Johann Wolfgang von Goethe var ikke bare den fremste forfatter i det tyskspråklige området til alle tider, men også en betydelig naturforsker.

Med sin juridiske bakgrunn var han dessuten samfunnskritiker og filosof. Med klar adresse til datidens herskere fremholdt von Goethe: In der Beschränkung zeigt sich erst der Meister – noe som kan oversettes med «Det er først ved å begrense seg at man blir mester».

Det er snart 200 år siden von Goethe gikk ut av tiden, men hans utsagn om maktbegrensning står seg. Vår tids makthavere trenger samme oppfordring til å legge bånd på seg som datidens herskere. Det er ved å temme sine lyster til maktutfoldelse at en politikers storhet kommer til uttrykk – ikke ved å forgripe seg i overmål på borgernes rettigheter, inntekt og formue.

von Goethes advarende ord har adresse til alle partier og kandidater som stiller til stortingsvalg om to måneder. Venstresiden er kanskje hakket verre enn de borgerlige, men Erna Solberg-regjeringens politiske regnskap viser at heller ikke partier som kaller seg borgerlige ligger så langt etter i lovgivning som gjerder inn folks rettigheter eller gjør inngripende tiltak i familienes økonomi.

Det er rett at Høyre og støttepartiene har redusert de direkte skattene, det vil si skatt på inntekt og formue. Men samtidig er de indirekte skattene – avgifter på folks forbruk – økt desto mer. Det samlede skattetrykket har aldri vært høyere enn etter at Erna Solberg ble statsminister med Siv Jensen som finansminister.

Det er ikke skatteprosentene alene som beskriver skattetrykket, men hvor stor andel av verdiskapingen som forvaltes over offentlige budsjetter. Den andelen av BNP – brutto nasjonalprodukt – som disponeres av stat, fylkeskommuner og kommuner har aldri vært større enn nå. Og tilsvarende har folk flest aldri beholdt så forholdsvis lite av sitt strev som etter at landet fikk en konservativ regjering. 

Særlig på venstresiden har det festet seg om førende inntrykk at verdiskapingen tilhører det offentlige. Derfor blir skattelettelser fremstilt som verdier det offentlige gir fra seg, nærmest at offentlig sektor lider overlast. Dette grunnsynet vil bli markert enda sterkere hvis valget i september gir nytt stortingsflertall og ny regjering. Da vil privat side i økonomien måtte belage seg på redusert økonomisk handlingsrom.

Men det er ikke offentlig sektor som gir nasjonalproduktet innhold. Det er folkets og private bedrifters innsats som gir grunnlag for å finansiere en velferdsstat. Folk flest innser at «Ingen lunsj er gratis», som nobelprisvinner i økonomi Milton Friedman sa det. Noen må ta regningen. Og for offentlig sektor betyr det folk og næringsliv. Jo mer de offentlige budsjettene svulmer ut, jo mindre blir det igjen til dem som tidligere statsminister Trygve Bratteli pleide å omtale som «produktivkreftene». Jo flere valgløfter som innfris, desto tyngre blir folkets og næringslivets skattebyrder.

Folk godtar at velferd og fellesoppgaver må finansieres, men alt med måte. Stadig mer av statsutgiftene går til formål som makthaverne ivrer for, men som ikke angår det norske folk. På von Goethes tid brukte makthaverne tvangsinndrevne skatter til å bygge seg slott og starte kriger. I dagens Norge går stadig mer av folkets penger til å finansiere herskerklassens innbilninger – surrealistiske klimatiltak, muslimimport og pengehjelp til dysfunksjonelle land hvor norske penger ikke skaper målbar utvikling, men tvert om holder elendigheten ved like ved at primitive samfunn gjør seg avhengige av norsk hjelp. 

von Goethes ord er fortsatt gyldige. Det er ved å legge bånd på seg at politikere viser storhet, ikke ved å krenke folkets rettigheter og lommebok.

 

 

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!