både på kommentarplass og i nyhetene hausser opp denne saken, er på ingen måte overraskende. Det samme skjer altså mange andre steder i presselandskapet der fordømmelsene hagler over Gjelsvik.

Kommentator Morten Myksvoll i Bergens Tidende setter det hele på spissen på denne måten:

«Russland kan utnytte norsk EU-motstand. Men det vil ikkje regjeringa at me skal lese om.»

Les også: Høyre vil gi full gass mot EU

Ingen garanti for norsk selvråderett

Høyre har proklamert at de ønsker Norge inn i EU. For ikke alt for mange år siden kunne vi se, høre og lese at vår sittende statsminister Jonas Gahr Støre og nåværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide – begge fra Arbeiderpartiet – lanserte svært EU-vennlige tanker for Norges del.

Venstre sa nylig rett ut at de ønsker seg inn i EU. Med unntak av Rødt har alle partier på Stortinget per i dag sittet i regjeringer eller bidratt til vedtak som har tatt flere steg nærmere EU gjennom EØS-avtalen og det å svelge unna EU-direktiver.

EU er ikke lenger en organisasjon kun for «fri flyt av varer og tjenester over grensene», men reelt sett et overnasjonalt organ som blander seg inn i svært mye mer av enkeltlandenes ve og vel, herunder klimatiltak, innvandringskvoter og ikke minst merkbart i disse dager; energi.

Norsk presse har, med unntak av alternative medier, nær sagt ingen motforestillinger mot at Norges skal styres fra Brüssel. Og i likhet med under koronaperioden, løper pressen ærend for politikerne, som ønsker oss inn i EU helt uten å stille særlig kritiske spørsmål.

Hvis eller når det kommer en folkeavstemning rundt om Norge nå skal inn i EU, slik vi ikke ville det i 1972 og 1994, kan vi spørre oss hvem i alle dager er det som skal selge inn norsk sjølråderett over eget land og egne ressurser? Det kommer i hvert fall ikke hovedstrømsmediene til å ta seg bryet med.

Kan hende blir dette denne gangen heller ingen folkeavstemning, for et flertall på Stortinget kan finne på å hevde at «situasjonen i Europa krever at Stortinget fatter et faktabasert og nøkternt vedtak om innmeldelse».

Da vil det norske folk bli utmanøvrert atter en gang, slik vi blir det alt for ofte, når regjeringer tar viktige beslutninger over hodet på oss og/eller stortingspolitikere hestehandler seg vekk fra valgløfter og inn på statsrådstaburetter.

Sammensveiset gjeng på venstresiden

I de årlige Medieundersøkelsene stilles det spørsmål om de politiske preferansene til redaktører og journalister. Når disse preferansene måles opp mot folk flest finner vi at pressefolk hører til et godt stykke ut på venstresiden.

Journalistene ville i mediaundersøkelsen i mai i år gitt 24,9% til Arbeiderpartiet, SV 17,2%, Rødt 13,2% og MDG 11,9%. Til sammen 67,2%.

Ser vi på hva velgerne ga de respektive partiene i stortingsvalget i 2021 finner vi at det norske folk landet på 26,3% for Arbeiderpartiet, SV 7,6%, Rødt 4,7% og MDG 3,9%. Til sammen 42,5%.

Ser vi på hva norske forskere ville ha stemt i en meningsmåling per mai i år lander disse på 20,5% Arbeiderpartiet, SV 23,2%, Rødt 10,7% og MDG 17,2%. Til sammen: 71,6%.

Når vi ser hvilke vinklinger norsk presse dagstøtt leverer knyttet til føleri og egne politiske preferanser, og hva dette bidrar til av artikler og reportasjer med tendensiøst innhold, skal vi stoppe opp og spørre oss:

Er dette bra for demokratiet?

Når vi da også vet at forskere hører til i samme krets som journalistene politisk sett, og vi vet at de som har forsket på spørsmål knyttet f.eks. til klima eller innvandring, som ikke samsvarer med det som er politisk korrekt, får intern hets og karrierevansker, ja da er det også i den sammenheng grunn til å rope et varsku.

Norske forskere er venstreorienterte så det holder, og tilsynelatende i trygge jobber i det offentlige, der man ikke behøver å tenke noe særlig over de mange utfordringene rundt klimatiltak, energi og ikke minst innvandringen til landet.

I så måte er all grunn til å være skeptisk til innholdet i denne rapporten Gjelsvik her har takket nei til å presentere på regjeringens nettsider.

Gjelsvik sitter altså i en regjering på vegne av Senterpartiet, som ikke deler pressens, Høyres, Støres og Venstres høye tanker om et tettere samarbeid med eller medlemskap i EU.

Det ville være et politisk selvmord av Gjelsvik å slå fast at han selv og partiets medlemmer potensielt sett er «russervenner», som ønsker å destabilisere Europa ved EØS- eller EU-motstand, og attpåtil bli kalt for det pressen mener er grusomt av norske politikere å være, nemlig «nasjonalist» slik denne FFI-rapporten berører.

Etter at denne artikkelen ble skrevet har kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik valgt å publisere rapporten på regjeringens sider. Vi har også kunnet slå fast at statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sier han er uenig i begrunnelsen kommunalministeren ga da han ikke ville publisere en rapport om fremmed valgpåvirkning. Ingen ryggdekning der i gården altså.

Men uansett: Herved er verbale blomster til Sigbjørn Gjelsvik avlevert, som en takk for at han tok seg ubehaget og bryet med å si det han mener om denne tendensiøse rapporten!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!



Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.