Kommentar

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018, som finansminister Siv Jensen introduserte for Stortinget i formiddag, er et godt budsjett som i sine hovedtrekk også vil bli vedtatt. Det er en skjebne som budsjettet fortjener.

Solberg-regjeringen virker å ha lagt seg på samme grunnfilosofi som den statsminister Trygve Bratteli praktiserte. Han ledet også mindretallsregjeringer, men fikk med vekslende støtte i Stortinget tilslutning til hovedlinjene i regjeringens politikk. Det ble mulig fordi Bratteli var livredd for å føre en politikk som drev opposisjonen sammen til å bli et samlet og regjeringstruende alternativ – og lyktes.

Det er ut fra denne grunntanken at en må forstå både statsbudsjettforslaget og de forslag som regjeringen vil komme med etter hvert. Regjeringen innser at den er i mindretall, men at den likevel kan få flertall for hovedlinjene i sin politikk. Kristelig Folkeparti er ikke lenger et forpliktet støtteparti, men foretrekker Høyre foran Ap. Det samme gjelder Venstre, som gjerne vil bli regjeringsparti, men neppe blir det.

Folk som er misfornøyd med at det er for lite høyrepolitikk i regjeringens opplegg, må forstå at slike markeringer kan bidra til at opposisjonspartiene finner sammen og at både KrF og Venstre havner i meningsfellesskap med venstresiden. Derfor gjelder det for Høyre og Fremskrittspartiet å innse sin faktiske situasjon og gjøre det beste ut av det. Det kan bli mye høyrepolitikk likevel. Hvis Erna Solberg & co. lar være å provosere for mye og samtidig slenger ut politiske kjøttbein som KrF og Venstre kan gnage seg mett på, vil den blå regjeringen kunne fortsette frem til 2021.

Statsbudsjettet er romslig, men ikke fullt så raust i pengebruken som før. Dette markerer at den finansielle løsaktigheten er over. Bruken av oljepenger stiger mindre enn før. Det hadde ikke gjort noe om den hadde økt enda mindre. Økonomien trenger ikke kunstig åndedrett i en oppgangstid.

Regjeringen presenterer nå regningen for tidligere vedtak. Langtidsplanen for Forsvaret og satsingen på vei og jernbane skal dekkes inn. Økt vekt på nasjonal sikkerhet og infrastruktur kan umulig være feil, men må selvsagt betales.

Det viktige nå er å begrense veksten i øvrige deler av statsbudsjettet. Det krever sterkere prioritering mellom det ønskelige og det helt nødvendige. Her hviler det et sterkt ansvar på Venstre og KrF for å motstå utgiftsdrivende påplussinger fra Arbeiderpartiet. Liten vekst i bruk av oljepenger bør ikke kompenseres ved at staten forgriper seg på folks lommebøker og sparepenger. Den økonomiske veksten gjør at offentlige inntekter stiger ganske av seg selv. Utfordringen blir å bruke pengene rett.

Skattekutt, slik regjeringen foreslår, står ikke i veien for økt velferd. Tvert om er skattelettelser en forutsetning for økt velferd, fordi folk og bedrifter får beholde mer av sine egne penger. Det gir økt etterspørsel og økte investeringer. Erna Solberg og Per Kristian Foss sørget i Bondevik II-regjeringen 2001–2005 for så sterke skattelettelser at det i KrF utløste gråt og tenners gnissel. Resultatet ble en så sterk økonomisk vekst at den etterfølgende rødgrønne regjeringen fikk mye mer å bruke til velferd. Penger er såkorn, som gir størst avling for fellesskapet når de brukes av sine eiere.

Eller for å låne et av Jens Stoltenbergs kjente slagord: «Skape og dele» – men vi må legge til at verdiene må skapes før de kan deles. Ellers spiser en opp såkornet.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.