Gjesteskribent

Trekløveret på Jeløya. Det hevdes at de går så godt sammen at de er blitt venninner. Carl I Hagen sa en gang at man ikke kan ha venner i politikken.

Fremskrittspartiet holdt nylig pressekonferanse hvor partileder Siv Jensen oppsummerte den politiske situasjon etter endt stortingssesjon.

Vi forstår godt at Siv Jensen valgte å konsentrere sine budskap om Oslo. Hun bør tenke nøye gjennom hvorfor partilederens egen stortingsvalgkrets er partiets aller svakeste. Partiet står svakt i de største byene, men ikke så sjabert som i hovedstaden.

Fremskrittspartiet er opinionsmessig på fallende kurs. Fra en oppslutning på henholdsvis 22,1 og 22,9 prosents tilslutning ved stortingsvalgene i 2005 og 2009, falt stemmeandelen til 16,3 i 2013 og 15,2 prosent i 2017. Snittet av meningsmålingene så langt i juni er så vidt over 13 prosent. FrP er så godt som halvert på noen få år.

Den nedadgående kurven vil fortsette så lenge partiet ikke har politiske resultater av betydning å vise til. Det er langt mellom godbitene i Siv Jensens politiske regnskap. Om vi bortser fra satsingen på vei og jernbane, er det glissent på resultattavlen.

FrP er lite gjenkjennbart fra tiden før innmarsjen i regjeringskontorene for fem år siden. Det snakkes fortsatt i store ord, men resultatene uteblir. På viktige samfunnsområder er situasjonen gått fra vondt til verre.

FrP – og Høyre – lovte å redusere skattene. Det er gjort, men ikke i et omfang som monner og som folk flest merker i nevneverdig grad. Til gjengjeld har de blå partiene økt avgiftene mer enn merkbart. Drivstoffavgiftene har aldri vært høyere. Regjeringen har presset strømavgiftene opp til historiske høyder. Siv Jensen opptrer som en tivolieier: Det som tapes på karusellen tas igjen på huskene.

Årsaken er at Høyre/FrP ikke har fått kontroll med veksten i offentlige utgifter. Budsjettene er mer oppsvulmet enn noensinne. For å få dette til, har de blå forgrepet seg på Oljefondet og dermed svekket kommende generasjoners pensjonsgrunnlag. Svulmende budsjetter er sosialdemokratiets fremste kjennetegn og Solberg-regjeringen følger kjente spor. Solberg og Jensen lovte å begrense byråkratiet, men gjør det stikk motsatte.

Som følge av Arbeiderpartiets kollaps og mangelen på et regjeringsalternativ, har Høyre klatret på meningsmålingene og samler nå tre av ti velgere under sine blasse faner. Fremskrittspartiet har derimot måttet plukke opp regningen for Regjeringens ikke udelt vellykkede politikk. Etter at Venstre ble regjeringspartner, har FrP latt seg presse enda mer vekk fra egne standpunkter. Og verre blir det om KrF lar seg lokke inn i Regjeringen.

Et regjeringsparti hefter for alle sider ved Regjeringens politikk. Frp har vært med på en rekke Høyre-initiativ med velgerfrastøtende opplegg. Islamiseringen av fedrelandet fortsetter med uforminsket kraft. I Fremskrittspartiets regjeringsperiode er tallet på fjernkulturelle inntrengere så langt økt med over 100 000. Fedrelandskjærlighet og vern av norsk væremåte er ikke noe fremtredende karaktertrekk i Fremskrittspartiet heller.

Frp gir seg for lett i regjeringsinterne overveielser. Et parti som lovte å gi landets utvikling en annen retning, er med på i all hovedsak å videreføre tidligere regjeringers linje. Partiet velgervervende særpreg er stedt til hvile. Det merkes på oppslutningen.

Erna Solbergs store tanke er å samle alle borgerlige partier under sine skjørter. Der later det til at det politiske klimaet er slik at Fremskrittspartiet visner.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!