Kommentar

Med Rødts inntreden i den politiske manesjen får venstresiden en innsprøytning av den bolsjevikiske kulturkamp. Det er ikke lenger siden enn 1970-tallet at den gjorde seg gjeldende. Valentina Kulagina: We will be ready to repel the military attack (1931)

I meningsmålinger så vel som alminnelig politisk snakk sammenlignes til stadighet den samlede oppslutningen om de borgerlige partiene – Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, noen ganger inkludert Kristelig Folkeparti – med tilsvarende for motstanderne på venstresiden, altså de rødgrønne. Sistnevnte sees som en forlengelse av det som i sin tid utgjorde grunnlaget for Stoltenbergs koalisjonsregjeringer mellom 2005 og 2013, altså Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Denne videreføringen av politisk gruppetenkning halter imidlertid ganske grovt i og med at både fargesjatteringene og styrkeforholdene innen den påstått rødgrønne flokken i dag avviker sterkt fra det som var tilfellet for ti år siden. Dette er nødt til å få konsekvenser dersom venstresiden igjen får makt og skal finne sammen til en ny felles politikk. 

Mens Ap utgjorde en massiv majoritet innen sin blokk etter valgene i 2009 (36,4 % av totalantallet avgitte stemmer, hvilket resulterte i 64 av 86 mandater på rødgrønn side) og 2013  (fremdeles såpass som 30,8 % av stemmene, svarende til 66 av 73 rødgrønne stortingsrepresentanter), så viste stortingsvalget 2017 så vel som senere meningsmålinger på en helt annen virkelighet. Ved valget for et år siden fikk Ap kun 27,4 % av stemmene, hvilket svarte til ikke mer enn 49 av 81 mandater på rødgrønn side. Snittresultatet for meningsmålingene under juni 2018 har antydet en enda lavere oppslutning om partiet, 23,2 %, mens de øvrige rødgrønne (hvori nå innregnes også Rødt og Miljøpartiet De Grønne i tillegg til Sp og SV) til sammen får 26,1 %, med andre ord tydelig over oppslutningen om Ap alene. Tallene peker altså på følgende smått sensasjonelle situasjon: Mens balansen mellom sentrum–høyre, den nåværende regjeringskoalisjonen, og sentrum–venstre, altså de rødgrønne, kronisk bikker rundt femti–femti, er Arbeiderpartiet oppslutningsmessig redusert til et mindretall innen sin blokk. Denne endringen er etter min mening alvorlig underkommunisert i medienes omtale av de politiske styrkeforholdene i Norge.

I bunn og grunn kunne Ap under Stoltenbergs to siste regjeringer bestemme hvilken politikk som skulle føres i alle tunge spørsmål og saker, selvsagt med passende konsesjoner til Sp og SV, men slik er ikke situasjonen lenger, og ikke ser den ut til å skulle bli det, heller. Begge de to sistnevnte har vokst seg store og feite på Aps progredierende svekkelse til de i dag samlet ligger opp mot 20 % oppslutning. De må derfor formodes å ville kreve større innflytelse innen et eventuelt kommende regjeringssamarbeid der kun ett prinsipp er ufravikelig: Størrelsen betyr ikke litt, men mye. Til syvende og sist er det kjøttvekta som avgjør når tunge politiske spørsmål og saker skal avgjøres. 

Enda mer radikalt nytt i den nåværende situasjonen er fremgangen til Rødt og MDG, som til sammen støttes av 7–8 % av de utspurte ved meningsmålingene. Hva vil deres støtte koste i en fremtidig Ap-ledet koalisjonsregjering? 

Sikkert er det i hvert fall at omkostningene vil bli merkbare dersom de nevnte politiske ferskingene på Stortinget etter valget om tre år kommer i vippeposisjon og med bakgrunn i nyfunnet styrke gjør det de lenge har lovet: bidrar til at enhver regjering inneholdende FrP, får fyken. Enten MDG og/eller R formelt blir medlemmer av en regjering Støre i en slik situasjon eller ikke, så vil den nye makten i sin midte ha et vesentlig svekket Arbeiderparti – om altså valgresultatet blir noe i nærheten av hva målingene i dag tyder på – et Ap som vil få store vansker med å drive igjennom sin politikk. Partiet vil ikke lenger ha muskelkraft hverken i folket eller stortingssalen til å slippe unna politikkavgjørende kompromisser med venstreekstremistene. Blir utveien da å akseptere mer sosialisme for å tilfredsstille Rødts marxistiske drømmer og grunnfjell, eller vil man gå for svindyr miljøsymbolisme, slik at MDG skal kunne vise sine at «se, vi har virkelig fått noe igjen for vår støtte!»? Eller blir det kanskje en dæsj av begge deler i en like kostbar som ineffektiv Ole Brumm-smørje?

Hvis erfaringene fra samarbeidet i landets hovedstad er noe å feste seg ved, så er nettopp «ineffektiv smørje» ingen dårlig spådom angående fremtidssituasjonen, uansett om det mest spektakulære fargeinnslaget blir dyprødt eller dypgrønt. For vær sikker på én ting: Begge de nevnte småpartiene (som altså ikke er så små lenger, spesielt ikke i våre største byer) er og forblir ekstreme i sin politiske tilnærming, nesten gammelreligiøse, og begge vet å ta seg betalt for politisk støtte.

Kent Andersen har hatt flere ramsalte gjennomganger av MDGs verdigrunnlag så vel som praksis, senest denne. Man kan ha ulike syn på realiteten bak både global oppvarming og mye annet av halv- eller helvitenskapelig natur, men hans politiske konklusjoner står seg etter min mening godt: MDG er fanatikere, troende mennesker som kun i sin foretrukne farge skiller seg vesentlig fra det mange av oss gjennom flere tiår allerede er blitt godt kjent med innen politikken, nemlig venstreradikale ekstremister. Når de grønne ofte later som at de ikke har tatt endelig stilling til sin egen plassering langs høyre–venstre-aksen, eventuelt at deres grunnsyn er inkommensurabelt med en slik endimensjonal inndeling av politikken, så er dette reklamebesvergelser uten troverdighet eller praktisk betydning. I ønsket om å bygge egne luftslott ved hjelp av andres penger skiller de seg minimalt fra andre norske sosialister. Hva dette angår, finner jeg Andersens foretrukne omtale av dem som klorofyll-kommunister like skarp som den er passende. En spade er og blir en spade på samme måte som en politisk ekstremist forblir ekstremistisk, selv om det politiske landskapet skifter med tidsånden. De politisk frelste er dyre, og de er farlige. Ikke tenker de spesielt klart eller vettugt, heller, se bare hvilken posisjon MDG konsekvent søker langs godhetsaksen i alle spørsmål angående internasjonal migrasjon. Det ville ikke forbause meg om deres viktigste innspill til hvordan illegal innvandring over Middelhavet skal kunne reguleres, ville være å få staten til å investere i ferjer drevet frem av biodrivstoff eller, aller helst, elektriske motorer.

Enda mer truende enn grønn-rødt MDG-tøv fortoner den dyprøde faren seg. La meg si det uten omsvøp: Sosialistinnflytelsen fra SV og Rødt på en eventuell fremtidig regjering Støre får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Er virkelig mine landsmenn så historieløse at de vil slippe frem til politisk makt grupperinger som inntil helt nylig betegnet seg selv som kommunistiske? Vi snakker tross alt her om en politisk bevegelse som har rundt 100 millioner dødsofre i sitt historiske kjølvann. Dessuten har vi sett at selv om deres ideologi er forsøkt satt ut i livet et utall ganger gjennom de siste hundre år, så er resultatet hver gang – uten unntak! – blitt økonomisk fadese, senest eksemplifisert ved Venezuelas og Nicaraguas latinamerikanske buklandinger.

Slike mennesker må helt enkelt ikke få politisk innflytelse mer i vårt land! Det var ille nok med SV i regjering under Stoltenberg, men da var tross alt Ap så store at de kunne sette foten ned om så behøvdes. Nå later situasjonen til å bli en annen, og dessuten er Rødt enda noen hakk lenger til venstre enn de verdensfjerne SV-drømmerne. Jeg kan ikke poengtere sterkt nok at et slikt valgresultat ville være en ulykke for landet.

Ser vi på forholdet mellom Ap og kommunistene i et hundreårsperspektiv, kan man ikke unngå å legge merke til interessante skiftninger. I begynnelsen, kort tid etter revolusjonen i Russland og mens det internasjonale venstrespillet ennå stort sett ble styrt gjennom Komintern, var slektskapet mellom Ap og NKP fremdeles tydelig, preget av at begge søkte politisk makt ut fra en marxistisk virkelighetsforståelse og ideologi. Frem til andre verdenskrig var Ap et klart sosialistisk klassekampparti, intet mindre. 

Etter krigen, særlig etter Gerhardsens Kråkerøytale i 1947, markerte derimot Ap klar distanse til kommunismen; de hadde lagt sin radikale ungdom bak seg og var nå et vestligorientert, demokratisk parti, selv om rester av marxistisk hvalpesyke fremdeles fantes hva økonomisk politikk angikk så vel som på enkelte andre samfunnsfelter. På 1980-tallet tok man neste skritt da man kastet på skraphaugen restene av klassisk sosialisme og ble et ideologi-svakt styringsparti. Bare minimale spor kunne fra nå av merkes av partiets radikale fortid. 

I dag kan et svekket Arbeiderparti enten søke seg videre inn mot sentrum av norsk politikk dersom suget etter makt er sterkt nok, eller de kan flørte med en styrket venstreside, inklusive de røde og grønne kommunistene. Støre hadde et tilløp til sommerforelskelse med KrF og Venstre foran valget i fjor, men det hele rant ut i sanden. Isteden ser tonen nå ut til å være at man ønsker å styrke Aps venstreprofil, naturligvis maktpolitisk begrunnet i at det særlig er avskallingen mot Rødt og SV som har resultert i lavere oppslutning.

Slik jeg ser det, er det i og for seg greit om Ap skulle hente frem noen av de gamle røde fanene igjen og vise at det alle tok for å være historiske rester fra en forgangen tid, atter kan bli aktuell politikk. Har man en gang vært solid forankret på venstresiden, kan man kanskje tilkjempe seg samme plass og status igjen om bare viljen og behovet finnes. At gamle partikjemper av Haakon Lies støpning formodentlig roterer i sin grav over slik lefling med totalitær sosialisme, inklusive hopehav med selverklærte kommunister, kan man late som om ingen merker, for mediene vil uansett ikke sette partiet i forlegenhet.

Hvis ikke Arbeiderpartiet lenger vet å legge avstand mellom seg og den mer militante venstresiden, og journalistisk venstreparti heller ikke ønsker oppmerksomhet om endringen som skjer, så skal iallfall vi andre si fra. Diktert av makthunger ser Ap nå ut til å ville svelge mer og mer sosialistpropaganda om bare dette hjelper dem inn i regjeringskontorene igjen. Dem om dét; sjeler er blitt solgt for mindre opp gjennom historien. 

Utviklingen er nesten ikke til å tro, men slik er det blitt. Jeg velger inntil videre å gå ut fra at mange nordmenn vil tenke seg om enda en gang når det går opp for dem at å stemme på Arbeiderpartiet rent faktisk kan bety indirekte støtte til radikal sosialisme både internasjonalt og her hjemme. 

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her