EUs fremtid avhenger av Tyskland, og det vil fortsatt si Angela Merkels kurs, med alt det innebærer. Nå som Storbritannia er ute vil balansen tippe enda mer i Berlins favør. Her er hun med Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa  6. februar 2020. Foto: Siphiwe Sibeko/Reuters/Scanpix

Vi lever i en verden der den ideologiske kampen vil stå mellom det atlantiske fellesskap, som er tuftet på Atlanterhavserklæringen fra 1941, og et verdenssamfunn som er dominert av Kina. Det er kun gjennom en demografisk skjevutvikling at dette bildet kan forstyrres. Dersom innvandringen av fremmedkulturelle i kombinasjon med lave fødselstall for vestlige kvinner fortsetter, vil nemlig Vesten (det atlantiske fellesskap) gradvis måtte gi Kina overtaket. I dag er NATO og Russland/Kina de to maktmotpolene i konkurransen om hvilken samfunnsorden vi kommer til å overlate til kommende generasjoner. Dersom vi ser bort fra den demografiske trussel (som meget godt kan oppfattes som dominerende) vil nesten alle fremtidsscenarier bli styrt av militærmakt og teknologi. Derfor er det nyttig å ta for seg våpenutviklingen som på mange måter styrer begge deler:

  1. Det er ikke tvilsomt at avanserte militærvesener har kapasitet til å forårsake datakaos hos en motpart. Norge har opplevet at viktige samband har blitt gjort ubrukelige ved at vår nabo i øst har forstyrret dem elektronisk. Moderne militærveseners kapasitet til å forstyrre, forvrenge og manipulere elektroniske systemer er langt høyere enn vi har opplevet. All moderne infrastruktur er styrt av elektroniske systemer. Investeringene, målt i kløkt og penger, i beskyttelsestiltak er høy.
  2. Overvåknings-samfunnet er etablert i Kina. Andre land følger etter. Ansiktsgjenkjenning, datateknologi og avanserte sambandssystemer holder kontroll med 1 398 864 000 kinesere. Kommunistregimet har visst å utnytte teknologien, for eksempel ved å dele befolkningen i gode, middels gode og dårlige kommunister. Dersom en god kommunist pleier omgang med en middels god – eller dårlig kommunist, reduseres hans/hennes status tilsvarende. Denne kategoriseringen er viktig siden gode kommunister har en rekke fordeler som ikke middels gode – og dårlige kommunister har.  
  3. Avanserte militærvesener har kapasitet til å eliminere personer som ikke makter å skjule seg elektronisk. Nylig ble en av Midtøstens mektigste menn, den iranske (SHIA) organisatoren av islamistiske terrororganisasjoner, general Qasem Soleimani, eliminert i et amerikansk droneangrep i Bagdad. Nå (7/2) rapporteres det at grunnleggeren – og lederen av Al Qaida i Jemen er eliminert gjennom et tilsvarende droneangrep.  
  4. Det kan være skipssjefen om bord i et avansert marinefartøy som avfyrer kryssermissiler, for eksempel mot landmål, men ikke nødvendigvis. De kan like gjerne avfyres fra et kommandosenter på land. Følgende historie belyser dette godt. Skipssjefen og hans nestkommanderende stod nylig på kommandobroen om bord i et kampklart amerikansk marinefartøy i Middelhavet. Plutselig åpnet dekkslukene på fordekket seg (de som beskytter utskytningsrampen for kryssermissilene mot vind og vær), og to kryssermissiler føk ut i nattemørket. Skipssjefen mumlet til sin nestkommanderende: «Jeg lurer på hvor de skal hen jeg?».
  5. Alle typer landkrig vil bli effektivisert gjennom en utstrakt bruk av droner (prisen på en masseprodusert fotodrone er anslått til én USD).
  6. Rent strategisk er atomvåpen av alle slag mest fryktet. De har imidlertid levert det største enkeltbidraget til fravær av verdenskrig gjennom de siste 75 år. De neste generasjoner strategiske våpen vil være supersoniske (Mach 5 og høyere). De eliminerer målet ved hjelp av kinetisk energi (bevegelsesenergi).

Dersom man mener at våre etterfølgere (kommende generasjoner) vil trives best i et sterkt, velfungerende og ledende Atlantisk Fellesskap og mistrives under kinesisk dominans, så er det kanskje ikke for mye forlangt at vi som aspirerer til å delta i Det Atlantiske Fellesskapet bidrar til at det skal fungere best mulig. Gjør vi det?

Hovedlinjen i Det Atlantiske Fellesskapet går fra London og Ottawa til Washington. Naturlige medspillere er land som har sine kyster mot Atlanterhavet, som Norge, Island og Grønland. Andre land som trolig ønsker tilslutning er Polen og de baltiske stater. Den som ikke ønsker et sterkt, velfungerende og ledende USA, ønsker heller ikke et sterkt, velfungerende og ledende Atlantisk Fellesskap. Med bind for øynene styrer de sistnevnte mot en fremtid dominert av Kina. 

EU og de europeiske kontinentalmaktene er ingen konkurrent til et sterkt, velfungerende og ledende Atlantisk Fellesskap. Med en stadig økende motsetning mellom nasjonalstatenes ønske om å styre seg selv og Brussels ønske om tettere integrering, svekkes unionen. Tysklands interne politiske problemer og Storbritannias uttreden virker i samme retning. I stort ser det ut til at Tyskland kan komme til å lede EU inn i aftensangen, mens fremtiden tilhører Det Atlantiske Fellesskap.

Det finnes sterke krefter som vil rive ned det kapitalistiske samfunn og bygge et kommunistisk likhetssamfunn på ruinene. Slike forestillinger har ikke vært fremmede i vår tid. De var drivkrefter i deler av sosialismen og kommunismen før, under og etter første verdenskrig. Pol Pot iverksatte nedrivningen (1963 – 1997) i Kambodsja, drepte halve befolkningen i forsøket, og overlot gjenoppbyggingen til mennesker med en annen politisk overbevisning. 

På Pol Pots tid var den kommunistiske ideologi både målsetting og redskap. I vår tid synes målsettingen skjult, mens redskapet – klimahysteriet – har blitt en religiøs bevegelse for vår tid. Som alle andre religioner er også klimahysteriet tuftet på tro og tvil. Om noen år vil alle innse at undergangen uteble, at verden vandrer videre og at kloden stort sett lever sitt eget liv. Ethvert tenkende menneske vet at klodens klima er under stadig forandring. Det finnes ingen «klimafornektere». Alle tenkende mennesker ønsker at flest mulig jordboere skal ha tilgang på ren luft, rent vann og næringsrik mat. De/vi er alle miljøforkjempere.

I Norge lever MDG høyt på klimareligionen. Partiet har som målsetting å rasere samfunnet og gjøre livet utrivelig for flest mulig. Dessuten vil de stenge ned olje – og gassindustrien, for derved å ruinere landet og ødelegge velferdsstaten fortest mulig. Kommunistpartiet Rødt, SV og Venstre er ihuga støttespillere for MDG. Stakkarslige ledere i de andre partiene føler tilsynelatende at de styrker seg selv og sine egne partier ved å adoptere deler av MDG-politikken.

I den store sammenheng er det ikke det minste merkelig at det er de samme partiene som åpent motarbeider våre største allierte i Det Atlantiske Fellesskap, ofte ved å ha langt større forståelse for russisk og kinesisk politikk enn for amerikansk. For kommunistene i Rødt og mange av sosialistene i SV har disse oppfatningene historiske røtter. Holdningene sitter i ryggraden. Det er også blant disse politikerne man finner dem som vil innskrenke pressefriheten. I dag ivrer Guri Melby, (Venstre) i Klassekampen for at Human Rights Service (HRS) skal tas fra statsstøtten, og har naturligvis full støtte fra kommunistpartiet Rødt og SV. De samme kan alltid mobiliseres for å nekte annerledes tenkende talerstol, en praksis som også kan friste andre som vil fremstå som politisk korrekte. De som bedriver en slik praksis bør henges ut og angripes fordi de rett og slett er en fare for demokratiet.

Det er imidlertid en annen gruppe som på en underfundig og ofte «smart» måte undergraver tilliten til våre største allierte og Det Atlantiske Fellesskap. Det er den gruppen politikere og næringslivsledere som gråt seg i søvn den kvelden i 1994 da deres landsmenn takket NEI til EU. Ikke en gang det faktum at politikerne åpnet bakdøren til EU, den som er merket EØS, har fått dem til å slutte å gråte. Så hardt sitter dette i våre ledende politikere i Høyre og Arbeiderpartiet (som åpnet EØS-døren) at de (som statsministeren) ofte velger Berlin og Brussel foran Washington, eller – som utenriksministeren – tror hun kan velge Berlin/Brussel den ene dagen og Washington den andre. Deres lakeier i den delen av presse og kringkasting som opererer i EU tar alltid parti for EU. Deres lakeier i den delen av presse og kringkasting som opererer i Storbritannia og USA, forsøker å være «smarte» ved å skryte av de landene de er utsendt til mens de lar sin edder og galle skylle over Boris Johnson og Donald Trump.

Storbritannia lider under enda skarpere fronter. Brexit er et faktum. Men Remain-gruppen (som for eksempel Financial Times er en del av) retter nå skytset mot egen regjering i et spill som kun kan ha til hensikt å svekke Londons forhandlingsposisjon overfor Brussel. De skyter seg selv i foten! 

Så er det den sørgelige gjengen av byråkrater og embetsmenn her på berget som forsøker å fremstå som upartiske, men som er i evig kamp for å bringe Norge inn som fullt medlem i EU, helt uavhengig av hvilken verdi et slikt medlemskap har i dag. Mens de angriper våre største allierte, har de et «smart» siktemål, nemlig norsk EU-medlemskap. Og de nekter seg ingenting. Mange flere enn meg fikk nok kaffen i vrangstrupen da jeg leste artikkelen «NATO skal i tenkeboksen. Det bør bli historisk!» i Aftenposten (6/2) av Kai Eide, tidligere NATO-ambassadør. Hans artikkel er full av kunnskap, meninger og advarsler, det er greit nok, men han gjør også sitt ytterste for på en «smart» måte å så splid mellom USA og landets allierte, inkludert Norge. «Trumps tenkning er farlig» hevder Eide, og skriver videre: «En amerikansk valgkamptid egner seg dårlig for sindige refleksjoner. Valget i november vil avgjøre om vi fortsatt skal stå overfor et uforutsigbart USA, eller om tilliten mellom USA og Europa kan gjenopprettes.» Her driver Kai Eide rett og slett en risikofylt valgkamp for Demokratene i USA. Hvem fører han valgkampen for her hjemme mon tro?

Av Steinar R. Paulsen

    

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.