Gjesteskribent

I mer enn ett decennium har vi hørt om den allierte krigen mot de muslimske terrorbandene til Osama bin Laden og al-Qa’ida. Våre egne – og allierte soldater har vært/er topp trente og topp utstyrte med sensorer og våpen. De har dertil hatt en nesten ubegrenset tilgang på en formidabel luftstøtte. Fienden har bestått av svartskjeggete krigere iført turban og kappe og med kalashnikov og sprengstoff som hovedvåpen. De har tilhørt – og tilhører en tøff og kampvillig stammekultur.

Vi som står støtt på Forsvarets – og våre alliertes side, har fulgt med i kampene ved steder som Tora Bora, og sett med undring at våre – og allierte elitesoldater har hatt enorme problemer med å etablere militær kontroll over provinser som Kunar, Nuristan og Laghman. En viktig lærepenge er at selv stormakter som Storbritannia (i en forgangen tid), Russland (i forrige århundre) og USA/NATO (i vår tid) har hatt og har enorme problemer med å nedkjempe styrker som er sammensveiset i en felles tro og kultur, som er kampvillige og som kjemper med de midler de råder over. (Finland har noe av det samme i sin ryggmarg. Vi burde også ha det, men er vi i ferd med å forskusle det?)

I dag er IS i ferd med å etablere seg i Afghanistan under nesen på våre styrker, og ingen ekskluderer muligheten for at IS allierer seg med Taliban. Tusenvis av IS-krigere opererer i dag i Afghanistan, og Center for Security Studies ved Georgetown-universitetet slår fast at IS har bygget opp store våpenlagre i Khorasan-provinsen. Foranstående er primært hentet fra Klassekampen 24/6-19 («IS bygger nytt kalifat i Afghanistan»).

Gjennom hele den allierte innsatsen som norske og allierte styrker har levert i Afghanistan mot internasjonal terror, har den opinionen som befinner seg til venstre for Arbeiderpartiet, agert som om den har stått – og står på terroristenes side. Denne delen av den politiske opinion har, støttet av signifikante deler av presse, TV og radio, hensynsløst og på daglig basis benyttet USA som huggestabbe.

Det er den samme delen av opinionen som ønsker fri innvandring (innvandringslobbyen), som svekker Den norske kirke og norsk kultur, og som trykker islam til sitt bryst. Og så er det Gud hjelpe oss også den samme skare som tilhører klimaindustrien, som hyller veganermenigheten og som arbeider for det kjønnsløse samfunn.

Det er ikke umulig at alle disse destruktive kreftene, bevisst eller bevisstløst, arbeider for å rive ned vår nåværende samfunnsstruktur for å kunne bygge et nytt kommunistisk (utopisk) likhetssamfunn fra ruinene.

Det er i lys av denne trusselen vi må se de gryende bompengeprotestene i Norge og de gule vestene i Frankrike. Det samme gjelder en økende motstand mot innvandring på global basis: Flere land, som USA, Ungarn, Tsjekkia, Polen, Israel, Bulgaria, Østerrike, Slovakia, Estland og Australia har trukket seg fra migrasjonsavtalen som følge av bekymringer for nasjonal suverenitet og selvbestemmelse over egen innvandringspolitikk. Norge burde gjøre det samme, men her bøyer Regjeringen selvsagt nakke og knær for FN for å få en plass i Sikkerhetsrådet.

Den mest interessante motstandsbevegelse mot uhemmet innvandring og oppgivelse av nasjonalstatsmakt har man i Tyskland. Der har man også den mest interessante vilje fra regjeringens (Merkels) side til å benytte rå politimakt mot tyskere som ikke oppfører seg politisk korrekt. Tyskland kan atter en gang bli en arena for politisk vold i betydelig skala, med de følger dette måtte få for landet selv, EU og for omverdenen.

Her på berget kunne man håpet at Høyre og Arbeiderpartiet ville danne et bolverk mot destruksjonen. Det håpet brister. På hjemmebane arbeider Rødt, SV og MDG iherdig for å rive ned gamle samfunnsstrukturer med Arbeiderpartiet og klimahysteriet som sine viktigste redskaper. Oslo er særlig hardt rammet. Unge Høyre erklærer nå nesegrus beundring for sykkelpartiet MDG (25/6).

På utenriksfronten ser det like ille ut. Mens Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen gir helhjertet støtte til vår største allierte USA, denne gang i landets Iran-poltikk (25/6), sitter de sosialdemokratiske partiene Arbeiderpartiet og Høyre i det håpløse og dype EU/FN-sporet (hvilket også preger den servile kremmer-politikken overfor Kina).

Slik situasjonen er nå er det kun å håpe at bompengepartiet får et kjemperesultat under kommunevalget (folk flest er for tiden mest opptatt av denne ene saken). På samme måten – som situasjonen er nå – er det videre kun to partier som skyter seg minst i foten foran kommende stortingsvalg. Det er Senterpartiet og Fremskrittspartiet. De to burde ikke bruke energi på å bekjempe hverandre.

På lengre sikt er det kun én lovendring som kan stoppe den tiltagende og godt underbyggede politikerforakten i vårt land: For å være valgbar til Stortinget må man ha minst 10 år bak seg i lønnet arbeid i privat sektor.

Sluttord:

Det er ikke lenge siden at soldatene i AKP (M-L) hyllet kommunismens despoter og ønsket «Væpna revvolusjon» i Norge. Det var ikke mange av dem, men de gjorde mye av seg (les den nylig utkomne boken «Revolusjonens barn»). Det viktigste spørsmål man bør stille seg selv er hvilken påvirkning disse soldatene har hatt på det norske samfunn etter at de forlot AKP (M-L), og – for manges vedkommende – bekledde ledende stillinger i samfunnet.

For ingen bør bestride at de har sine gamle destruktive overbevisninger liggende i ryggraden. Sigurd Allern er en av dem. Noe av dette tenkesettet ser man forankret i en liten søt artikkel i Klassekampen for 24/6-19 («Steigans nye helterolle»). Artikkelen omhandler hvem av elitesoldatene som var sterkest i sine homofobe holdninger den gangen i 1970-årene. Det får så være. Det morsomste i artikkelen er med hvilket alvor Allern nevner Røde Fane, partisekretæren og Sentralkomiteen i sitt kjære miniparti.

I dag har revolusjonens barn funnet sine hjem i partiene Rødt, SV og MDG. Og i Oslo styrer Arbeiderpartiet på SVs og MDGs nåde.

We live in interesting times!

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!