Hans Rustad hadde 26. januar et innlegg om at Trond Giske leverte en knusende dom over dagens Ap-ledelse i et innlegg på Byåsen Arbeiderlags årsmøte i Trondheim.

Med forbehold om at jeg ikke har lest møtereferatet som var gjengitt i Adresseavisen, og langt mindre kan påberope meg å ha vært på årsmøtet, så tror jeg Trond Giske fort kan havne på villspor, selv om han påpeker noe som er åpenbart. Han kan havne i det samme sporet som alle andre politikere og «etablerte» politiske kommentatorer gjør. De ser at Rødt går frem og at de selv mister stemmer, og så trekker de den slutningen at det å selv gå mot venstre vil vinne dem stemmer tilbake.

Les også: Giske: Et Ap uten visjon og appell blør velgere

Det vil bare skje i liten grad. Nøyaktig de samme feilslutningene har Høyre gjort lenge, også FrP under Siv Jensens ledelse. Da opposisjonen (som i all hovedsak er «rød-grønn») vokste på meningsmålingene, la de politikken i den retningen i tro på at det ville hjelpe på populariteten. Problemet de har felles, er at ingen av dem vil snakke om den store elefanten i rommet. Og hva er elefanten? Jo, det er EØS-avtalen og alle dens konsekvenser for Norge.

Det en kjent sak at Trond Giske har vært, og kanskje fortsatt er, skeptisk til EU. Han har imidlertid sagt at han er fornøyd med EØS-avtalen, så jeg legger til grunn at det fortsatt er tilfelle. Jeg legger derfor også til grunn at heller ikke han har lyst til å snakke om elefanten. Denne artikkelen er ikke om EØS-avtalen, men om konsekvenser av at det er tabu å diskutere den offentlig.

Høyre og Arbeiderpartiet inngikk et skjebnefellesskap for mange tiår siden som innebar å verne om EU og EØS-avtalen, samt å avvise alle spørsmål om samme tema. De partiene som velger å samarbeide med de to store partiene, trekkes uvilkårlig inn i dette skjebnefellesskapet. Vi så det med SV og Sp i den forrige rødgrønne regjeringen, vi så det med FrP i Erna Solbergs regjeringer, og vi ser det med Sp i den nåværende regjeringen. EØS-avtalen er hellig, ingen skal stille spørsmål ved den, ingen skal stille spørsmål ved konsekvensene av den. Ingen skal heller påpeke at EU har endret seg – til dels radikalt – etter at EØS-avtalen ble inngått for snart 30 år siden. Ingen skal ytre kritiske spørsmål om EU i det hele tatt.

Ingen politiske journalister og redaktører i Norge kan, eller vil, se elefanten i rommet. Derfor er den heller ikke med i de politiske og parlamentariske ligningene som vurderes og diskuteres i kommentariatet.

Det samme gjelder meningsmålinger. Elefanten er sjelden eller aldri med i de ulike spørsmål som meningsmålere spør om, men i store deler av folket er den godt synlig. Den er blitt større og begynner å bli veldig nærgående. Med unntak av noen partier, som ikke er på Stortinget, så er det bare Rødt som virkelig erkjenner elefanten. De snakker mye om den, og viser truende bilder av den. Dette er oppfattet i folket. Dette er hovedgrunnen til at Rødt går frem på meningsmålingene.

Rødt er den eneste sikkerhetsventilen på Stortinget som folk kan ty til når de vil varsle at elefanten er blitt et problem. De er den eneste sikkerhetsventilen det har noen hensikt å velge når meningsmålerne spør om alt mulig annet enn – nettopp – elefanten i rommet. I alle fall er det slik etter at Senterpartiet forlovet seg til noen andre.

På grunn av skjebnefellesskapet mellom Høyre og Arbeiderpartiet, og det faktum at vi kun tenker oss regjeringskonstellasjoner hvor Arbeiderpartiet eller Høyre er i koalisjon med ett eller flere av de andre partiene, så har vi en låst politisk situasjon i Norge. En gordisk knute. Samtidig har vi et trykk som øker ute i befolkningen. Et trykk som alle føler veldig på, men som kanskje bare halvparten tilskriver vekten av elefanten i rommet.

Trykket forsterker uroen og sinnet i befolkningen. Politikerforakten får ny næring. Alt dette i en situasjon hvor flere i de to siste årene har mistet tillit til politikerne, kanskje uopprettelig. Trykkokeren kan komme aldeles ut av kontroll når vi får enda høyere strømpriser, når flere bedrifter legges ned og flere mister jobben. Og vi har bare én sikkerhetsventil på Stortinget – Rødt –, som vi uansett ikke kan utløse på ordentlig før om tre og et halvt år.

Hva om vi tenker litt utenfor boksen? Hva om vi tenker litt kreativt om de konstitusjonelle virkemidlene vi har arvet fra kloke forfedre? Hva om vi hugger over den gordiske knuten? Hva er den gordiske knuten, helt konkret? Jeg er inne på det ovenfor, men for å være enda tydeligere: det faktum at de andre partiene på Stortinget lar seg bli en del av skjebnefellesskapet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, de lar seg holde som gissel. Hvorfor gjør de dét?

Svaret er enkelt: regjeringsmakt og prestisje. Det gir statsrådstaburetter og mye oppmerksomhet. Ikke all oppmerksomheten er like hyggelig, jf. politikerforakt, som jeg skriver om ovenfor. I konkurransen om medieoppmerksomhet må dessverre politikere med statsrådsambisjoner si til seg selv at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet.

Tilbake til den gordiske knuten. Kan den hugges over? Ja, fjorårets stortingsvalg ga et resultat som vi ikke har hatt siden stortingsperioden 2001–2005. Arbeiderpartiet og Høyre til sammen har ikke flertall på Stortinget. Skjebnefellesskapet er i mindretall. De andre partiene til sammen er i flertall. Ikke mye, bare med ett mandat, men det åpner muligheter.

Muligheter for at stortingsrepresentantene for alle de andre partiene slutter å se på seg selv som partipolitikere bundet av partiet, men først og fremst som folkets tillitsvalgte. Muligheter for at de begynner å se seg selv som folkets representanter på tinget – den rollen som de rent konstitusjonelt egentlig var ment å ha. I dagens parlamentariske situasjon har de makten – hvis de vil, og hvis de står sammen. Hvordan kunne vi tenke oss at dette maktskiftet skulle manifestere seg – ikke langt frem i tid, men allerede i morgen, eller i neste uke?

Vel, først og fremst må Senterpartiet gå ut av regjering. Det er ikke vanskelig å tenke seg grunner de kunne påberope seg for å gjøre akkurat det. Ja, men Norge ha en regjering, vil mange si. Vel, for det første er dagens koalisjonsregjering allerede en mindretallsregjering, Arbeiderpartiet er det største partiet på Stortinget og kan regjere med støtte fra Stortinget fra sak til sak.

Det har de gjort før. Det er full konstitusjonell hjemmel og parlamentarisk praksis for dette. Norge har hatt mange mindretallsregjeringer siden krigen. Flere, og jeg er definitivt en av dem, vil si at Norge ble mye bedre styrt under mindretallsregjeringer. Det er krevende å lede en mindretallsregjering, men skal vi ikke kunne kreve at våre folkevalgte representanter behersker nettopp dét? Særlig når deres forgjengere gjorde det med kløkt og stil.

Det flytter mer makt og innflytelse over til Stortinget, men er ikke dét nettopp poenget med et representativt demokrati? Regjeringen er kun en administrasjon utgått fra Stortinget, en administrasjon som står ansvarlig overfor folkets valgte representanter i Stortinget, alltid. En administrasjon som kan endres, og skal endres, uten at samfunnet går i stå. Hvis Arbeiderpartiet synes det er for tungt å styre alene, så kan Høyre få vise at de er oppgaven verdig, alene. De har gjort det før. De var da, som nå, Stortingets nest største parti. Så regjeringsspørsmålet er ikke noe problem, ikke konstitusjonelt. Og hvis noen stortingspolitikere ser det som et problem, bør de stille seg spørsmål om de har forstått sin rolle og sitt ansvar.

Med regjeringsspørsmålet ryddet av veien må vi også venne oss til å se på den parlamentariske situasjonen på nytt. For de av oss som er gamle, blir det snakk om å børste støv av minner fra tiden før den første rød-grønne regjeringen, altså fra tiden før 2005, for snart 20 år siden. Enda nyttigere og mer relevant blir det om vi minnes tider så langt tilbake som 1970- og 80-tallet, eller mer presist til tiden før EU-avstemningen i 1994. Et tidspunkt som falt sammen med at Plan B – EØS-avtalen – trådde i kraft da folkets stemme falt, og da skjebnefellesskapet mellom Arbeiderpartiet og Høyre ble beseglet.

Grunnen til at jeg går så langt tilbake, nesten 30 år, er at skjebnefellesskapet fra da av har lagt en klam hånd over folkestyret i Norge. Vi er tilbake ved en epoke som mindre enn halvparten av dagens befolkning har minner om i egenskap av stemmeberettiget. Antallet stortingsrepresentanter som har opplevd denne epoken, er trolig enda mindre enn i befolkningen. Blant norske journalister og politiske kommentatorer er det kanskje ytterligere et hakk verre. Vi er tilbake i «oldtiden», folkens.

I denne oldtiden var folkestyret i Norge ganske vitalt. Vi hadde mindretallsregjeringer, og Stortinget var et aktivt verksted for utforming av politikk, politikk som et flertall i folket også kunne stille seg bak. Mange politiske journalister og kommentatorer var mer opptatt av det som foregikk i stortingskorridorene enn det som foregikk i administrasjonens hovedkvarter, regjeringskvartalet. På Stortinget ble det snekret sammen politiske løsninger og kompromisser. Løsninger og kompromisser som representantene kunne forsvare i sitt møte med egne velgere, nettopp fordi de selv hadde vært med på å utforme dem. Regjeringen var uansett nødt til å sette Stortingets vilje – folkets vilje – ut i livet.

Tiden fra andre verdenskrig og frem til 1994 var en glansperiode for norsk folkestyre. Mange viktige og skjellsettende beslutninger ble truffet i denne perioden, beslutninger som har hatt avgjørende betydning for å skape det utviklede velferdssamfunnet vi liker å skryte av i dag. Stortingsrepresentantene var mer respekterte ute i folket, noen ble til og med sett på som veldig dyktige. Noen var slagferdige i en sånn grad at ordskifter i Stortinget var god underholdning. Viktigst av alt: Det var sånn det parlamentariske demokratiet var ment å fungere. Folket følte at de faktisk ble representert i nasjonalforsamlingen. Ikke minst var partienes rolle mer nedtonet enn nå.

Hvis Senterpartiet går ut av regjering, kan vi igjen blåse liv i folkestyret – på ordentlig. Norge må ha en regjering, men det behøver ikke være en flertallsregjering, og langt mindre en koalisjonsregjering. Det vil være naturlig å forlange at enten Arbeiderpartiet eller Høyre, som Stortingets to største partier, må ta ansvaret med å danne regjering. Stortinget kan i realiteten tvinge ett av dem til å ta den rollen. Hvis ingen andre partier vil gå i regjering med dem, vil det ta seg veldig dårlig ut hvis de begge nekter. Jeg tror knapt vi har hatt en sånn situasjon før. H og Ap kan jo gå sammen i en koalisjon, men de vil likevel være nødt til å komme til enighet med et annet parti i Stortinget for å få flertall. De vil være avhengig av andre representanter i Stortinget for å få all viljen sin igjennom. Opposisjonen vil få stor reell makt.

Hvis de øvrige partiene ønsker å gjøre EØS-avtalen til en debattsak, så er altså dette en vei å gå. Nå vil mange hevde at Arbeiderpartiet og Høyre ikke er de eneste partiene på Stortinget som svermer for EØS og EU. Venstre har vel sagt at de er for EU-medlemskap nå, i motsetning til i 1994. MDG synes kanskje at EU har en veldig fristende grønnfarge? Kanskje partikontoret til FrP tror at de kan høste velgere ved å se mer mot Brussel enn nærområdene utenfor Ring 3, eller mot tidligere medlemmer i Oslo, for den del. Det er også partier som kan leke med tanker om å skifte side i spørsmål om EU/EØS bare for å få en regjeringstaburett eller flere.

Hvis opposisjonen samles om å ta kontroll i Stortinget, har vi en betent situasjon. Skjebnefellesskapet mellom H og Ap omkring EØS-avtalen vil være eksponert som et tema, synlig for alle. Det vil bli en debatt om dette. Alle forsøk på å unngå debatten ved å prøve å ta et annet parti som gissel, vil by på nye problemer. Arbeiderpartiet eller Høyre, eller begge i koalisjon, vil måtte forhandle med et parti som vil stille tøffe politiske krav som enten bringer EØS-avtalen frem i lyset igjen, eller som av andre grunner blir politisk ubehagelige.

Det blir et valg mellom to onder. En ubehagelig situasjon som samtidig bringer alle de andre partienes representanter frem på scenen. De representantene som kanskje er mindre redd for partipisken enn hva velgerne der hjemme synes om deres innsats på tinget. Alt samtidig som ett av de to store partiene vil være tvunget til å styre landet på Stortingets nåde. En ubehagelig situasjon for de to partiene i det nevnte skjebnefellesskapet, men en meget behagelig situasjon for dem som tror på folkestyret. Det vil også være en behagelig situasjon for dem som er opptatt av å beholde Norge som en suveren, demokratisk nasjonalstat.

Hva tror dere? Hva kan vi gjøre for å øve det press som hugger over den gordiske knuten og skaper denne situasjonen?

Kanskje det likevel er slike tanker Trond Giske går og pusler med oppe i Trøndelag? Det gir åpninger for statskupp i Arbeiderpartiet hvis noen av medlemmene virkelig ønsker mer satsing på ordentlige og trygge arbeidsplasser i Norge.

Har Høyre kanskje innflytelsesrike støttespillere som synes det er ille at bedrifter må legges ned på grunn av strømprisene? Kanskje de har kommet til at elefanten i rommet tar for stor plass? En liten palassrevolusjon kan kanskje være en løsning.

Folkeaksjonen som pågår i Canada, krever at opposisjonen tar et ansvar og erkjenner sitt ansvar som representanter for folket. Kaos er ofte det som må til for å skape nye muligheter.

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.