Kommentar

Kystpartiets vedtak om å be Høyesterett prøve om EØS-avtalen er i strid med Grunnloven, fører neppe fram. Det er de norske rettsreglene om at en sakssøker må ha rettslig interesse av å få en domstolsavgjørelse, som ser ut til å være det største hinderet for at Høyesterett skal kunne innfri kravet fra Kystpartiet, som ble vedtatt av partiets landsmøte sist helg. Førstekandidat for Kystpartiet i Troms, Geir Finne, sier at Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen ser ut til å skape stadig større problemer. Flere EU-direktiver gjør Norge til en beslutningsmottaker i stedet for en beslutningstaker, noe som skaper tvil om hva Norge som en demokratisk stat selv kan vedta.

Den såkalte dynamiske utviklingen av EU setter også sine merker på EØS-avtalen som utvikler og utvider seg hele tiden. Det EU som Norge i 1994 bandt seg til gjennom EØS-avtalen, er et annet EU enn det Norge i dag må forholde seg til. Da Stortinget godkjente EØS-avtalen, var man ikke klar hvor omfattende den ville bli. Dette har ført til krav fra flere hold om at EØS-avtalen må reforhandles eller sies opp. En reforhandlet avtale, mener Finne, vil sitte langt inne hos EU, som vil møte et slikt krav med at Norge ikke bare kan ta de ”beste bitene i EU-konfektpose” og si nei til de delene av avtalen som ikke er spiselige. En høyesterettsprøving som viser at EØS-avtalen er i strid med norsk grunnlov, vil gjøre det lettere få godkjennelse i EU for en ny avtale med EU, mener Finne.

Professor i offentlig rett ved Universitet i Oslo, Eivind Smith, mener at et krav om at Høyesterett skal prøve EØS-avtalen i forhold til Grunnloven, sitter langt inne. En prosess med høyesterettsbehandling som mål vil måtte starte i tingretten, og der må det settes fram krav fra en part som har rettslig interesse av å få prøvd EØS-avtalen i retten.

I tvisteloven paragraf 1-3 heter det at den som reiser sak, må påvise et reellt behov for å få krav avgjort i forhold til den som saksøkes. Det heter også at en den rettslige interessen skal avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det. Her overlates det til domstolens skjønn om et søksmål skal tillates i det enkelte tilfellet. Og dette skjønnet kan bety en åpning for kravet fra Kystpartiet på linje med kravet fra en gruppe på 34 dansker som i 2008 saksøkte den danske regjeringen for å ha brutt den danske grunnloven. Grunnlovsbruddet besto, ifølge saksøkerne, at landet sluttet seg til EUs Lisboa-traktat (EUs ”grunnlov”) uten folkeavstemning i en sak som dreide seg om suverenitetsavgivning i ”betydelig og ubestemt omfang”.  I fjor falt avgjørelsen i saken i dansk høyesterett, og saksøkerne tapte. En av saksøkerne uttalte etter avgjørelsen at det ville ha vært en atombombe om de hadde vunnet.

Ei gruppe danske borgere saksøkte også den danske regjeringen i 1993 for grunnlovsbrudd i forbindelse med Maastricht-traktaten, som blant annet la grunnlaget for fellesvalutaen euro. Den danske landretten konkluderte den gangen med at søksmålet måtte avvises fordi gruppen ikke hadde rettslig interesse i saken. Avgjørelsen ble anket til dansk høyesterett som kom fram til at gruppen hadde rettslig interesse i saken, uten at saksøkerne ellers fikk medhold.

Og man kan jo spørre om hvem som skulle ha rettslig interesse i saker som har med EØS og EU å gjøre, om det ikke var landenes borgere. Her ligger trolig en mulig åpning i norsk rett for Kystpartiet, særlig hvis partiet i tillegg greier å godtgjøre at personer, bedrifter og organisasjoner har lidd konkrete skader eller tap som følge av EØS-avtalen. Slike forhold er norske domstoler svake og lydhøre overfor. Da norske rederier gikk til sak mot staten i rederiskattesaken, var det kombinasjonen av grunnlovsbestemmelsen om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft og rederienes økonomisk tap, som skaffet dem gjennomslag i Høyesterett.

Et lite parti som Kystpartiet har trolig ikke økonomi og organisasjon til å drive gjennom en slik sak i det norske rettsvesenet. Det er synd, for et krav om å prøve EØS-avtalens grunnlovsmessighet ville kunne sette fart i debatten om Norges EU-tilknytning, en debatt som ligger nede på grunn av den store politiske samstemmigheten om EØS-avtalen.

Hvis man skulle komme fram til Høyesterett med saken, vil nok saksøkerne tape, slik de gjorde i Danmark. Regjeringen Harlem Brundtland visste hva de gjorde da de fikk med reservasjonsretten i EØS-avtalen, som gjør at Norge i teorien kan si nei til EU-direktiver. Reservasjonsretten sørget for at regjeringen trolig vil gå klar av søksmål som bestrider grunnlovsforankringen av EØS-avtalen. I den EØS-rapporten som regjeringen la fram for vel ett år siden, var konklusjonen at Norge på de områdene avtalen omfatter, har en tilknytning til EU som betyr at landet i praksis er fullt integrert i EU. Det var utvilsomt en betryggende konklusjon for regjeringen som ved hjelp av direktiv-bestemmelsene i avtalen mener å ha ryggen klar for angrep fra motstandere som vifter med ”grunnlovsflagget”. EØS-avtalen er et godt eksempel på at makta vet hva den gjør når den skaper slike hindre for at kritikk og opposisjon skal slippe fram. Juristene i regjeringen Gro Harlem Brundtland, som framforhandlet EØS-avtalen, er neppe ”født i går.”