Kommentar


Illustrasjon: depositphotos

 

Med de uavlatelige, dyptgripende forandringene av Europa som har gjort seg gjeldende den senere tiden, kommer en snikende følelse av at de siste tiårenes politiske orden i vår verdensdel også er i ferd med å svinne hen.

Ved slutten av den kalde krigen for en mannsalder siden fremstod EU, den gangen fortsatt bare EF, som en kilde til stabilitet i Europa. Samforståelsen og kompromissene mellom unionens mektigste land – Frankrike, Tyskland og Storbritannia – tok form av et rammeverk som andre forholdt seg til. De transatlantiske båndene var også sterkere.

Da omveltningene i Vest-Europa begynte for alvor, var EU i mellomtiden både blitt mer sentralisert og utvidet østover. Med London på vei ut av en union som de sentraliseringsuvillige britene aldri ble mer enn halvhjertede medlemmer av, er det nå trioen Paris, Berlin og Brussel som vil bestemme hvor skapet skal stå i en mye større og mer kompleks union.

Men de fremvoksende økonomiene i Øst-Europa, hvor man fortsatt husker hvordan det var å bli styrt av Moskva, signaliserer klart at de ikke har til hensikt å være lydriker, og de har nå i praksis fått en vesteuropeisk alliert. De fire Visegrad-landene Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia samt Østerrike, som til sammen har mer enn sytti millioner innbyggere, er blitt en maktfaktor som irriterer EU-eliten.


Stillbilde: Hoover Institution / YouTube.

Disse landene utfordrer Brussel, mener John O’Sullivan (bildet) – i sin tid Margaret Thatchers nære rådgiver – i The Spectator. De anser seg selv som det ekte Europa, en formulering som bringer tankene hen på Paris-erklæringen. O’Sullivan skriver:

These central Europeans see themselves as the true Europe. One which values the nation state, the family, prudential politics, the Christian religion, and majoritarian democracy — and sees them as more authentic echoes of European tradition. So their tussles with Brussels are not about being anti-European, but a battle over what it means to be European.

For O’Sullivan handler det altså ikke bare om polarisering mellom de to sidene av en skarp politisk skillelinje: Det er intet mindre enn kampen om Europa.

Og den kampen er skitten, mener artikkelforfatteren. Den ene parten forsøker nemlig ustanselig å delegitimere den andre. Fra Brussel og Berlin lyder standardanklagen at de østeuropeiske landene er i ferd med å bli autoritære.

With French and German support, Brussels has been threatening Poland and Hungary with penalties and censures for alleged backsliding from democracy. This is a grotesque exaggeration at best — both countries have lively political campaigns, street protests, contentious media, and fair electoral systems. They are undeniably democratic — far more so than the European Union itself.

Så enkelt er det imidlertid ikke. Det er misvisende å bruke de samme betegnelsene som med rette brukes på Putin. Man kan like gjerne hevde at disse landene er i ferd med å kvitte seg med en autoritær fortid:

In their first 20 years these young democracies found that too many levers of power — the courts, the media — were in post-communist hands under rules, constitutions and bureaucracies shaped by the communists. They’re doing what democracies are supposed to do: reforming institutions to channel into government policy what their voters chose through elected politicians.


Foto: Dario Pignatelli / Reuters / Scanpix.

Angela Merkel, Jean-Claude Juncker og deres likesinnede – som selv er autoritære nok til å vurdere å frata hele land stemmeretten i EU, og som vil bestemme hvem som skal bo der – øver utvilsomt fortsatt større makt i Europa enn Viktor Orbán og Andrzej Duda. Men hvordan kan den enn så lenge dominerende politiske klassen unngå følelsen av at dens hegemoni er forbigående?

Kampen om Europa er fremdeles en i hovedsak åndelig kamp, og man får av og til inntrykk av at den er like statisk som gamle dagers stillingskriger. Men helt uten politisk dynamikk er den likevel ikke. Det går filleveien for venstrepartiene. I Øst-Europa er de nesten borte:

Czech social democrats got only 7 per cent in the elections; Poland’s left all but disappeared in the last few Polish elections, leaving a contest between an urban Whig party and a rural Tory one — the Civic Platform and Law and Justice respectively. Three years ago, five parties on the Hungarian left formed a single coalition to maximise their vote which, in the event, maxed out at 25 per cent

Også i Vest-Europa er tradisjonelt dominerende venstrepartier i store vanskeligheter. Men hvor går folk hen når de har vendt sine gamle partier ryggen? Et vakuum venter på å fylles, og en modell står klar:

By boldly making the case for national conservatism, especially on migration, Orban has become a trendsetter for the centre–right throughout much of the continent.

Denne formen for freidighet gir seg nokså uventede utslag:

At a Polish-German basketball match after Cologne, fans unfurled a banner saying ‘Protect your Women, not our Democracy.’

Allmennheten i Vest-Europa får ikke så mange sjanser til å få øye på de østeuropeiske lederne som modeller. De omtales sjelden i de største mediene, og når det skjer, er vinklingen gjerne like negativ som den nesten alltid er til Donald Trump.

Men hvor lenge vil folk la seg lure? Hvis de finner ut at mediene har lurt dem når det gjelder Trump, hvor nærliggende er det ikke å tenke i lignende baner om Orbán og kompani?

Angela Merkel, Emmanuel Macron og Jean-Claude Juncker vil kanskje kunne gi polakker og ungarere en smekk på fingrene en stund til, om enn hykleriet skinner igjennom:

With French and German support, Brussels has been threatening Poland and Hungary with penalties and censures for alleged backsliding from democracy. This is a grotesque exaggeration at best — both countries have lively political campaigns, street protests, contentious media, and fair electoral systems. They are undeniably democratic — far more so than the European Union itself.

Men mon tro om ikke de tre nevnte lederne er ute av soga lenge før Polen eller Ungarn forandrer politikk? Det er nå kun et mindretall i Tyskland som ønsker seg en ny storkoalisjon ledet av Merkel.

Allmennheten i Vest-Europa beveger seg i østeuropeisk retning, konstaterer O’Sullivan. Og de østeuropeiske lederne vet det. Det kan likevel hende at den gamle eliten vil forsvare sitt hegemoni med nebb og klør. Resultatet risikerer å bli stygt:

But whether you seek to co-opt or resist populism, the issue is the same: unless the elites are willing to treat other people and social groups as equals in a democratic system, there will be intractable clashes.

In the old left versus right world, both sides essentially accepted that the other would win power occasionally. But now we have a centrist establishment in Europe that does not really accept the right of its challengers to come to power. And when they do, it casts them as being illegitimate, or extremists, and seeks to use supranational legal and political powers to constrain or oust them.

Vi ser det samme fenomenet på alle skalaer: Nye politiske aktører fremstilles som moralsk mindreverdige, også lokalt: Idet demonstranter i Kandel forlanger bedre sikkerhet for kvinner og barn, roper motdemonstrantene «Nazis raus».

Men det virker ikke lenger. Hva slags ess, om noen, har establishment fortsatt i ermet? Vil de klare å beholde makten hvis de ikke kommer på noe annet enn å svine til velgerne?

Om de ikke holder koken, ser vi konturene av noe som ligner mer på det Europa som Margaret Thatcher ønsket seg, det som O’Sullivans gamle sjef redegjorde for i Brügge-talen i 1988: et frivillig samarbeid mellom suverene stater. Det ville utvilsomt være en klar forbedring, og på høy tid.

Og kanskje skjer det lettere i nærvær av en sterk amerikansk president med sans for østeuropeernes patriotisme.


Storbritannias statsminister Margaret Thatcher og USAs president Ronald Reagan under et G7-møte i Toronto i juni 1988. Foto: Gary Hershorn / Reuters / Scanpix.

 
 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!