Kommentar

Bildet: Under en glatt overflate ligger undergangsstemningen i dagens Europa. Men selv undergang må vi hente frem fra de gamle mestere. Arnold Böcklin: Goternes marsj.

Aftenposten bruker uhemmet splittelsen mellom Berlin/Paris og Washington til å argumentere for at Norge må orientere seg mot Tyskland og innordne seg tysk lederskap av Europa. Avisen får selskap av tidligere utenriks-, forsvarsminister og ambassadør til Berlin, Bjørn Tore Godal (Ap). Kypros-megler Espen Barth Eide har gitt uttrykk for lignende tanker.

De tanker som tidligere fantes på venstrefløyen i Ap og i SV om å løsrive Norge fra USA, har fått en ny sjanse under Trump. De fremstår selvfølgelig ikke åpent, men retningen er det ingen tvil om.

– Vi lever i en usikker tid og kjenner fortsatt ikke alle følgene av presidentvalget i USA. Vi kan håpe på at Trump faller på plass i den atlantiske folden, men et sterkere fellesskap med Europa er å foretrekke. Det er en forsikringspremie, sier Godal.

Han trekker særlig frem Tyskland som en nøkkelpartner.

– Tyskland har en genuin interesse for Norge og har hatt det i et par hundre år. Forholdet er allerede en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk, men blir enda viktigere med Brexit og Trump, sier Godal, som var norsk ambassadør til Tyskland i fire år.

At en tidligere utenriksminister kan uttale seg så tankeløst! Tyskland har vært et problem for Europa, og er ved å bli det igjen.  Når Storbritannia går ut har ikke lenger Berlin noen motvekt og tyskerne er farlige for Europa på egen hånd.

Trump «faller ikke på plass i den atlantiske folden». Trump er folden. De politikerne som har glemt det vil få seg overraskelser.

Erna Solberg er forsiktig nok til å si at at presidenter kommer og går, men at interesser består. Men ingen kan være i tvil om hennes reserverte holdning til Trump, og det gjelder både hans konfrontasjonsvilje og klima.

Aftenposten ser ut til å ha funnet tilbake til den gamle tyskvennlighet fra før annen verdenkrig da det var mye grums i avisen..

Når avisen skal minnes ettårsdagen for kuppforsøket i Tyrkia er det ved å hylle den ene soldaten som var igjen da kuppmakerne rykket inn i det militære hovedkvarteret. Man velger å fokusere på Erdogans nasjonalhelt, ikke de 150.000 som har fått sparken og de 40.000 som er arrestert. Det sier en del om hvor sympatien ligger.

Autoritære tendenser

Slik er det også med Angela Merkels Tyskland og Emmanuel Macrons nye regjering: Merkel har innført outsourcet ytringsfriheten til de store tech- og teleselskapene under trussel om gigantbøter hvis de ikke fjerner innhold som venstreaktivister og islamister anmelder. Med det fratar Merkel islamkritikere ytringsfriheten. Den svenske regjering har slått inn på samme vei. Vi ser at de autoritære tendensene blir tydeligere og mer uforstilte.

Vi ser det samme i forhold til Kina, hvor mediene på den ene siden hamrer løs på Erna Solberg fordi hun ikke er tydeligere på behandlingen av Liu Xiabo, på den andre løfter frem Kina som et land som fyller plassen etter USA.  Det finnes ingen konsistens. Man glemmer at Kinas undertrykkelse handler om noe mer enn Liu Xiabo, det handler om Hongkongs frihet, om øyene i Sørkinahavet, om at Kina ble dømt i Den internasjonale domstolen i Strasbourg, etter en traktat Kina selv har ratifisert. Det er dette regimet mediene gjerne ser fyller plassen etter USA.

Emmanuel Macaron viser en ny side etter at hans parti også vant parlamentsvalget. Nå kjører han gjennom nye lover for arbeidslivet uten å legge dem frem til debatt. De kommer fiks ferdige til nasjonalforsamlingen. Alle vet at Frankrike trenger oppmykning av reglene, men det er signalene Macron sender, lederstilen, som innevarsler nye sider ved mannen.

Det er således ikke Trump som representerer en autoritær tendens, det er Merkel og Macron.

Føder ikke barn, men hyller sex-mangfold

Erna Solberg klarer ikke si at talen Trump holdt i Warszawa var enestående. Her knyttet han det gamle og nye Europa sammen, og den gamle verden og den nye: Trump bekreftet at den vestlige alliansen handler om noe mer enn våpen. Enda viktigere er familier, forsvar for verdier og vilje til å slåss for friheten.

Men dette står ikke lenger Vest-Europa for: Her er det LGBT-rettigheter, fritt valg av kjønnsidentitet og oppløsning av kjernefamilien som står aller øverst.

Vi ser et Vest-Europa med lave fertilitetstall, selv Polen føder ikke nok unger. David P. Goldman skriver på pjamedia.com:

With a total fertility rate of just 1.3 children per female, Poland is headed for demographic disaster. Poland today has one retiree for every four working-age citizens. By 2045 there will be one retiree for every two working-age citizens, and the burden of elderly dependence will crush the Polish economy. In a century, the Polish population will shrink to insignificance:

Tysklands økonomi tiltrekker seg utdannede mennesker fra resten av Europa. Det tapper disse landene for fagarbeidere, samtidig som det kamuflerer at tyskerne ikke føder nok barn. Man skryter av ikke-vestlige innvandrere, men det er andre europeere som gjør jobben.

Europe, sadly, is a case not for cure, but for palliative care. Germany’s strong economy makes it a magnet for immigrants. The average age of German citizens fell in 2016 for the first time in four decades mainly due to immigration from the rest of Europe. Germany is short about 50,000 engineers per year, and enterprising and educated Spaniards, Italians and Greeks are making their way to the Elbe and Rhine, along with Eastern Europeans. But that simply hollows out Germany’s neighbors even faster.

Selvmord

Det er ubalanse innad i de europeiske landene og for kontinentet som helhet. Det fødes for få barn. Mens særlig muslimer som kommer til Europa nyter godt av de gode trygdeordningene og føder mange barn. Dette snakkes det ikke høyt om, men alle ser hva som skjer.

Douglas Murray forteller at han snakket med europeiske politikere i forarbeidet til sin siste bok The Strange Death of Europa. Han sa til en tysk politiker: – Hvis du gjerne vil begå selvmord så gjør det, men trenger du dra hele kontinentet med deg?

Det er denne kursen norske, danske og svenske politikere følger. Borgerne ser det, men hvet ikke hvordan de skal få endret kursen.

 

 

 

Aftenpostens Europakorrespondent Espen Kløvstad Langberg: Trenger Norge en ny bestevenn?