Kommentar

Finansminister Jan Tore Sanner t.v. og statsminister Erna Solberg i forbindelse med sentralbanksjef Øystein Olsens årstale og middag i Norges Bank torsdag 13. februar.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Sentralbanksjef Øystein Olsen rettet i sin årstale torsdag flengende kritikk mot Solberg-regjeringens økonomiske politikk. Hans refs rammer også foregående regjeringer som til eksamen har strøket i faget samfunnsmessig økonomistyring.

Erna Solberg & co. kom til makten i 2013 for å skape sunnere offentlige finanser og dempet vekst i offentlige budsjetter etter at utgiftspartiene Sp og SV presset Jens Stoltenberg-regjeringen til uholdbar økonomisk løssluppenhet.

Solberg-regjeringens resultater er det motsatte av løftene. Norsk økonomi er medtatt. Den norske kronens svekkede stilling er uttrykk for det internasjonale samfunns reduserte tillit til norsk økonomi. Når nordmenn må betale 10 kroner for en euro og over 9 norske kroner for en dollar, er det et urovekkende varseltegn.

Statens pensjonsfond utland, også kalt oljefondet, har fordoblet seg i verdi siden 2014 – målt i norske kroner. En fjerdedel av økningen skyldes svekket kroneverdi. Men Norge blir jo ikke mer velstående av at fondets verdier stiger ved omregning til kroner med svakere kurs. Den såkalte handlingsregelen begrenser statens uttak fra fondet til en anslått avkastning på 3 prosent. Men når svekket krone blåser opp oljefondets nominelle verdier, stiger også regjeringens muligheter til å forgripe seg på fondet. Hver sjette statsutgiftskrone er nå oljefond-finansiert. Forbruket er steget fra 151 milliarder i 2014 til 244 milliarder kroner i år.

Sentralbanksjefen minnet også om Norges voksende handelsunderskudd overfor utlandet. Underskuddet er for stort til at det kan dekkes av tilgjengelig avkastning i utlandet på fondets investeringer. Få bryr seg.

Det er svak vekst i norsk økonomi. Den yrkesaktive andel av befolkningen er fallende. Store yrkesgrupper har ikke hatt reallønnsvekst på flere år. Økt verdiskaping havner i offentlige kasser og i bedriftseiernes lommer. Voksende misnøye blant lønnstakerne kommer garantert til uttrykk i vårens lønnsoppgjør.

Sentralbanksjefen advarte i sin tale også meget sterkt mot å vikle oljefondet inn i politiske eksperimenter. Fondet er opprettet for å sikre fremtidige pensjoner. 

Denne påminnelsen hadde klar adresse til Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, som i fjor høst tok til orde for å tappe oljefondet for å finansiere «grønne investeringer» rundt om i verden. Han presiserte at det skal dreie seg om lønnsomme investeringer, men her blottet han seg selv: Hvis investeringene er profitable, trenger en ikke oljefond-finansiering. Da vil privat kapital sikre finansieringen. Ap-lederen avslørte seg selv, slik klorofyllkommunistene for lengst har gjort det.

Investoren Jens Ulltveit-Moe har i årevis gjort «grønne» investeringer. Han har nå satt formuen over styr, men har, i motsetning til politikerne, brukt egne penger.

Det er enhver politikers verste mareritt å gå tom for andres penger. Når et skattetrøtt folk ikke lenger orker stigende skattenivå, som målt i forhold til verdiskapingen aldri har vært høyere enn under Erna Solberg, går politikerne løs på andre finansieringsmuligheter. Her gjelder ingen kost/nytte-vurdering eller om pengebruken har betydning for folkets velferd eller samfunnets bærekraft. Elitenes hobbyer har første prioritet. Folkets behov og interesser kommer i andre rekke.

Oljefondet skal hjelpe til med å finansiere fremtidige pensjonsforpliktelser. Ved å forgripe seg på fondet, stjeler makthaverne ungdommens pensjonsmidler.