Kommentar

Siv Jensen omgitt av pressefolk i Stortinget 19. mars 2018. Foto: Joachim Dagenborg/Reuters/Scanpix

Statsbudsjettet var dråpen. Hvis det blir en dråpe for mye, renner glasset over – men da er det ikke lenger små drypp som er problemet. Da blir hele glasset problemet. Alle dråpene som har samlet seg opp gjennom lang tid, kan både forklares og bortforklares hver for seg, men når det blir en dråpe for mye, handler det ikke lenger om små drypp. Da har man et systematisk, stort og tydelig problem. Det er partilederes jobb å hindre at det blir en dråpe for mye. Siv Jensen lot det renne over.

Det koker på sosiale medier, og det er medlemmer av Fremskrittspartiet som raser. De har svelget kameler så lenge som de orker, og funnet seg i innvandring, klimahysteri, fjerningen av Sylvi Listhaug, EØS-tilpasninger, ACER og tidenes verste bompengeeksplosjon – alt for lojalt å slutte opp om regjeringsprosjektet. Men nå er begeret fullt.

Det eneste de har fått igjen for sin frustrasjon, er forsikringer om at FrP får gjennomslag. Men hvor er det gjennomslaget? Hva er det? Ledelsen hevder stolt at dette er et budsjett som har et tydelig fotavtrykk fra FrP. Grunnfjellet, derimot, murrer om systematiske løftebrudd, og dét kan ikke et parti leve med. Vilje og virkelighet spriker for mye.

Hva er jobben til en partileder?

Det blåser friskt rundt flere partiledere. Både Støre og Hareide er i trøbbel, og grunnen er ganske enkel: Det er partilederens ansvar å sørge for partiets oppslutning. Kort og godt. Står oppslutningen stille eller synker over lang tid, ja, da gjør man noe galt, og det er partilederens ansvar å fikse det. Klarer ikke partilederen det, så er det ikke riktig partileder. Så enkelt og brutalt er det. Kort forklart står Fremskrittspartiet bom stille. Fem års regjeringssamarbeid har ikke gitt noe løft. Det er ikke godt nok. Sorry.

Det er mange måter å skape oppslutning på: Man kan sitte i opposisjon, sitte i regjering, selge fett valgflesk uten innhold, importere nye velgere fra utlandet, piske opp misunnelse mot «de rike», være pen i tøyet eller mor godhjerta. Det er mange muligheter. Men det beste er å holde valgløfter, føre en politikk som virker, samt skape ny, frisk politikk som henger med i tiden. Dét er oppskriften til Trump.

Det man ikke kan gjøre, er å sitte passivt i et elfenbenstårn, håpe at ingen legger merke til at noe holder på å gå alvorlig galt, og resirkulere bortforklaringer når noen viser bekymring. Ingen sier at det er lett å være partileder. Men påtar man seg jobben, må man ikke bare trives med den. Man må faktisk gjøre drittjobben også!

Hva er Erna Solbergs og regjeringens politiske prosjekt?

Hva vil egentlig Erna Solberg med denne regjeringen – ut over det å sitte i regjering? Hvor står hun politisk? Hva er hennes strategi for å skape entusiasme for konservatismen, høyresiden og borgerlig politikk? Hvordan forholder hun seg til de store endringene i europeisk politikk? Og hvordan gavner alt dette Fremskrittspartiet? Ouch … Ingen i Høyre spør, så da får jeg gjøre det.

Høyre pleide å være en motvekt til Arbeiderpartiets sosialisme, men fremstår nå som et underbruk av Miljøpartiet de Gærne. Erna og Høyre har ikke bare adoptert en rødgrønn kullsvierto på globalismen, EU, EØS, islam, innvandring, avgifter, integrering, flerkultur og oppløsning av nasjonale verdier. Høyre har også adoptert det meste av MdGs ekstremisme når det kommer til klimahysteri, bilhat og sykkeltøv, fordi det var så himla populært i øyeblikket. Og dette er politikkens svar på å spise potetgull: Har du først åpna posen, er det nesten umulig å stoppe før du har spist ALT!

Og som om ikke dét var ille nok:

Høyre er opprinnelig et søsterparti med Republikanerne i USA, noe som er ganske formelle greier. Men Høyre omfavner ikke Republikanerne, Trump eller konservatismen, gjør de vel? Ernas Høyre omfavner Obama, Demokratenes politikk og er bestevenner med innvandrings-ekstremisten Angela Merkel. I praksis har Erna Solberg omformet Høyre til et nytt parti, helt frikoblet fra Høyres konservative plattform.

Var jeg høyremann, ville jeg gjort opprør. Var jeg leder for FrP, ville jeg aldri vært bestis med en sånn partileder. Jeg ville vært ytterst kritisk, skeptisk og ivaretatt høyresidens interesser uten sjenanse. Det har noe med signaler å gjøre. Signaler er viktige, og har ingenting med ord å gjøre. Det har med handlinger å gjøre:

Budsjettet viser tydelig at denne regjeringen har droppet all borgerlig og konservativ politikk til fordel for liberalisme, lyseblått sosialdemokrati og business-as-always. Den har ikke noe politisk prosjekt! Den forholder seg ikke til forandringene som raser rundt Norge. Det blir bare snillisme, minste motstands vei, tomme ord og dårlige bortforklaringer. Og hva skal konservative og nasjonale velgere gjøre da?

Et gigantisk konservativt høl, i en tid da konservatismen har en renessanse

Hva har Siv Jensen gjort de siste fem årene for å overbevise kristne, konservative og patriotiske velgere om at Fremskrittspartiet er det rette valget? Sånn helt konkret? Hva har hun gjort for å stille seg på linje med Trump, Brexit, Sverigedemorakraterna, Dansk Folkeparti, Norge, norske verdier, norske interesser, klimaskepsis og motstand mot EU?

Hva har hun gjort for å profilere Fremskrittspartiet som det eneste partiet som garanterer borgerlig politikk og mindre stat, nå som alle andre partier har blitt islamofile klima-sosialister? Ingenting.

Siv Jensen har tviholdt på at FrP er et liberalt parti som før, at Europa er som før, at Høyre ikke er på vei ned i venstresidens bunnløse pengesluk. Men skal man ha troverdighet, må man også henge med på utviklingen. Å ta avstand fra Sverigedemokraterna og Dansk Folkeparti, samtidig som man logrer for EU med ACER, bli sugd mot det røde tøvet av Høyre, Venstre og KrF, og la bompenger eksplodere … nei, det ordner bare ikke biffen. Det er feil strategi. Det er ikke å gi litt og ta litt. Det er å selge arvesølvet!

Samtlige partier og partiledere er bakpå

La meg presisere: Slik jeg ser det, var det ikke galt å velge Siv Jensen som leder. Det var aldri noe galt i å gå i regjering. Det var aldri noe galt i å samarbeide med Høyre og Venstre. Det var aldri galt å inngå kompromisser, slik man dessverre må i regjeringssamarbeid. Nei, hør nå her:

Problemet er at tiden og utviklingen løp fra hele opplegget. ALT forandret seg! Europa og det sosialdemokratiske liberal-globalistiske prosjektet ble flippet over på ryggen som ei skilpadde i 2015, og Siv Jensen tok aldri tak i det. Siv Jensen er finansminister og dermed nestkommanderende etter Erna Solberg, noe som gjør bindingen til regjeringsprosjektet svært sterk. Det hadde sikkert gått brillefint så lenge Europa hadde vært stabilt som før, og så lenge Høyre drev med borgerlig, konservativ politikk. Men sånn er det ikke lenger.

Europeisk politikk er destabilisert av et sammensurium av islam, masseinnvandring, uro, EU-motstand, finanskrise, eurokrise, migrasjonskrise, Brexit, Trump, splittelser og folkeopprør. Dette handler ikke lenger om høyresiden mot venstredsiden. Det handler om patriotisme mot globalisme, og Høyre valgte det siste, fordi Erna er en taktiker og alltid velger minste motstands vei.

Det tjener Høyre på, i hvert fall inntil videre. Hun bare sier «mer til alle», så blir folk flest fornøyd, for alle tror at det innebærer stabilitet. Men det som tjener Erna, lammer FrP, så her trengs det en dyp-rens. Politisk Plumbo. Alt står stille i FrP, for Jensen prøver å gjøre to gigantiske jobber samtidig. Det kunne kanskje fungert hvis alt var som før. Men ikke nå lenger. Partiet er politisk punchdrunk, og ingen tar rattet. Nei, dette er ikke godt nok!

Europa 2013 og Europa 2018 er to forskjellige ting

Alt som fantes av politiske «sannheter» i 2013, er frakjørt og overkjørt, og ingen norske partier tar det inn over seg. De fortsetter som om alt er som før, eller at den gamle tiden kommer tilbake.

Velgerne, derimot, merker forskjellene, særlig i europeiske land som er beriket med alle de våpenføre, mannlige «tannlegene og ingeniørene» fra MENA-land. De merker uroen og turbulensen i hverdagen, og de begynner å bli alvorlig skremt og forbanna, med all mulig grunn. De leter etter noen som henger med i tiden og som snakker deres og nasjonens sak.

Amerikanerne har funnet Trump. Svenskene har funnet Åkesson. Italienerne har funnet Salvini. Ungarerne har funnet Orban, og danskene Inger Støjberg og Pernille Vermund. Nordmenn fant Listhaug. Nasjonalkonservative politikere finner hverandre. Og hva gjør Siv Jensen? Hun tar avstand. Dét holder ikke.

Hva har regjeringssamarbeidet gitt FrP og FrPs velgere, helt konkret?

Det er fint å jobbe fra innsiden av regjeringen, men virker det? Fem år med regjeringssamarbeid har gitt oss enorm familiegjenforening, mer bompengeinnkreving enn noengang, mer klimahysteri, endeløst med EØS-direktiver, enda større offentlig sektor, et NAV-budsjett på over 500 milliarder, og mer sløsing på bistand og integrering som ikke virker. Det har gitt oss ACER, som for alltid vil stå som en svikefull skamplett i Nei-til-EU-partiet FrP. Det skulle aldri skjedd!

ACER var en symbolsak som fikk vannet til topps i begeret, som ikke tålte en eneste dråpe til, men FrP-ledelsen forsto aldri alvoret. ACER handlet ikke om strøm. ACER handlet om Norge! ACER er symbolsaken som viser at Høyre ikke lenger jobber for Norge, men for EU, og FrP satte aldri foten ned. Hvor skal da grensen gå? Når blir kamelen for stor? Hvor mye er nok? U tell me.

Og så kommer statsbudsjettet:

Statsbudsjettet får offentlig sektor til å ese kraftig ut, gir Norge 3000 flere «flyktninger» som skal berike Venstre og koste alle andre milliarder. Sukkeravgiften er ikke fjernet for næringslivet. Bistandsbudsjettet sveller som en bolledeig på varmt badegulv. NRK-avgiften stiger igjen. Det øses ut penger på flere integreringstiltak som aldri har virket, mens HRS får kutt i støtten. Det blir altfor mange røde kluter. Men ikke minst:

Bompengeinnkrevingen eksploderer. Hundrevis av nye bommer! Tøvete klimapolitikk har erstattet samferdselspolitikk, næringspolitikk, energipolitikk og sosiale hensyn, med FrP ved rattet. FrP har hatt samferdselsministeren i årevis, og han kunne satt hardt mot hardt og sagt: «Kreves det bompenger, blir det ingen ny vei. Basta!» Men nei. Alt ble godtatt for at det skulle lukte asfalt.

Vel: Folk flest bryr seg mer om rettferdighet og pengene sine enn om ny asfalt. Regjeringen øser ut penger, og avgiftene eksploderer for å dekke gildet, på FrPs vakt. Partiledelsen kaller dette et budsjett med en klar FrP-profil, men den profilen er det bare partiledelsen som ser, gjennom vinduet på en sort limo. Bah!

Hva er FrPs politiske prosjekt?

Nå som venstresiden har gjort liberalismen til latter og Høyre har forlatt konservatismen – hva skal FrP gjøre? Hva er planen? Snart er det EU-valg, og Salvini og Le Pen sitter i Roma og legger strategier for Europas nye høyreside. Hva mener FrP om dét? Hvor er det politiske verkstedet? Hvor er den nye tenketanken som skal håndtere og rådføre? «Vi befinner oss i et historisk øyeblikk», sier Le Pen, men Siv Jensen sier ingenting. Hun har tatt avstand fra «populistene», som Gahr Støre. What?

Et «showdown» er på vei i Europa. Hvem skal FrP slutte seg sammen med i stormen som kommer? Venstresiden og globalistene kommer ikke til å gi seg frivillig. De vil kjempe for EU, grenseløshet, innvandring, islam og sosialisme til de selv blir infiltrert, spist og utslettet av islam. Bare en sterk og samlet høyreside kan stoppe det selvmordet. Så hva er FrPs politiske prosjekt? Sitte i regjering? Samarbeide med et Høyre som har forlatt fornuften? Hva skal dét forestille? Hvorfor?

Fremskrittspartiet: Et nytenkende liberalkonservativt parti?

Bompengene er dråpen som viser en systemfeil: FrP jobber ikke for FrP-velgerne lenger, men for regjeringskollegiet, Erna, Høyre, EU og globalismen. Alt går på gammel vane. Protestpartiet er blitt et eliteparti. Nå må noe gjøres med det, for grunnfjellet i partiet står klippestøtt der det alltid har stått: mindre stat, skatter, avgifter, hysteri og utland. Mer Norge, nasjonale interesser, fornuft og omsorg for vårt og våre egne.

Det grunnfjellet rikker seg ikke. Her er det ledelsen som må komme seg tilbake til fjellet. Men det må overlates til en ny kost for nye tider. En leder med et nytt politisk prosjekt, uten bindinger, vennskap og historie til alt som var før – og med tid til å pleie partiet og velgerne, og lite annet. En leder som krystallklart irettesetter Høyre og den grønnrøde røkla, og som kompromissløst vil ivareta borgerlig politikk, nasjonalstaten, norsk kultur og norske interesser mot dysfunksjonell sosialisme, globalisme, klimahysteri og islam.

FrP har ikke utspilt sin rolle. Og Norge trenger ikke et nytt nasjonalkonservativt parti. Det Norge trenger, er et vitalisert FrP med en leder som skaper ny dynamikk med ny, tøff, nasjonal politikk. Fremskrittspartiet bør bli Europas første liberalkonservative parti, som samarbeider med den nye høyresiden i Europa. Her er det så mye jobb å gjøre at man burde startet for mange år siden.

Takk for innsatsen, Siv, men gi stafettpinnen videre. Det er en tid for alt.

Hagen: – Listhaug må overta, ellers blir det opprør

Vil Listhaug som nestleder i Frp skape regjeringskrise?

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!