Gjesteskribent

Hvis man har en smule historisk bevissthet, vil man vite at et land som Nederland har opplevd katastrofer som vi i dag er helt ukjente med. I 1953 brast dikene, og over 1800 nederlendere druknet. Hvordan ville dagens Vest-Europa håndtert en slik katastrofe? Skyldes noe av dagens klimahysteri at vi har mistet den følelsen av sårbarhet som tidligere tider konstant levde med? Har det gjort oss livsudugelige i den forstand at vi er frakoblet naturens luner? Når visse fenomen inntrer – tørke, mye nedbør, høy eller lav temperatur –, har man nå behov for å tilskrive det at dommedag venter. 

Noen politikkområder er viktigere enn andre. Disse er her formulert i 7 – syv – bud

  1. Et bærekraftig samfunn

Kommende generasjoner må overta muligheten til den samme vekst og velstand som vi i vår generasjon fikk. (En visshet om at velferdsstaten vår skal bli stadig mer utarmet, er ingen motivasjonsfaktor.) 

  1. Et sterkt forsvar i et atlantisk fellesskap (NATO)

Forsvarssjefens Fagmilitære Råd (FMR) er et utmerket dokument hva angår beskrivelsen av en realistisk forsvarsstruktur. Nå er det opp til regjering og Storting å bevilge de penger og tømre de anskaffelsesbindinger som sikrer at den anbefalte strukturen vil bli realisert for å møte dagens sikkerhetspolitiske utfordringer.

  1. EU/EØS (følg Storbritannias eksempel). (Eksempelvis er fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer en svøpe.)

Den gang da Fellesmarkedet var et marked for å effektivisere handel og vandel, var det nei-siden som så et unionsspøkelse rundt neste sving, mens ja-siden og størstedelen av norsk næringsliv spådde nedgangstider for Norge dersom velgerne stemte imot medlemskap. Velgerne sa NEI til EF i 1972 og NEI til EU i 1994.

Hovedhensikten med Romatraktaten er:                                                                                                                                                              Landene skulle ha en felles jordbrukspolitikk. De forpliktet seg til å la matvarer passere friere over landegrensene. Landene måtte gi opp deler av sin egen selvstendighet og bygge ned tollmurene, slik at varene ble billigere.

Roma-traktaten er blitt forandret seks ganger, gjennom Brussel-traktaten (1965), Enhetsakten (1986), Maastricht-traktaten (1993), Amsterdam-traktaten (1999), Nice-traktaten (2003) og Lisboa-traktaten (2007).

Maastricht-traktaten av 1992/1993 tømret unionen, med sine fire friheter: Fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital i det indre markedet. Traktaten bekreftet unionens udemokratiske karakter (en annen internasjonal forsamling av nasjonalstater som er like udemokratisk, er FN). Dette skremte ikke Norge.

De tidligere styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre, næringslivseliten og dominerende Oslo-aviser (som Aftenposten) var sterkt skuffet over resultatet av folkeavstemningen i 1994. Den hindret partienes «Oslo-intelligentsia» i å bringe Norge inn under unionsflagget. Men statsminister Gro Harlem Brundtland (Jonas Gahr Støre var hennes personlige sekretær) fant en dør inn. Den var merket EØS. EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, og med den fikk den norske Grunnloven banesåret. Avviklingen av det norske folkestyret begynte. 

«Jeg takker min Gud og Kristelig Folkeparti for at vi har EØS-avtalen», sa Gro Harlem Brundtland til forfatterne av boken «En fot utenfor historien om EØS-forhandlingene». KrF reddet nemlig EØS-avtalen for Gro, i bytte mot fortsatt Vinmonopol. 

Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) er et samarbeid inngått mellom Den europeiske union og tre av fire medlemsstater i Det europeiske frihandelsforbund. Det overordnede målet med avtalen er å knytte land som står utenfor EU til EUs indre marked. EØS-reglementet trådte i kraft 1. januar 1994.

Fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer er en svøpe. Like ille er det at EU-lovene trumfer norsk lov, som følgelig stadig uthules. Den pågående NAV-saken viser nettopp dette. Det at alle i ledende posisjoner ikke hadde lest EU-loven, er en juridisk skandale. Men den store politiske skandalen er selvsagt at EU-loven trumfer norsk lov.

Nå har Storbritannia formelt avlevert sin skilsmisseerklæring til EU, og EU har akseptert erklæringen. Storbritannia er igjen et fritt land. Norge har inngått en avtale med London, slik at vårt land ikke skal bli isolert. Om ett år vil vi formodentlig se at Storbritannia har fått en avtale med EU, knyttet sine første avtaler med verden utenfor EU og muligens knyttet bilaterale avtaler med enkelte unionsland. Det er nemlig ikke bare randstatene i EU som sliter økonomisk og i økende grad rives mellom union og nasjon. Selv Tyskland har voksende problemer (den som er i tvil, bør se nøye på tilstanden i det tyske forsvaret). Vi vil trolig se at det atlantiske fellesskap styrker seg, faktisk i den samme ånd som Atlanterhavserklæringen fra 1941 ble unnfanget i. Norge bør knytte seg sterkere og sterkere til dette atlantiske fellesskapet, samtidig som vi løsner opp båndene til EØS. Trine Eilertsen lar i dag (31.01.) Aftenposten ønske vår gamle og gode allierte lykke til med en ekkel og vulgær tegning på avisens forside av en brite som forsvinner i dass. Helt fra 1930-årene har Aftenposten vært lojal overfor kontinentalmaktene.  

  1. Innvandring (den undergraver vårt samfunn)

Oslo har mange innvandrere, og andelen med innvandrerbakgrunn er høyere i noen bydeler enn i andre. Noen innvandrere kan ikke bli norske fort nok. Andre har underkastet seg sin religion og dens seder og skikker. Så har vi dem som er så opphengt i religiøse forstillinger og/eller sin følte eller reelle isolasjon at de blir kriminelle og/eller umulige å få passet inn i et vel fungerende og moderne samfunn. Fra ca. 1985 har våre politikere, styrt av partienes «Oslo-intelligentsia», åpnet slusene for en fremmedkulturell innvandring som kveler alt som er norsk. SSB har tallene.     

På 15 år, fra 2000 til 2015, har antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre  i Oslo økt med 112.000 personer, fra 19 til 32 prosent av befolkningen. Bosatte med bakgrunn fra Polen er gruppen som har økt aller mest, fulgt av bosatte fra Somalia, Sverige, Irak og Pakistan. Det er en vesentlig forskjell på polakker og svensker på den ene side, og somaliere, irakere og pakistanere på den annen, nemlig ved at de førstnevnte er kristne, mens de sistnevnte er muslimer. Kommunistpartiet Rødt, i tillegg til MDG, SV og Venstre (særlig partienes «Oslo-intelligentsia»), misliker i sin historieløshet både distinksjonen og at man beskriver polakker, svensker og nordmenn som kristne.

IS ga verden en pekepinn om hvor islamister med norsk pass har sin lojalitet. Krigere og en del felthustruer dro i krigen og meldte seg inn i terroristorganisasjoner for å opprette det kalifatet de drømte om. Den drømmen ble knust. Dermed havnet felthustruene og deres barn i interneringsleirer. Deres skjebne fargelegger for tiden vårt politiske landskap. En av kvinnene lengtet til Norge. Hun hevdet at et av hennes to barn var alvorlig sykt. I sin omsorgsfullhet ville hun ikke gi slipp på det antatt syke barnet før hun og begge barna var trygt overlatt til NAV i Norge. Regjeringspartiene Venstre og KrF gikk inn for å bringe mor og barn til Norge. FrP, som var for å bringe det antatt syke barnet til Norge, ville ikke la moren og hennes andre barn følge med på lasset. Statsminister Erna Solberg støttet Venstre og KrF. Da forlot FrP regjeringen. Den første målingen etter at en ny regjering er dannet, med deltagelse fra Høyre, KrF og Venstre, ble offentliggjort av Nettavisen 29. januar. Den gir (i prosent): Ap 25,6 %, FrP 17,5 %, H 16,2 %, Sp 12,5 %, KrF 3,9 %, kommunistpartiet Rødt 6,9 %, SV 7,7 %, MDG 4,9 %, Andre 2,6 %. Vår utenriksminister aner ikke hva hjembringelsen av moren og to antatt friske barn har kostet, finansministeren har ikke peiling på de to barnas helsetilstand, og statsministeren er nede for telling over situasjonen generelt, og spesielt ved den tyngende tanken på at det antatt syke barnet trolig er helt friskt. Dette kan bety at Høyre faller videre. Det kan bety at godhetspartiet KrF beholder sine prektige velgere. Og det kan bety at Venstre blir utradert (kan være ønsketenkning).  

Ellers: Stovner er i dag bydelen med høyest andel med innvandrerbakgrunn, med 53 prosent, mens Nordstrand har lavest andel, med 16 prosent. Innenfor den enkelte bydel og delbydel er det imidlertid betydelige forskjeller i innvandrertettheten. Oslo øst står for 11,2 prosent av landets kriminalitet. Oslo er heldigvis ikke Norge! 

  1. Miljø (mindre mas om klima og klodens antatte undergang mer fokus på miljø.

Det er mulig at kloden blir varmere. Det er sannsynlig at den blir kaldere. Det er usikkert når slike svingninger vil skje. I den grad en høyere gjennomsnittstemperatur eller ny kuldeperiode vil forårsake folkeforflytninger, vil slike perioder ofte være katastrofale for dem som rammes. Mens istidene gjorde store deler av kloden ubeboelige, skapte den varme perioden under vikingtiden store muligheter for vikingtokter, internasjonal handel og oppdagelsesreiser med meget veltilpasset båtmateriell (vikingskipene). Den lille istid varte fra midten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet. Det kaldeste året som er registrert, er 1875. Fra da av har klodens temperatur heldigvis hatt en stigende trend. Dette falt sammen med den industrielle revolusjon (som begynte i 1760). 

FNs klimapanel (IPCC) er en internasjonal institusjon opprettet av FN-organene Verdens meteorologiorganisasjon og FNs miljøprogram i 1988. Formålet er å sammenstille eksisterende kunnskap om eventuelle endringer i klodens klima. IPCC er en politisk institusjon, ikke et forskningssenter. På et eller annet tidspunkt oppstod den feilaktige teori at atmosfærens temperatur stiger når innholdet av vekstgassen CO2 øker i atmosfæren. Dertil visste og vet man at en sky CO2, laglig ansamlet i et laboratorium, slipper lange varmebølger gjennom, mens den reflekterer kortbølgete varmestråler. Og simsalabim, der hadde man forklaringen: Den langbølgete varmestrålingen fra solen slippes igjennom atmosfæren. Den treffer jordoverflaten, som reflekterer den. Før ca. 1875 var det lite CO2 i atmosfæren, og returstrålingen gikk til verdensrommet. Men akk, nå stoppes/bremses den jo av den CO2-gassen vi mennesker slipper ut i atmosfæren. Dermed kunne man sette navnet «drivhuseffekten» på fenomenet. Og temperaturen stiger og stiger og stiger, til vi ender i den store klimakatastrofen med undergangen som sikkert resultat. For å kunne predikere utviklingen, har man utviklet datamaskiner som kan brukes til simuleringer. En stor del av predikasjonene har aldri slått til. Grunnen er at hele klimateorien er tuftet på sviktende grunn. Den CO2 som slippes ut i atmosfæren, fordufter i hele atmosfærevolumet. Det dannes ingen reflekterende CO2-sky. Dessuten viser iskjerner at det ikke finnes noen sammenheng mellom atmosfærens CO2-innhold og dens temperatur. Til overmål hevder NASA at selv om man skulle tro på IPCC, er det helt usannsynlig at vi mennesker skal kunne manipulere atmosfærens temperatur og/eller klodens klima gjennom å manipulere atmosfærens CO2-innhold (noen få prosent). Dette betyr ikke at man ikke skal redusere alle menneskeskapte utslipp til et minimum, med det klare mål at flest mulig av verdens folk skal ha adgang til ren luft, rent vann og helsebringende mat.

Kommunistpartiet Rødt, MDG, SV og Venstre, med utgangspunkt i partienes «Oslo-intelligentsia», melker klimahysteriet for alt det er verdt med sin kyniske bruk av teorier, som alltid har vært beskyttet mot vitenskapelig dissekering (felle-forskning), til å vandalisere (som i Oslo) og forsure livet for landets innbyggere (fra bompenger til rasering av inntektsbringende næringer). Dersom landet skal reddes, må Distrikts-Norge reise seg mot sentralmakten, slik man har gjort i Nord-Norge.

MDG og de øvrige klimahysterikerne i Norge nekter seg ingenting i sin propaganda. Jeg vokste opp i Langesund. Der opplevet vi stormflo (sterk pålandsvind kombinert med høy vannstand når sol og måne stod i opposisjon eller i konjunksjon). Da stod vannet over bryggene, slik at gummistøvler var riktig fottøy. Senere, gjennom mine år i Marinen, opplevet vi mye «uvær» langs kysten. I dag benevnes uvær «ekstremvær». For kort tid siden opplevet en del kyststrøk stormflo. Klimahysterikerne i NRK, radio og aviser dekket begivenheten som om den var en del av vår sikre vei mot undergangen. Perspektivløst og historieløst! Massemediene burde tatt et kort historisk tilbakeblikk. Fra Aftenposten 31.01.2020: «1953: 2385 mennesker mistet livet da en kombinasjon av springflo og sterk storm rammet kysten av Nederland, England, Belgia, Frankrike og Danmark. Aller størst skade gjorde uværet i Nederland, der dikene brast og nærmere 10 prosent av landets jordbruksareal ble oversvømt. Mer enn 1800 nederlendere druknet, foruten 35.000 husdyr og et stort antall fjærfe, og 72.000 mennesker måtte evakueres fra hjemmene sine. I sundet mellom Skottland og Nord-Irland omkom 133 mennesker da fergen «Princess Victoria» forliste. Langs østkysten av England gikk 307 menneskeliv tapt i uværet, og den såkalte Nordsjøflommen i 1953 regnes som en av de verste naturkatastrofene som noensinne har rammet landet.» 

Vi kan merke oss at det fremdeles het «uvær» i 1953. Så kan man spekulere på hvordan dagens kyniske klimaprofeter hadde oppført seg dersom et tilsvarende uvær skulle ramme europeiske kyster i 2020. De hadde naturligvis predikert klimakrise og klodens sikre undergang. Viktig spørsmål: Er det tenkelig at hjernevaskede ungdommer da kunne begått masseselvmord i sin fortvilelse over at vi ikke har maktet å slå av klodens temperaturbryter, slik de er blitt innbilt at vi kan gjøre, og slik den unge skare og besteforeldreaksjonen så høylytt har bedt om? 

  1. Industriutvikling over hele landet sammen med full utnyttelse av olje- og gassindustrien. 

Dertil utvikling av ny energi (blant annet atomkraft/thorium).   

Norge er heldig som har store olje- og gassreserver, vannkraft, en stor fiskeproduksjon, en formidabel maritim sektor og et variert landbruk og skogbruk. Dessuten har vi bærekraftige bosetninger over hele landet fra nord til sør. Alt dette må vi hegne om, og holde eierskapet på norske hender. Vår olje- og gassindustri bringer årlig 600 milliarder kroner til statskassen, mens fastlandsindustrien sliter med et underskudd på handelsbalansen med utlandet på 275 milliarder kroner. Det kreves ingen Einstein for å begripe at det å stenge ned olje- og gassindustrien ikke er noen genial løsning, selv om avkastningen fra oljefondet kompenserer for en del. Dertil er det ingen fornuftig grunn til at Norge ikke skal utnytte egne vannkraftreserver til å gi billigst mulig elektrisitet til norsk industri og norske husholdninger. Det å elektrifisere sokkelen og eksportere vannkraft til utlandet gjennom kabler, når det ikke er til åpenbar og målbar egenfordel, er direkte uklokt.

Det er ganske åpenbart at alle regioner utenfor Oslo er langt mer realistiske hva angår distriktenes næringsliv og lokalbefolkningens velferd og velstand enn hva styresmaktene i vår multikulturelle hovedstad er. For dem er det lettere å styre ovenfra og ned når lokale maktstrukturer svekkes. De politikere som vil styrke regionene utenfor Viken politisk og økonomisk, blir av Viken-beboere hånlig og arrogant kalt for «distriktspolitikere», en benevnelse som burde være en hedersbetegnelse. 23 prosent av Norges befolkning bor i Viken. Dersom partienes «Oslo-intelligentsia» ikke kan eller vil stoppe fraflyttingen fra lokalsamfunnene i vest og nord, og ikke distriktene tar resolutte grep for å stoppe den, vil det om noen år bo enda flere mennesker i Viken. 

Arbeiderpartiet og Høyre har med stolthet hevdet at de er styringspartiene, og at deres politikk fra næring til forsvar har vært preget av ansvarlighet. Den tid er forbi. Store reformer gjennomføres nå uten gammeldags forankring i Stortinget. Høyre, med støtte fra Arbeiderpartiet, tar ikke lenger forsvarspolitikken alvorlig; de svikter NATO ved å snakke bort 2 %-forpliktelsen (som forsvarsbehovene allerede har løpt fra dersom man skal ta Forsvarssjefens Fagmilitære Råd (FMR) alvorlig). De legger ned Andøya, svekker tilstedeværelsen i nord og legger livsviktige baser til steder der personellets familier ikke vil/kan bo. Utenriksministeren (med statsministerens velsignelse) arbeider ikke lenger for å holde Forsvarets og NATOs handlingsrom så stort som mulig i nord, men for å innsnevre det.

La oss ta den berømmelige «iskanten» som eksempel. Oslo Høyre har lagt seg på samme linje som kommunistpartiet Rødt, MDG, SV og Venstre. Solberg-regjeringen og Høyres ledelse later ikke til å være enig med Oslo Høyre, men nå som Jonas Gahr Støre er på vikende front i «iskant-saken», vet man aldri hvor Høyre hopper.  

Man kan ikke bestemme seg for å legge ned olje- og gassindustrien og samtidig beordre etablering av profitable erstatningsindustrier som fanger opp lediggjort arbeidskraft. Det går ikke, og ethvert fornuftig menneske vet at det ikke går. Når ledelsen i kommunistpartiet Rødt, MDG og SV alle med utgangspunkt i partienes «Oslo-intelligentsia» hevder at dette er veien å gå, er de enten totalt forblindet for realiteter eller besatt av en kynisk målsetting, nemlig å bruke klimareligionen til å bringe det kapitalistiske samfunn i kne, for deretter å bygge et fattig kommunistisk likhetssamfunn på ruinene. Det finnes neppe en styrende hånd bak denne kyniske målsettingen, men snarere et distribuert nettverk av autonome og innflytelsesrike likesinnede. I vårt land står Distrikts-Norge først for tur til å bli ruinert.

  1. Norske kvinner må føde flere barn (demografien kan knekke oss; flertallet av Oslos guttebarn heter Muhammed)

Det forlyder at 20 % av japanske menn aldri har hatt seksuell omgang med kvinner. Og japanske kvinner føder i snitt langt færre barn enn hva som er nødvendig for å opprettholde bestanden. Det samme gjelder Sør-Korea og mange europeiske land. Det mest populære guttenavnet i Oslo er Muhammed. Dersom etnisk norske kvinner ikke føder mer enn 2,1 barn hver i snitt, kan demografien bidra til å knekke Norge. Det samme gjelder resten av den kristne verden. Siden vår multikulturelle hovedstad er offer for parti-intelligentsiaen i kommunistpartiet Rødt, MDG, SV og Venstre, som ikke er opptatt av demografiske spørsmål, må langt sunnere instinkter ta grep. Disse instinktene finnes kun i målbare mengder i Distrikts-Norge. 

Avslutning

Før sist jul brakte Financial Times resultatet fra en undersøkelse der publikum ble spurt om hvilke yrkesgrupper de har tiltro til. På topp: Over 90 prosent hadde tiltro til helsepersonell. På bunnen: Litt over 20 % hadde tiltro til journalister, og litt under 20 % hadde tiltro til politikere. Jeg ser ikke bort fra at nordmenns tiltro til helsepersonell er omtrent som britenes. Jeg ser heller ikke bort fra at nordmenns tiltro til Byrådet i Oslo, NRK, journalistene i de store avisene og partienes «Oslo-intelligentsia» ligger omkring 20 %. Derimot tror jeg tiltroen til politikerne og avisene i Distrikts-Norge er langt høyere. Det er på tide at distriktene tar grep på de politikkområdene som er opplistet under de foranstående 7 bud. Oslo er ikke Norge. Det er på tide at begrepet «by og land, mann mot mann» gis innhold før vandaliseringen av fedrelandet brer seg fra Oslo gjennom Viken og ut i Distrikts-Norge.   

Les også

-
-
-
-