Kommentar

Det er umulig å se for seg Siv i en tilsvarende situasjon. Trine Skei Grande derimot. Bildet illustrer en avgrunnsdyp kløft mellom Venstre og Høyre på en side og FrP på den andre. Da Sylvi Listhaug var del av regjeringen var det hun som hadde initiativet. Hennes overgang overlot valplassen til Erna og Skei Grande. 

Det er ikke lenger mulig å skjule frustrasjonen og gnisningene som foregår internt i Fremskrittspartiet, som tvinges ut i en stadig større spagat mellom partiets folkelige grunnmur og Solberg-regjeringens glidning vekk fra konservatismen. Det er ingen umiddelbar krise, men det kan fort bli det: Høyre høster oppslutning av regjeringssamarbeidet, og ekstremvenstre høster oppslutning av Arbeiderpartiets nedsmelting. FrP burde tjent på begge deler, men har stått omtrent bom fast i oppslutning i årevis, mens partiet blir trukket mot elitepolitikken av et Merkel-servilt Høyre. Det kan ikke fortsette, og nå murrer grunnfjellet.

Siden jeg er mangeårig medlem av FrP, med en viss posisjon i offentligheten, må jeg være litt forsiktig: Jeg ønsker naturligvis ikke å skade partiet, og vil ikke avsløre hverken kilder eller interne forhold. Men hadde partiledelsen ønsket at jeg var stille og lydig, ville de sikkert tredd meg inn i en jobb innenfor regjerings-tvangstrøya forlengst. Nå har jeg en jobb å gjøre som politisk kommentator for Document.no, og ingen i Fremskrittspartiet blir overrasket over at dette partimedlemmet snakker fra levra. Det er det partiet trenger nå.

Regjeringssamarbeid var viktig og riktig – for fem år siden

Fremskrittspartiet har sittet i regjering med Høye i fem år, og det var et viktig, riktig og fristende mål for paritet i flere tiår. Regjeringsmakt var en triumf. Man gikk inn i det samarbeidet vel vitende om at det ville kreve kompromisser og kameler til middag, og partiet forberedte seg godt for å ikke gå i den såkalte «SV-fella». Det lykkes. Til og begynne med fikk FrP stort utbytte av dette samarbeidet, ikke minst gjennom å bevise at katastrofealarmen fra AP og venstresiden var ren fiksjon: FrP er et ansvarlig, styringsdyktig parti, som kan regjere. In your red faces!

Men etter fem år holder FrP nettopp på å gå i SV-fella, med full fart mot rødgrønn EØS-kåtskap, klimahysteri, innvandring, bompenger og integreringslengsel. Litt fordi regjeringssamarbeidet har forandret FrP, men mest fordi verden rundt er i rask omveltning. Disse omveltningene har gjort Høyre stadig mer globalistisk, og stadig mindre opptatt av nasjonale interesser – noe som igjen øker avstanden til Fremskrittspartiets grunnfjell som fått mer enn nok av katastrofal Merkel-politikk. Erna Solberg, på sin side, kan bare ikke få nok. Hun har allerede valgt side i den politiske stormen som såvidt har startet. Derfor må Frp-ledelsen også velge side, eller trekke Høyre tilbake mot blå, borgerlig og konservativ politikk som engang var Høyres grunnfjell. Ingen sier det blir lett, men det må gjøres, og det må gjøres nå. Business is not usual any more.

Det Europa, det Norge, og det Høyre man regjerte med i begynnelsen, er borte.

Vest-Europa klarte aldri stå imot den primitive ny-moralismen fra venstresiden, og gikk «all in» for venstresidens multikulturelle samfunnseksperiment. I 2015 fikk Vest-Europa den forutsagte politiske katastrofen i retur. Dette historiske skillet har forandret kontinentets samtid og fremtid for alltid. Samtidig kastet Sverige all ansvarlighet og forsiktighet overbord i forsøket på å bli en «moralsk stormakt», og nå står nabolandet vårt igjen med statlig avmakt overfor voldkultur, gangsterislam, salafistisk overtro og macho-verdier fra utlandet, mens skudd gjaller, biler brenner og blondiner løper for livet. Det skremmer mange i Norge, men det burde skremt mange flere, for problemene vil lekke over grensen etterhvert. Og alle burde blitt skremt til Fremskrittspartiet – partiet som har vært innvandringskritisk i 40 år. Men nei. Oppslutningen rører knapt på seg etter at Listhaug-bølgen ble stoppet. Det er ikke godt nok. Det viser at partiet gjør noe feil.

En ny nasjonalkonservativ blokk internt i EU interesser ikke Solberg

England valgt Brexit, og USA har valgt Trump, som i praksis har vendt ryggen til Merkels sosialistiske globalisme. Italia, Østerrike, Polen, Ungarn flere østeuropeiske land har gjort det samme, og danner nå i praksis en ny nasjonalkonservativ blokk internt i EU. Og nei: De har ikke gjort dette fordi de er høyreekstreme og sånt tøv. De har gjort det fordi de ser at resultatene av globalismen og multikultur er helt ødeleggende, og viser tydelig at dette er politikk med enorm og uakseptabel risiko for egne land og borgere.

Dårlige resultater er ingenting å kopiere. Da ender man bare med mer av de samme problemene. Disse EU-kritiske landene representerer en fornuftig og logisk kursendring, og en helt ny nasjonalkonservativ blokk i europeisk politikk. Man skulle tro at Høyre ville omfavne den blokken, men her er det utrolige: Erna later som om den ikke finnes. Hun har valgt å sende Høyre i motsatt retning i håp om at det blåser over. Det veivalget skaper neste problem for FrP: Hvilken blokk skal Fremskrittspartiet alliere seg med og følge? Foreløpig har også FrP forsøkt å overse hele problemstillingen, men det er klossete. Dette er et opprør. En politisk revolusjon med klare skillelinjer, og frontene vil hardne til. Valget må tas.

Høyre har valgt en farlig kurs, og Frp blir dratt med i dragsuget

At Høyre blir kommandert ned i skyttergraven sammen med venninna Angela Merkel, i et desperat forsvar for et politisk prosjekt som allerede har feilet, er ikke Frp-ledelsens feil, men de må forholde seg til det. De har intet mandat for å la Fremskrittspartiet bli trukket ned i denne søla sammen med Høyre. Tvert om. Vi er ikke partiet for masseinnvandring, EU-tilpasning, klimahysteri, bompenger, islamisering, CO2-avgifter, vindmøllesubsidier, menneskesmugling og kolonisering av Norge. Det har ingenting med FrP-sjela å gjøre. Det blir helt feil.

Erna Solberg innrømmer ingen feil, innrømmer ikke at Høyre rører på seg, og innrømmer ikke at Vesten står foran noe veivalg. Alt er som før, ingen feil er gjort av globalistene, og alt kan rettes med noen «justeringer». EU er topp, og Merkel, Macron og May er dritflinke! Det er full fart forover, som om ingenting har skjedd. Dermed har hun kastet konservatismen, nasjonale hensyn og ansvarlighet over bord til fordel for kortsiktig taktikk, naiv optimisme og ubetinget EU-lojalitet, og det er greit. Lykke på reisen Høyre. (Så kan man jo lure på hvorfor ellers så konservative høyrefolk finner seg i det) Men på brua står også Ernas nestkommanderende, og hun er partileder for Fremskrittspartiet. Hvor vil Siv Jensen? Det har vært stille lenge, og partiet trenger en ny, langsiktig strategi

Siv Jensens tabbe

Fremskrittspartiet er Norges vanskeligste parti å styre, ettersom medlemmene er individualister med liten sans for kollektivisme og partipisk. Sosialister liker å marsjere i flokk og bli diktert ovenfra. FrP-folk derimot…de er en salig blanding av fundamentale liberalister, næringsdrivende, konservative, kristenfolk, nasjonalister, separatister, internasjonalister og gud vet hva. Det er ikke tilfeldig at FrP har hatt flere opprivende oppgjør om makt og veivalg: Liberal eller konservativ? Globalisme eller nasjon? Frihet eller EU gjennom EØS? Nå gnisser det igjen mellom fraksjonene internt.

Da Siv Jensen ledet FrP inn i regjering i oktober 2013 var ikke Europas revolusjon i gang. Politikk var lett. Hun ble finansminister og nestkommanderende for Erna, og det var også lett. Men i den stillingen lå det også en fare: Hvem skal hun være lojal mot, hvis hun må velge mellom partiet eller sin egen regjeringssjef? I 2013 burde Siv Jensen forutsett at de mørke skyene i horisonten kunne bli en storm. I 2017 var tegnene så åpenbare at hun burde droppet partiledervervet, eller satt inn en «sette-partileder» som kunne styre FrP gjennom stormen, mens hun styrer finansene for Erna. Å være partileder er en fulltidsjobb. I en politisk storm som denne, kan den ikke kombineres med fulltidsjobben til en minister. Det blir et aldri noe greie på.

Hadde den nye partilederen vært en helt uavhengig Sylvi Listhaug, ville galluptallene antagelig fortsatt oppover. En slik løsning ville gavnet Siv, Regjeringen, Erna, Fremskrittspartiet og Norge. I stedet står partiet låst, mens sentrale skikkelser som Listhaug, Amundsen, Tybring-Gjedde og Hagen murrer om et oppvaskmøte i landsstyret. Det burde ikke vært nødvendig, men passiviteten overfor den rivende utviklingen har tvunget det frem.

Hva pokker har overnasjonalitet med handel å gjøre?

Den liberal-orienterte partiledelsen i Fremskrittspartiet har lenge klamret seg til halmstrået at FrP er mot EU, men for EØS. Det gir Nei-til-EU partiet FrP et salgsgrunnlag for å sitte i Ernas nesegruse EU-lydige regjering. Men også det standpunktet har utviklingen løpt ifra: EUs mange og gigantiske blundere, Merkels nådeløse fremferd mot alle som går henne imot, samt fremveksten av frie media som avslører hva EU egentlig er, undergraver hele narrativet. Jada, jada, jada: Alle forstår at handelsavtale er viktig. Det er ikke det saken dreier seg om.

Problemet er overnasjonalitet. Hva pokker har det med handel å gjøre? Brexit viser ikke bare hvor vanskelig det er å melde seg ut av EU. Brexit viser hvor selvutslettende, kvelende og totalitært det er å melde seg inn i EU. Hvorfor i huleste skal EU bestemme våre lover, bare fordi vi vil selge dem gass og fisk? Det er helt meningsløst. Det er å selge seg til EU i bytte for 30 sølvpenger, og Sveits slapp jo det. Man kan FINT ha handelsavtaler uten å miste nasjonal kontroll. Å insistere på at Fremskrittpartiet skal beskytte arven etter Gro Harlem Bruntland, er et dønn umusikalsk standpunkt fra FrP-politikere. Det henger ikke på greip lenger: Medlemmene forstår det ikke. Lokallagene klarer ikke forklare det. Og motstandere gjør narr av det. Det gjør Frp til noe komisk.

Alle land og alle partier er overrasket av samme storm

La meg legge til noen forsonende ord: Fremskrittspartiets og Siv Jensens utfordringer er ikke unike. De deles av samtlige større og tradisjonelle partier i samtlige vestlige land, og årsaken til problemet er ganske unik: Det multikulturelle samfunnseksperimentet er i ferd med å implodere etter 40 år med mislykket og virkelighetsfjern politikk. Som alle katastrofer er også denne ulykken ikke lineær, men eksponentiell: Det går fortere og fortere jo verre det blir. Noen kaller det ketchupeffekten, og nå kommer ALT på en gang. Det er menneskelig og naturlig å ønske stabilitet, og late som det ikke skjer.

Utviklingen går så fort, at det dessuten er håpløst for partier å henge med, og ingen kan egentlig vite sikkert hvor det vil ende. Hva skal man gjøre? Hvor mye? Når? Måten politiske partier er skrudd sammen på, gjør det nesten umulig å tilpasse seg raske omveltninger, for de omfattes ikke av noe partiprogram, og normale program-prosedyrer klarer ikke henge med. Man blir sittende med gårsdagens politikk. Derfor popper stadig nye partier opp i Europa, og blir store på denne ene enkeltsaken: Innvandring. Tradisjonelle partier klarer rett og slett ikke håndtere tempoet lenger, men det er ett parti i Europa som hadde alle forutsetningene for å ta denne stormen på strak arm: The Norwegian Progress Party.

Ingen partier i Europa burde vært mer forberedt på nedsmeltingen av flerkulturen. Ingen har jobbet lenger mot masseinnvandring. Ingen har sagt tydeligere at integrering ikke vil fungere. Ingen har opplyst tydeligere hva islam er, og hva det vil gjøre med vestlige samfunn. Carl har sagt det siden han gjorde partiet stort. Interne krefter har advart i årtier. Sterke profiler som Tybring-Gjedde har advart ledelsen i ti år, og skrevet bok om hva som kommer! Jeg også. Når Merkel åpnet grensene, burde FrP hatt kriseplanen klar. Vi har folka, motet, åpenheten og meningene. Så hvorfor i huleste står FrP likevel igjen som overrasket og nølende nå? Det er ikke godt nok.

En revolusjon som Frp må lede. Eller bli slukt av.

Europas velgerne begynner ENDELIG å anerkjenne at innvandring og islam truer absolutt alle sider ved europeiske samfunn som før har vært utrolig stabile, og alle sider av det Europa som tidligere var en garanti for trygghet, frihet og fremtid. Slik blir ikke fremtiden for Europa lenger – dessverre. Venstresiden har ødelagt det med godhetstyrraniet sitt. Folk finner seg ikke i det mye lenger. Det vil eksplodere, og FrP burde allerede vært en godt profilert bauta på riktig side, sammen med USA, England, Polen, Østerrike, Ungarn, Island, Italia, m.fl, og flere vil det bli. Dette blåser ikke over. Passivitet og ønsketenking gjør det bare verre.

I en revolusjon må man velge side, og helst gjøre det tydelig og tidlig. Globalisme eller nasjonalkonservatisme? Islam eller kristendom? Sharia eller demokrati? Rødt eller blått? Europeisk kultur eller multikultur? Høyre eller Fremskrittsparitet? Klimahysteri eller nasjonal energipolitikk? Selvbedrag eller realisme? Trump eller Merkel? Ingen kan si sikkert hvor det vil ende, hvor lenge det vil vare, hva som vil skje, og hvilken politikk vil virke best for å rydde opp. Men det er lett å se hva som ikke fungerer. Merkel-linja er en katastrofe. Fasiten er klar, og har vært det i årevis. Det er ingen grunn til å somle.

De mest langsiktige og strategiske vinner til slutt

Fremskrittspartiet har alltid fungert som en slurebrems på masseinnvandringen og utgiftene som følger med, og det gjør oss bedre stilt enn Sverige – men Norge har likevel fulgt nøyaktig samme politikk som Sverige i mindre skala, og Erna Solberg er klokkeklar i sitt veivalg: (Må‘ tru hvor godt forankret det er nedover i Høyre?) Hun vil fortsette som før, med nøyaktig samme dårlige politikk som har skapt alle de dårlige resultatene. Henne om det. Loddet er kastet. Veivalget er gjort, og nå må Fremskrittspartiet velge sin vei, og det kan ikke komme fra toppen. Det må komme fra bånn. Hører dere der oppe i regeringens elfenbenstårn? Dette er en avgjørelse for partiet og grunnfjellet. Ikke dere.

Ingen kan klandres for at utviklingen løp fra regjeringsprosjektet, men noen vil bli klandret hvis man ikke gjør noe med det, og tar styringa. Gjerne med Erna på slep i ei livbøye bak, langsomt trukket tilbake til trygg blå grunn av gode venner. Redd henne og Høyre hvis dere kan. Men hvis Høyre ikke vil tilbake til trygg, blå grunn, så får de seile sin egen sjø. Noen må være fyrlykta for fremtiden. Noen må ta rattet. Noen må lede i turbulente tider. Noen må vise at de kan tilpasse seg og ta kontroll i kaoset som kommer. Noen må sette skapet på plass. Noen må gjeninnføre Thatchers politiske prinsipp, «fornuft».

There‘s a storm coming. Noen må være partiet for Norge, norsk kultur, norske verdier og Norges suverenitet, og samarbeide med vår beste allierte og å bevare Vesten vestlig.

Hvis ikke oss, så hvem? Hvis ikke nå, så når?

Link

– Det blåser ikke over, sier FrP

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!