Kommentar

Vi mennesker er snåle: Har vi først bestemt oss for at noe er bra, så ER det bra – enten det gjelder drittbilen vi har kjøpt, den håpløse nye samboeren eller den dyre biffen som kjøpmannen lovte var mør. Og ingenting i verden kan få oss til å innrømme at vi har tatt feil, for vi mennesker hater å innrømme at vi har tatt feil, har blitt lurt, eller har vært dumme. Ikke minst overfor oss selv. Derfor må man spørre seg: Hvor udugelig kan egentlig en partileder bli før det blir helt åpenlyst for alle, og all støtte eroderer? Mye tyder på at det ikke finnes noe bunnivå.

Hva kunne Hareide gjort dårligere?

Hareide er Norges mest mislykkede partileder på flere tiår, i god konkurranse med bruktbilselgeren Støre. Hvis vi holder oss til rent politisk håndverk, og ser bort fra rene kriminelle handlinger, hva kunne egentlig Hareide gjort verre? Hva skulle han gjort for å få samtlige 190 delegater til å si «Nei, nå er det jaggumeg nok! Denne fyren må vi bare kvitte oss med»?

Hareide har vært partileder siden 2011, og siden da har han redusert oppslutningen til et nivå under sperregrensen. Han har aldri klart å samle partiet, forynge grunnfjellet eller revitalisere partiet politisk. Han har aldri gjort noe med faren som ligger i at to motsatte politiske fraksjoner vokser seg sterkere internt, har ikke gjort noe som helst for å beskytte kristendommen mot hverken desimering eller islam i Norge, og han har ikke klart å gjøre KrF til en tydelig maktfaktor. Fortjener en slik partileder å få holde på år etter år?

Han er jo partileder, og da MÅ han jo være flink? Ikke sant?

Hareide gjorde sitt eget veivalg: Han kastet politikken over bord til fordel for primitiv moralisme, og reduserte KrF til slagord, føleri og pekefinger, der han ropte på «anstendighet» og «verdivalg» som ingen kan definere, samt hetsing av FrP, FrP-velgerne og deres «menneskesyn». Har du hørt på maken til hatprat?

Slikt gjør ikke gode politikere. På toppen hevdet han at dette store «veivalget» mot sosialismen var avgjørende for KrF. Men hvis det var sant, hvorfor støttet han da Erna så tydelig for kort tid siden, og garanterte for regjeringens grunnlag? «Veivalget» virket mer som et rent innfall basert på hatet mot FrP, som igjen boblet over nå som nasjonalkonservativsme undergraver globalismen og revolusjonerer europeisk politikk. Skal dét liksom forestille en dyktig politiker?

Hva kunne Hareide possibly ha gjort verre? Hvilket politisk D-moment skulle han gjort for å få samtlige delegater til å si «nei, nå er søren klype meg nattverd-begeret fullt!» Hva skulle han gjort for å senke KrFs oppslutning til 0 %? Svaret er fascinerende: Det finnes ingen slik politisk adferd eller blunder som er stor nok og åpenbar nok.

Det leder oss til et ytterst interessant fenomen som viser hvor lettlurte, lojale og systemtro vi mennesker kan være, men også hvor farlig og ødeleggende dagens politiske system kan være:

Hareide oppfattes som flink, simpelthen i kraft at han er partileder. Og han er partileder fordi han oppfattes som flink – helt uavhengig av hva han faktisk gjør. Dyktigheten ligger altså i selve vervet, ikke i handlingene man gjør innenfor vervet.

Hvorfor er blind lojalitet til ledere så viktig å snakke om?

Dette er interessant fordi Hareide ikke er den eneste dårlige partilederen i Norge, eller i verden. Støre gjør blunder på blunder, men blir aldri egentlig straffet for det personlig. I stedet er det Arbeiderpartiet selv som blir straffet. Støre gir partiet lavere troverdighet og oppslutning, og slik undergraves den store hverdagsjobben de tillitsvalgte gjør av partiets dårlige lederskap. Hvor langt kan dette få utvikle seg før det er nok? Vel, sannheten er at det finnes nesten ingen grenser. Partiapparatene avsetter nesten aldri dårlige ledere gjennom fornuft. Det er heller lederen som avsetter seg selv gjennom maktmisbruk og blundere – mot en stor minoritets vilje. Det er underlig, men ikke uvanlig: Mange bedrifter sliter også med inkompetente ledere det er umulig å bli kvitt, fordi de er beskyttet av gruppetenkning.

Dette politiske fenomenet blir kanskje enda tydeligere utenfor Norges grenser: I Sverige har Stefan Löfven fått herje fritt etter innfallsmetoden i så mange år at svensker er i ferd med å miste sitt eget land, staten er i ferd med å miste kontrollen over eget territorium, og svenske barn er i ferd med å bli robbet for alt som burde tilkommet dem: velferd, frihet, fred, samhold, land, trygghet og arv.

Og hvorfor? For å oppnå hva da? Hva skal sluttproduktet av godhetens innvandrer-invasjon bli? Hva er målet? Når er det nok? Dette er helt essensielle spørsmål som knapt noen i svensk presse tør stille.

Sverige er gjort til et forsvarsløst bytte for kyniske lykkejegere fra kyniske ukulturer, som tar seg til rette og skaper rene islamske kolonier i Sverige – og disse hordene har aldri uttrykt noe ønske om å bygge Sverige, det svenske, flerkultur, samhold eller integrering. Aldri. De vil bare dyrke sin egen kultur, religion og nasjon. Og dette skjer i en tid hvor venstresiden er besatt av de ødeleggende sidene ved kolonialisme: Når vi koloniserte deres land, var det ødeleggende. Når de koloniserer våre land, er det berikende. Kortslutning!

Krisemaskinen Angela Merkel

Men det største beviset på at partiapparat og velgere er handlingslammet overfor dårlige ledere, er Angela Merkel. Dette maktmonsteret fra DDR er drevet av en meget sterk ideologisk visjon som ikke har rot hverken i empiri eller i gode resultater. I stedet har hun skapt krise på krise på krise for Tyskland og EU. Hennes storhet er ikke skapt av politisk kløkt, men av total mangel på opposisjon.

Siden år 2000 har EU lignet stadig mer på et enevelde: Angela Merkel har suverent gjennomført sine personlige, fikse politiske visjoner nesten uhindret, og hun har blitt behandlet som en solkonge av en logrende elite i Europa. Og hvorfor? Europa anno år 2000 var trygt, veldrevet og rikt. Alt Europa trengte, var kjedelig, forutsigelig, trygg politikk uten eksperimenter. Merkel valgte det stikk motsatte: BARE eksperimenter for å skape et US of Europa, bosatt av «den globale landsbyen» og oppvarmet av vindmøller. Disse utopiene har ført til finanskrise, eurokrise, energikrise, migrantkrise, asylkrise, terrorkrise, Brexit-krise og splittelseskrise. (Har jeg glemt noe?) Likevel sitter hun fortsatt ved roret. På lånt tid, ja vel, men hvor ble det av faklene og høygaflene? Tjære og fjær? Opprør og motstand?

Tro det eller ei, men frem til rundt 2016 ga denne endeløse rekken av kriser bare mer og mer makt og tillit til Merkel. Først året etter historiens største blunder begynte oppslutningen å dale: Å oppheve alle grenser for millioner av unge våpenføre muslimske menn ble for drøyt. Men ikke for alle. Hun fikk fortsatt cirka 30 % oppslutning. Hvordan kan noe sånt skje? Og hva kan vi lære av det?

Først og fremst kan vi lære at måten politiske partier er skrudd sammen på, kan representere en fare for hele samfunnet. Har man først fått klort til seg ledervervet, er man i praksis vernet. Det er nesten ikke grenser for hvor dårlig jobb man kan gjøre – og likevel slippe unna med det. I stedet er det partiet og samfunnet som tar hele straffen.

Blir det politikk eller polemikk fra KrF nå?

Det blir spennende å se om den nye lederen av KrF er enda en sutrekopp eller en helstøpt politiker. Vil den nye ledelsen konsentrere seg om praktisk realpolitikk, eller vil den følge Hareides linje, hvor lettvint populisme, indignert moralisme, tåredryppende føleri og ukontrollert hat mot FrP og den nasjonalkonservative bølgen blir førende? Vi venter spent.

For Hareides politiske prosjekt har ikke vært å bygge KrF, men å ramme Frp. For enhver pris! Det er masse gode og viktige politiske saker KrF kan bidra med i regjering, men jeg er redd de følger tradisjonen og går inn i et regjeringssamarbeid for å skade FrP mest mulig ved kun å angripe FrPs viktigste kjernesaker. «Nå skal dere jammen meg få!» Det blir ikke godt samarbeid av sånt.

Uansett hva som skjer, blir det nå enda mer ensidig og ukritisk klimahysteri i regjeringen, så det er vanskelig å være optimist. Men det vanskeligste blir nok å holde KrF sammen.

Hva gikk galt med Kristelig Folkeparti?

Merkel – Europas krisemaskin

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!